- Hvorfor snakkes det så lite om forskning i valgkampen? Er den ikke så viktig når det kommer til stykket? Har forskning i det hele tatt noen plass i valgkampen?, lurer Forskerforbundet.

Derfor inviterte de onsdag denne uken like godt både vitenskapsfolk, politikere og representanter for partiene til en diskusjon om mål og strategi for norsk forskning.

Det paradoksale var at de partiene som møtte opp på SAS-hotellet i Oslo så ut til å være rørende enige om at forskning er viktig for nasjonen, og at vi derfor bør bruke rundt tre prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) på det.

De fleste samtykte sågar om at nettopp enigheten er noe av grunnen til at forskningen faller ut av fokus.

Ingen konflikt, ingen kioskvelter

- Det er brei enighet, både om å bruke tre prosent av BNP og om forskningsfeltene vi bør satse på. Her er det rett og slett vanskelig å finne konflikter, og det blir det ingen god mediesak av, sier Rolf Reikvam fra SV.

Einar Steensnæs fra KrF er tilbøyelig til å være enig. Dessuten mangler nok saken også andre spektakulære trekk.

- Forskning er ikke noen kioskvelter, akkurat. Det er ikke her partiene overbeviser usikre velgere, sier Steensnæs.

- Forskning har ikke noen kortsiktig innvirkning på den enkeltes velferd eller lommebok, istemmer Høyres statssekretær Bjørn Haugstad.

Han mener for øvrig at de fleste faktisk er enige i Regjeringens forskningspolitikk, og at den er i ferd med å hale Norge opp fra jumboplassen i vitenskapelig satsning. Dette burde kanskje forskerne ha fått med seg?

Deppa forskere

- Forskerforbundet formidler et traurig image, fortsetter Haugestad, som mener forskerne må slutte å deppe.

- De går med en nederlagsfølelse som det ikke er grunn til å ha. Forskningen er tvert i mot et av de få områdene hvor politikere prioriterer et langsiktig mål, uavhengig av debatt i media.

- Det handler om å jobbe seigt og systematisk, og holde ut. Driver du på lenge nok, passerer du veggen, konkluderer justisminister Odd Einar Dørum fra Venstre.

Offentlig eller næringsliv?

Debatten går ikke akkurat varm. Det ser rett og slett ut til at man må lenger ned i materien for å finne de etterlengtede konfliktene som kan skape interesse blant medier og velgere. Det går for eksempel an å kikke på hvem som skal ha ansvaret for all forskningen.

- Regjeringa vil at det private næringslivet skal ta seg av to av de tre prosentene. Men næringslivet har ikke uten videre penger til alt dette. Det offentlige må gå foran og dra, sier Arne Sortevik fra FrP.

Han mener vi må bruke oljepenger til å få forskningsinnsatsen i landet opp på et anstendig nivå. Det offentlige må ta seg av 1,4 prosent av finansieringa, og forskningsfondet bør økes med 50 milliarder kroner.

Reikvam fra SV har heller ikke tro på at det private næringsliv skal diske opp med en tilstrekkelig innsats. Han mener erfaringa tilsier en mye større innsats fra det offentlige.

Næringsliv og bioteknologi

Vidar Bjørnstad fra Arbeiderpartiet tror derimot det kan være verdt å satse på det private.

- Vi vil se på årlige evalueringer fram mot år 2010. Vi må legge press på næringslivet, men er innstilt på å øke den offentlige andelen hvis det blir nødvendig. Samtidig må vi stimulere til samarbeid mellom forskningsinstitusjoner, det private næringsliv og staten. Jeg tror på partnerskap mellom store og mindre bedrifter, sier Bjørnstad.

Han vil også ta en skarp kikk på bioteknologiloven. Den må endres slik at norske forskere ikke sakker helt akterut i medisinsk forskning.

Men her er det stopp på enigheta fra KrF.

- Vi vil gi forskningen full frihet innenfor en ramme, men denne rammen må bestemmes politisk. Og vi står for de bestemmelsene som gjelder i dag, sier Steensnæs.

Og her kommer vi kanskje endelig ned i en skikkelig saftig debatt, om liv og død og de store etiske dilemma.

Men nå er også tida ute. Dessverre.