Kronikk: Dristighet – nytt mantra fra Forskningsrådet

Gi oss heller spennende nye programmer som er mer forskningsbaserte enn politisk nyttige, skriver Benedicte Carlsen i denne kronikken.

Publisert
Den internasjonale evalueringen "A Good Council?" kom ut i september 2012. (Illustrasjonsfoto: Istockphoto)
Den internasjonale evalueringen "A Good Council?" kom ut i september 2012. (Illustrasjonsfoto: Istockphoto)

Evaluering av Norges forskningsråd

Les hele rapporten her.

På sensommeren i fjor kom den internasjonale evalueringen av Norges forskningsråd. Som oppdragsforsker på et senter som har hovedfinansieringen fra prosjektvirksomhet for Forskningsrådet, leste jeg rapporten med stor interesse som munnet ut i glede og optimisme da jeg kom frem til konklusjonene og anbefalingene i rapporten.

Som mange vet, fikk Forskningsrådet i all hovedsak et veldig godt skussmål, men komitéen fant selvsagt også rom for forbedringer.

En hovedanbefaling var at Forskningsrådet burde prioritere forskerinitiert, fri og nyskapende forskning høyere, selv om dette vil bety større risiko for mislykkede satsinger og nedprioritering av den departementsstyrte og policyrelevante forskningen.

For en oppdragsforsker var dette oppløftende lesning: Mange av oss ønsker mer rom for å utvikle det vi anser som interessant forskning tuftet på ren nysgjerrighet og lyst til å utforske verden uten at en nødvendigvis alltid kan være sikker på den umiddelbare samfunnsnytten av resultatene, i alle fall for dagsaktuell policy som departementene til enhver tid trenger svar på.

Jeg fikk også fantasifulle visjoner om eventuelle nye spennende satsninger som Science in Society, som har en etablert posisjon internasjonalt og i andre lands forskningsråd.

Det var altså god grunn til å ha positive forventinger til Forskningsrådet sin oppfølging av evalueringen. Men hva har skjedd?

For det første har ikke satsingen på frie midler økt nevneverdig (selv om Forskningsmeldingen gir grunn til å tro at dette kan komme senere i kjølvannet av økte bevilgninger). For det andre har Forskningsrådet innført et nytt vurderingskriterium til prosjektsøknadene om dristighet.

Ber forskerne om å være dristige

På søknadsmøtet for fri prosjektstøtte ved UiB 29. april 2013 oppfordret utsendte fra Forskningsrådet forskere til å bli mer risikovillige i søknadsprosessen. Hypotesen var at faglig, teoretisk og metodisk fornyelse krever økt kreativitet og større villighet til å skrive frem ukonvensjonelle fremgangsmåter.

Jeg tenkte umiddelbart at satsningen viser at Forskningsrådet har liten innsikt i forskerhverdagen ved universitetene og i instituttsektoren. Som oppdragsforskere er vi allerede svært dristige. Mange av oss har valgt å bli oppdragsforskere på fagområder som ikke er umiddelbart policynyttige og der det er meget hard konkurranse om midler fra Forskningsrådet. Mange av oss er endatil ansatte i instituttsektoren med en reell mulighet for å miste jobben om vi ikke klarer å innhente prosjektfinansiering. De fleste av oss får bare innvilget to til tre av ti prosjektsøknader.

Og alt dette gjør vi for å kunne følge vår nysgjerrighet og drive med kreativ og nyskapende forskning. I denne virkeligheten kan det oppleves underlig at Forskningsrådet ber oss om å være mer risikovillige og ta sjansen på å mislykkes.

Kortsiktig nytteforskning versus langsiktig grunnforskning

Så la oss gå tilbake til evalueringen av Forskningsrådet. Hva var det egentlig Forskningsrådet ble anbefalt å endre på?

Evalueringen la for det første vekt på at forbedringer i Forskningsrådets arbeide ikke ville skje gjennom enkle “policy mantra”, men derimot gjennom å finne en balanse mellom forskjellige hensyn, som hensynet til kortsiktig nytteforskning basert på de enhver tid aktuelle samfunns- og styringsproblemer og de mer langsiktige grunnforskningstema som drives frem av forskningen selv.

Rapporten konkluderer med at Forskningsrådet mangler litt på den frie, dvs. forskerstyrte forskningen, særlig sett i lys av vår gunstige økonomiske situasjon. Det ser ut til at høyere risiko, som siden er blitt oversatt til ”dristighet”, i forskningen blir regnet som en naturlig side ved den frie forskningen, og følgelig blir Forskningsrådet anbefalt å styre ressurser mot de frie forskningsprogrammene (FRIPRO). Merk at ingenting nevnes her om at det enkelte forskerinitierte prosjekt burde oppfordres til å øke den usikkerheten som angivelig følger av å lansere nyskapende ideer og metoder på forskningsfronten.

Misforstått konklusjon

Evalueringsrapporten konkluderes med en sterk oppfordring til Forskningsrådet om å ta sjansen på å feile litt oftere, å være mer risikovillig. Kan det være dette som misforstått har satt Forskningsrådet på tanken om å skyve kravet til dristighet over på oppdragsforskerne og å definere dristighet som risiko for å ikke få gjennomført det enkelte prosjekt?

Slik jeg leser evalueringsrapporten er dette misforstått. Det er Forskningsrådet som oppfordres til å ta sjansen på å finansiere programmer og prosjekter som enten ikke viser seg nyttige i oversiktlig fremtid eller som ikke lar seg gjennomføre av for eksempel tekniske, metodiske eller organisatoriske grunner, ikke forskerne.

Kvaliteten på forskningen blir ikke nødvendigvis bedre av at vi forskere skal ha som et mål i prosjektutviklingen å øke risikoen for at prosjektet ikke lar seg gjennomføre.

Oppsummert blir altså Forskningsrådet anbefalt å satse mer utenfor de temaene departementene til en hver tid etterspør, og å prioritere mer innovativ og forskerinitiert forskning.

Hvor blir det av tiltakene?

Hvordan har så Forskningsrådet reagert på evalueringen? Bevilgningene til FRIPRO har foreløpig knapt økt og det er heller ikke dristighet å spore i andre programmer. Det som derimot har dukket opp i de nye utlysningene fra Forskningsrådet, er et nytt vurderingskriterium, nemlig ”dristighet”. 

Vi sultne oppdragsforskerne som er vant til å logre når Forskningsrådet lister opp sine betingelser for å fore oss i et par tre år fremover, sluker vanligvis slike tegn på hva vi kan gjøre for å tekkes Forskningsrådet uten å tygge maten. Men denne gangen var det noe som satte seg i halsen: Hvordan skal vi forstå de sentrale nøkkelordene som ”kreativ”, ”ukonvensjonell” og ”faglig fornyelse”?

Dette representerer jo de tradisjonelle kravene til gode søknader som vi alltid streber etter og blir vurdert etter, men hittil kanskje mer under overskriften ”innovativ”, og hvordan i all verden henger disse sammen med dristighet? Mener Forskningsrådet at det er et én til én forhold mellom for eksempel fornyende og dristig? Er det selvsagt og logisk at det å være faglig kreativ og nyskapende gir større risiko for å mislykkes?

Uklare formuleringer skaper forvirring

Formuleringene er uklare og åpner for mye forvirring blant oss forskere og bærer kanskje preg av at Forskningsrådet ikke er ferdig med å formulere vurderingskriteriet slik at vi bare får servert noen elementer som vil komme til å inngå. Dette kom også frem på Forskningsrådet sin info-runde om utlysningen ved Universitetet i Bergen.

Forskerne hadde flere undrende men positivt innstilte og åpne spørsmål til representantene fra Forskningsrådet. Imidlertid er det ingen overdrivelse å påstå at disse ble svar skyldige. Forskningsrådet-representantene var ikke i stand til å konkretisere mer enn å si at dristighet er en omskrivning av og det samme som risikovillighet.

Videre spør jeg meg også hvordan er det vi skal være dristige? Hva er det vi skal være villige til å risikere? At vi tar sjansen på å formulere prosjekter som ikke får støtte fordi dristighet kolliderer med gjennomførbarhet, som jo også er et kvalitetskriterium søknadene blir vurdert etter? At vi ikke får publisert, så vi taper i forhold til utvikling av egen CV? At vi stiller dårligere ved neste søknadsrunde fordi vi ikke har klart å levere på forrige prosjekt?

Enda et policy mantra

Jeg frykter at den omfattende evalueringen av Forskningsrådet er i ferd med å koke ned til nytt nøkkelord på den lange listen av historiske nøkkelord, eller ”policy mantra” som evalueringsrapporten så treffende kaller det. Fra før har vi blant annet ”kjønnet forskning”, ”internasjonalisering”, ”tverrfaglighet” og ”innovasjon”, som henger igjen som punkter og vurderingskriterier eller motstridende krav, for øvrig uten at disse målsetningene er kunnskapsbaserte eller effektevaluerte.

Vi forskere kan tolke Forskningsrådet sine utspill så positivt som mulig; som at dristig kan bety nyskapende og at de virkelig vil prioritere denne siden ved prosjekter foran gjennomførbarhet i alle programmer heretter. Jeg vil allikevel hevde at det Forskningsrådet har vist oss hittil, ser ut til å koke ned til at forskerne skal bære mer risiko, men at det er uklart hvordan vi skal formulere oss for å overbevise om at risikoen er økt.

Jeg velger å håpe på at det ikke er for sent å be Norges eneste forskningsråd om å lese evalueringen én gang til, tenke seg godt om og å lytte til forskerne:

Kjære Forskningsrådet, ikke be oss om enda et motstridende krav og uklare kriterier. Gi oss heller spennende nye programmer som er mer forskningsmessig enn politisk nyttige og øk andelen til frie midler!

Vær dristig!