I forrige uke meldte Universitetsavisa at NTNU-rektor Gunnar Bovim hadde sendt brev til Kunnskapsdepartementet hvor man ber om flere øremerkede midler i statsbudsjettet til Kavliinstituttet og Moser-gruppens forskning. Nåværende finansieringsmodell beskrives som «sårbar og ustabil».

Finansieringsmodellen ved Kavliinstituttet består i dag av 35 prosent grunnfinansiering og 65 prosent konkurranseutsatt finansiering - til sammen 142 millioner kroner. Grunnfinansieringen kommer fra NTNU, Trondheim stiftelse til nevrovitenskapelig forskning og Kunnskapsdepartementet. I dag har Moser-miljøet en øremerket bevilgning i statsbudsjettet på 16 millioner kroner. NTNU ønsker at dette tallet skal øke til 51 millioner.

Finansieringen er uforutsigbar

I et intervju med Universitetsavisa forklarer Edvard Moser hvorfor man behøver en slik øremerket bevilgning.

– Banebrytende forskning er avhengig av langsiktig finansiering. Kavliinstituttet er basert på ambisiøse prosjekter med til dels svært lang tidsakse. Slike prosjekter er vanskelige å både starte og opprettholde når det meste av finansieringen er for perioder på få år.

• Les også i Universitetsavisa: NTNU ber om 51 millioner i tilskudd til Moser-miljøet

– Det er viktig å sikre norsk toppforskning for framtiden, sier han.

– Hva er problemet med konkurranseutsatt finansiering?

– Det er bra med konkurranse, men det problematiske er når andelen av slik finansiering blir så stor at et helt instituttets økonomi står på spill. Midlene kommer og går som en jojo - det går opp og ned hele tiden. Det er vanskelig å planlegge og rekruttere under slike omstendigheter.

Edvard Moser håper problemstillingen tas opp igjen ved neste statsbudsjett, og at det blir spesifikt tatt opp i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Få men innflytelsesrike publiseringer

– Kavliinstituttet er forskjellig fra andre universitets-institutter ved at ekstern konkurranseutsatt finansiering utgjør det aller meste av finansieringen, sier Nobelprisvinneren.

Vanlige universitetsinstitutter får det meste av sine økonomiske midler gjennom undervisning og publiseringspoeng. Kavli-instituttet er mer forskningsbasert og har relativt lite undervisning. Forskningen innrettes mot få men omfattende publiseringer som gir færre publiseringspoeng.

– Tellekant-systemet i Norge belønner ikke forskning hvor målet er få men innflytelsesrike publikasjoner, til tross for at denne publikasjonsmodellen gir langt større oppmerksomhet om funnene, slår han fast.

Nesten alle ansatte ved instituttet finansieres dermed med eksterne midler. Eksterne midler innebærer imidlertid alltid en risiko for at søknadene ikke går igjennom. Da risikerer man å miste gode folk, ifølge Moser.

– Man har aldri noen garanti for at en god søknad går igjennom, sier han.

Norge må få opp øynene

I Norge har man stort sett bare Forskningsrådet som kilde for å søke midler til grunnforskning.

- Dette skiller oss fra naboland som Sverige og Danmark, hvor man har flere kanaler og større stiftelser å søke økonomisk støtte, slike som Lundbeckstiftelsen eller Wallenbergstiftelsen, som gir betydelige summer til ren nysgjerrighetsdreven forskning. Hos oss er vi avhengige av Forskningsrådet og EU-systemet, og mulighetene blir da fort brukt opp, sier Edvard Moser.

Mange utenlandske institusjoner har i tillegg bedre og mer stabile ordninger for langsiktig finansiering, dermed lykkes de bedre i å både rekruttere og beholde folk på alle nivåer.

– Man bør gjøre betingelsene så gode at Norge og NTNU kan beholde toppforskere og tiltrekke flere. Hvis Norge ønsker å delta helt fremst i forskningsfronten, må man innse at det er internasjonal rift om de beste forskerne.

Slutter på dagen for bedre tilbud

Mange internasjonale institusjoner tilbyr toppforskere så gode betingelser at de slutter på dagen i sin nåværende institusjon og flytter øyeblikkelig, forteller Moser.

– Det er naivt å tenke i Norge at ting fortsetter som de alltid har vært. Den geografiske situasjonen gjør toppforskningsmiljøer som Kavliinstituttet ekstra sårbare. De kan lett falle sammen som korthus når nøkkelpersoner forsvinner, sier han.

– Bevilges det for lite penger til toppforskere i Norge?

– Kanskje ikke for lite, men for lite langsiktighet. Jeg skjønner at politikerne må være selektive og at departementet må være tilbakeholdent fordi det er mye kvalitetsfull forskning i Norge. Men når Norge en sjelden gang klarer å utvikle et Nobelprisbelønnet miljø, bør man jobbe aktivt for å beholde miljøet og sikre at man får mest mulig ut av det.

– Kavliinstituttet er kjent verden over og omtales iblant over flere sider i store mediehus som New York Times, Washington Post og The Guardian, for å ta noen eksempler. Det er ikke bare NTNU som tjener på den internasjonale oppmerksomheten. Oppmerksomheten gjør Norge mer attraktivt som samarbeidsland for forskning og bidrar nok til rekruttering, sier han.

• Les også i Universitetsavisa: NTNU vil ha mer forutsigbar finansiering for Moser-miljøet

Mener staten må ta ansvar

– Det er et nasjonalt ansvar å opprettholde forskning ved Kavliinstituttet og sikre at den vedvarer så lenge som mulig. Instituttet tilfører norsk forskning betydelig internasjonal anseelse og oppmerksomhet som er vanskelig å måle i penger, men effekten er ikke liten, sier Edvard Moser.

Han og May-Britt Moser har de siste årene jobbet kontinuerlig med å spre dette budskapet. Blant annet har de uttalt seg om SFF (Senter for fremragende forskning), en ordning som tildeler økonomisk støtte til toppforskningsgrupper i Norge. Finansiering tildeles på en periode på fem år av gangen, for maksimalt ti år. Det er et av NFRs viktigste virkemiddel for å fremme norsk forskning, men hva skjer med den kvalitetsfulle forskningen når de ti årene er omme?

– Gjennom mange år har vi argumentert for å åpne for langsiktig finansiering i Norge. SFF er et skritt i riktig retning, men dette er ikke nok. SFF har ikke en god ordning for overgang mellom finansieringsperioder. Plutselig har det gått 10 år, og finansieringen nærmer seg slutten. Når det niende året har gått vet man enda ikke om man får finansiering til forskning året etter, sier Edvard Moser.

• Les også i Universitetsavisa: Dette er de norske universitetenes innspill til Horisont Europa

Må unngå nedleggelse

Forskningsrådet må komme på banen og ikke la sentre som oppnår gode resultater legges ned etter ti år, sa May-Britt Moser til På Høyden og Universitetsavisa i 2017.

– I Norge har vi få sterke private givere som står klare til å støtte miljøene når senterperioden er over. Jeg mener at Forskningsrådet, sammen med universitetene og eventuelle private stiftelser, sammen må finansiere en fortsettelse av de sentrene som oppnår gode resultater. Fremragende forskning er et nasjonalt ansvar. Å sikre gode miljøer over statsbudsjettet bør være et ideal, sier hun.

• Les også i Universitetsavisa: Slik vil prorektoren gjøre NTNU bedre på forskning

May-Britt Moser poengterte at sentre som vokser fram som blomstrende fagmiljøer under SFF-perioden, bør få finansiell sikkerhet til å fortsette det gode arbeidet.

– Det utredes en såkalt SFF pluss-ordning hvor noen veldig få miljøer kan få forlenget finansiering, men effekten av en slik ordning vil ikke gjelde før om omlag 10 år. Dermed hjelper det ikke i vårt tilfelle, sier Edvard Moser.

Ser til Tyskland

Edvard Moser viser til Max Planck modellen når han beskriver hva som kunne vært den ideelle løsningen for finansiering. Max Planck-stiftelsen er en forskningsorganisasjon i Tyskland, oppkalt etter fysikeren med samme navn.

Organisasjonen finansieres av staten, og ordningen gir utpekte forskerne med et meget høyt faglig nivå finansiering på livstid. De økonomiske midlene er individbasert, det vil si at man ikke velger ut samarbeidende forskningsgrupper, som i SFF, men kun individer som er gode nok som forskningsledere.

– For den som skal betale utgiftene er dette en sikrere ordning. Et miljø kan forandre seg raskere enn et individ, hvilket nok er grunnen til at Forskningsrådet har vegret seg for å gi SFF finansiering lengre enn 10 år. En forsker alene er imidlertid oftest mer stabil, i alle fall etter å ha passert vurderingen som gir Max Planck-direktørstatus, mens i et miljø kan folk komme og gå, og miljøet kan dermed risikere å falle sammen når toppforskere forsvinner, sier han.

– Individ og langsiktighet er elementer ved Max Planck man bør se til. Kan det tenkes at noe lignende er aktuelt i Norge? Jeg mener ikke man skal kopiere ordningen direkte, men det er mye å lære av elementene.

Burde Nobel-vinnere få livslang finansiering til forskning?

– Hvis forskere er ekstremt gode burde Norge benytte muligheten til å satse på dem. Så kan man diskutere hva som er kriteriet for livslang finansiering, men en måte å gjøre det på for Kunnskapsdepartementet er å bruke evalueringer av forskningskvaliteten som allerede er gjort. Nobelprisen er jo den grundigste forskningsevalueringen som finnes, sier Moser.

• Les også i Universitetsavisa: - Vi har ikke lyktes med tverrfagligheten mellom humaniora og teknologifagene
  

Han mener Norge ikke bør forspille sjansen landet har til å beholde og utvikle Kavliinstituttet.

– Gevinsten for Norge som forskningsnasjon er større enn det man må legge ut for å gi instituttet den nødvendige langsiktigheten og sikkerheten. Skulle man finne en ordning for langsiktig støtte, må det naturligvis evalueres kritisk med jevne mellomrom, sier han.

Denne saken ble først publisert i Universitetsavisa.