Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Når en vitenskapelig studie trekkes tilbake eller rettes på i etterkant, er det viktig å vite hvorfor.
Er det fordi en forsker har fabrikkert resultater, eller funnet opp pasienter, som den norske kreftforskeren Jon Sudbø gjorde i 2006? Eller er det en ærlig bommert, for eksempel at en regnefeil som endret analysen først ble oppdaget etter publisering?
Åpenhet om grunnen til at en studie trekkes tilbake eller endres på er imidlertid en mangelvare, viser en ny undersøkelse.
Under halvparten av studiene som ble trukket tilbake av det amerikanske organet som skal undersøke vitenskapelig juks har en tydelig tilbaketrekningsnotis som spesifiserer hvorfor det har skjedd.
Dermed kan falske data i leve videre og tas for god fisk av andre forskere, i verste fall i årevis.
Én av fire studier er umerket etter juks
Mellom 1992 og 2011 fant det amerikanske Office of Research Integrity 208 tilfeller av misconduct – det som kan oversettes til grov forskningsjuks. Det er forfalskning, fabrikkering eller stjeling av data.
Men når tidsskriftene som publiserte studiene det gjelder i etterkant skal merke de aktuelle artiklene som er rammet, er informasjonen ofte sørgelig lite informativ.
I bare 41,2 prosent av sakene står det eksplisitt i tilbaketrekningsnotisen at tilbaketrekningen skyldtes etisk forskningsjuks, i motsetning til ærlige feil. Kun 32,8 prosent identifiserer hva slags etiske brudd det er snakk om.
Forskerne bak studien, David Resnik og Gregg Dinske, påpeker også at av de 174 studiene som var involvert i disse sakene, hadde bare 124 av dem en tilbaketrekningsnotis i det hele tatt da de gjennomførte undersøkelsen.
Det betyr at over en fjerdedel av studiene fortsatt lever i forskningslitteraturen, uten noen som helst form for merking.
Eksplosiv økning i tilbaketrekningene
Tall fra 2011 viser at antallet tilbaketrekninger av vitenskapelige artikler har økt med 1200 prosent siden årtusenskiftet.
Antallet publiserte artikler har bare økt med 44 prosent i samme periode.
"Da en norsk gamblerstudie ble trukket tilbake, var informasjonen om hvorfor i hvert fall relativt god." (Foto: Colourbox)
Nylig måtte forskere fra Universitetet i Bergen trekke tilbake en studie om gambling og fallskjermhopping. I det tilfellet var det ikke snakk om forskningsjuks, men heller en konflikt om bruken av deler av datamaterialet i studien.
Tilbaketrekningen i det tilfellet var relativt informativ:
“The retraction has been agreed due to the inclusion of certain data within the published work that has been used without confirming with Dr. Helge Molde that the data could be utilized in the study as it had been used in previous studies“, kan du nå lese på hjemmesiden til Scandinavian Journal of Psychology.
Notisen sier altså ingenting om hvorfor forfatterne ikke fikk lov til å bruke datamaterialet, men det etableres likevel at det ikke her er snakk om fabrikkering eller lignende. En ny versjon av studien, med et mindre datasett, ble publisert kjapt etter at den originale studien ble trukket tilbake.
Dermed kan andre forskere som ønsker å undersøke spenningssøkende atferd ved senere tilfeller se noe av hva som var problemet med nettopp denne studien, og hvordan problemet ble løst.
Hvem skal si ifra til tidsskriftet?
Det finnes ingen klare retningslinjer for hva som skal eller bør stå i en tilbaketrekningsnotis i tidsskrifter. Det er heller ingen klare regler for hvem som har ansvar for å melde fra om juks til et tidsskrift.
Da forskningsjuks ble oppdaget på Norges idrettshøgskole (NIH) i 2010, ble uredeligheten oppdaget før studiene til den aktuelle forskeren kom på trykk, forteller rektor Sigmund Loland.
Sigmund Loland (Foto: NIH)
– Artiklene var sendt inn og i en fagfellevurderingsprosess, men heldigvis var de ikke kommet på trykk ennå. Så vi tok kontakt med journalene og trakk artiklene tilbake igjen da jukset ble oppdaget, sier han.
Ansvaret for å varsle tidsskriftene kan imidlertid havne mellom to stoler. Er det forskeren selv, arbeidsgiveren eller tidsskriftet som har ansvar for at artikler blir behørig merket når noen har trikset?
– Det er et godt spørsmål, og jeg vet ikke helt hvor klare rutiner vi har på akkurat det, sier Loland.
Annonse
– Det er jo helt klart den faglige ledelsen ved institusjonen som oppdager juks som har ansvar for å informere om uregelmessigheter til journalene. De har det faglige ansvaret for all forskning som skjer ved institusjonen, og det inkluderer juks.
– Så, om den faglige ledelsen har informert tidsskriftet, så ligger det et soleklart ansvar på redaktørene i tidsskriftet for å ta det videre, ved å ta ut og merke de aktuelle artiklene tydelig, sier rektoren.
Åtte år fra publisering til merking
Vi kan imidlertid se for oss følgende scenario:
Forsker Janne Olsen avlegger doktorgraden sin ved Universitetet i Oslo. Etter hvert får hun et forskeropphold ved Berkley i USA, så får hun en prosjektstilling ved Cambridge, før hun til slutt ender opp som førsteamanuensis ved University of Maastricht i Nederland.
Etter et par år viser det seg at Olsen trikset med dataene til et eksperiment hun deltok i ved Berkley. Hvordan skal man sikre at universitetene både i Oslo, Cambridge og i Maastricht får greie på det, og undersøker forskningen hun gjorde eller gjør der?
Det kan tenkes at juksetilfellet ved Berkley var en glipp og et engangstilfelle, eller at det bare vare dette ene tilfellet i Olsens lange juksekarriere som av tilfeldige grunner ble oppdaget.
For tidligere arbeidsgivere kan det være ubehagelig å begynne gransking av studiene til tidligere ansatte. Det kan kaste mistanke på personens kolleger. Det er dessuten ressurskrevende å begynne en undersøkelse av råmaterialet til en ti år gammel doktorgrad, uten at resultatet vil gi noen gevinst, og i verste fall dårlig PR, for institusjonen.
Magasinet Times Higher Education skriver i en artikkel om nettopp et slikt tilfelle.
Da det i 2007 ble avslørt at biokjemikeren Jatinder Ahluwalia hadde jukset som postdoc ved University College London, fattet sjefene hans fort mistanke om at også doktorgraden hans, som ble avlagt ved Imperial College London i 2003, var trikset med.
Det tok imidlertid fire år før Imperial fulgte opp tipset og forsøkte å gjenta Ahluwalias eksperimenter, som altså viste seg å ikke kunne reproduseres.
Imperial innrømmer i artikkelen at oppfølgingen av tipset fra UCL var ”uakseptabelt treg”. Konsekvensen var at Ahluwalias studier stod som fullt aksepterte og feilfrie artikler i tidsskriftene, og fritt ble sitert av andre forskere, i hele åtte år.
Annonse
Like uærlig, men oppdages oftere
En 1200 prosents økning i antall tilbaketrekninger høres voldsomt ut. Men økningen, relativt til økningen i antallet publiserte artikler, trenger ikke bety at forskningen blir mer uærlig.
Kanskje har den alltid vært så uærlig, men vi har bare blitt bedre til å oppdage det.
Nye tektsmatchingsprogrammer kan nemlig nå skanne nettet for tekster som er svært like hverandre i løpet av noen få strakser, ofte på flere forskjellige språk. Mange tilbaketrekninger gjelder nettopp dobbeltpubliseringer – publisering av samme resultat, dine egne eller andres, i to forskjellige tidsskrift. Slikt har blitt mye lettere å oppdage i dag.
Tekstmatchingsprogrammer som TurnItIn.com har hjulpet redaktører og forskere å oppdage når gamle resultater presenteres som nye. (Foto: (Bilde: Skjermdump))
– Bare det at programmene finnes har gjort folk oppmerksomme på at plagiering og dobbeltpublisering sannsynligvis er langt vanligere enn vi har trodd, sier Liz Wager, som arbeider for interesseorganisasjonen COPE, Committee on Publication Ethics, i en artikkel i The Guardian.
– Det forklarer sannsynligvis mye av den økningen vi har sett i antall tilbaketrekninger.
