De som deltar, er gjerne de som har deltatt før. Så handler det om hvem du kjenner, hvem du klarer å komme inn i et prosjekt med og hva slags internasjonal standing de har, forklarer Simen Gangnæs Enger.

«Lukkede klubber», kalte han den ene av tre artikler han skrev som en del av doktoravhandlingen sin. Den handler om Horisont 2020-programmet til EU.

Deltar igjen og igjen

Enger har analysert 2216 europeiske forskningsinstitusjoner fra 27 land. Det å ha en sterk, innflytelsesrik posisjon i nettverk som allerede har samarbeidet om EU-forskning, er en stor fordel.

– Dette tyder på lukkede klubber, skriver han. De som taper, er forskningsinstitusjoner som ikke har like stor innflytelse. Større ressurser gir en klart sterkere posisjon i nettverkene.

– Det jeg har funnet, tilsvarer det andre har funnet internasjonalt: De som deltar, er gjerne de som har deltatt før i en eller annen form. Vi kan anta at det er en slags læringseffekt om søknadssystemet og det administrative apparatet rundt deltagelsen. Det vil favorisere dem som vet hvordan spillet fungerer, sier Enger til forskning.no.

Vanskelig for nye

Det andre som gir bedre mulighet til EU-penger, er nettverk. – Det tyder på at de tyngste organisasjonene knytter til seg partnere som de har samarbeidet med før og som holder høy kvalitet. Over tid gjør dette at det blir veldig lukkede klikker og vanskeligere for helt nye organisasjoner å komme inn, forteller Enger.

Rolf Rønning sier det like klart: Det hjelper å «snakke sammen». Ikke bare med partnerne du skal forske sammen med, men også med dem som skal bevilge pengene.

Norske forskningspuritanere

– Norske søkere er veldig opptatt av habilitet. Vi er litt puritanske når det gjelder hvem som er innenfor og utenfor og at vi ikke skal snakke med noen på forhånd. Der er avstanden mellom Norge og Brussel ganske stor, ifølge Rønning.

Han er professor emeritus ved Høgskolen i Innlandet. Forskningsrådet bruker ham som eksempel og formidler tipsene hans om hvordan du kan søke på Horisont-midler.

Til forskning.no forteller Rolf Rønning om hvordan han samarbeidet med en spansk forsker som hadde jobbet i EU-kommisjonen i to år. Da søknadsprosessen nærmet seg, reiste forskeren til Brussel noen dager for å snakke med folk. Han kom tilbake og fortalte om hva som måtte prioriteres mer i søknaden og hva som kom til å bli lagt vekt på.

– Vi kan si at dette er litt på grensen. Men andre gjør det, og de får penger. Vi behøver ikke å gå i spissen, men vi behøver ikke å være mer katolske enn paven, heller, sier Rønning.

Impact-lobbyister

Det andre han trekker frem, er samfunnsnytte. Impact, som det heter på forskningsengelsk. Nå overlater Rønning og partnerne til et eget firma som kaller seg impact-spesialister, å skrive om hva slags samfunnseffekt prosjektet kommer til å få.

Han innrømmer at impact-spesialistene kan sammenlignes med lobbyister.

– De fremstår like mye som lobbygruppe med innmari gode kontakter i Brussel. Enten de er tenketanker eller hva de kaller seg, så har de vist kommisjonen at de er flinke til å lage impacts og policy briefs, sier han. Spesialistene koster penger, men Rønning mener de kan være en god investering.

Den tredje anbefalingen hans er et europeisk nettverk med anerkjente forskere. Det samme som Simen Gangnæs Enger trekker frem.

Konkurranse og kvalitet

Enger mener det er vanskelig å gjøre forskningsprogrammene mer rettferdige. I hvert fall hvis «rettferdig» betyr at de som ikke har vært med i prosjekter før, skal få større muligheter til å få støtte.

– Det skal være en viss form for kvalitet i forskningen. I dag antar man at konkurranse bidrar til at de med sterkest kvalifikasjoner, vinner frem, sier han.

Samtidig peker han på at det også finnes prosjektmidler spesielt for å utvide deltagelsen i EU-prosjekter – ikke minst for å hjelpe forskningsinstitusjoner i de ferskeste medlemslandene. Øst- og sentraleuropeiske land med mindre penger til forskning og innovasjon.

Referanser:

Simen Gangnæs Enger: The Factors Behind Participation: Evidence from the European Framework Programme, Horizon 2020. Doktoravhandling, Universitetet i Oslo 2020.

Simen G. Enger og Magnus Gulbrandsen: Orchestrating collaborative projects: Inside ICT networks in Horizon 2020. Science and Public Policy, juni 2020, doi: 10.1093/scipol/scaa021

Simen G. Enger: Closed clubs: Network centrality and participation in Horizon 2020. Science and Public Policy, desember 2018, doi: 10.1093/scipol/scy029. Sammendrag.

Simen G. Enger og Fulvio Castellacci: Who gets Horizon 2020 research grants? Propensity to apply and probability to succeed in a two-step analysis. Scientometrics, oktober 2016, doi: 10.1007/s11192-016-2145-5. Sammendrag.