Forskere skal fortelle oss om resultatene de kommer fram til i forskningen sin. Dette er en del av det viktige samfunnsoppdraget. 

Men ikke alle forskere får forskningen sin ut i verden. 

– Dette er et problem, mener Veronica Blumenthal.

Hun er har skrevet en kronikk på forskning.no om oppdragsforskning og formidlingen av den. 

Kronikken «Ja, forskningen min er kjøpt og betalt» vant nylig en delt førsteplass i forskning.nos kronikkonkurranse. 

Her problematiserer hun at oppdragsforskere ofte ikke selv har styringen på den forskningen de leverer til oppdragsgiverne sine. 

Vil ikke ha et negative resultater

Oppdragsgiveren kan være et direktorat, en kommune eller en bedrift. 

De har betalt for forskningen fordi de ønsker å bruke den til noe. 

Ofte skal den brukes som grunnlag for å fatte såkalte kunnskapsbaserte avgjørelser. Gjerne for å rettferdiggjøre å skulle bruke masse penger på noe, skriver hun i kronikken. 

Oppdragsgiver har derfor ofte en sterk egeninteresse av at resultatene ikke stiller dem i et negativt lys, mener Blumenthal. 

Uenige i sitater fra kildene

Forskeren sier hun kjenner til flere eksempler på at oppdragsgivere ønsker at de gode resultatene skal komme først i rapporten. 

Forskerne kan bli bedt om å ta inn de mindre hyggelige resultatene lenger ned i rapporten. 

– Noen sier til og med at de er uenige i sitater fra kilder vi har intervjuet og mener at vi bør endre på dem, forteller hun. 

Driver «cherry picking»

Ofte ønsker oppdragsgiver å være den første til å presentere rapporten. 

Det kan være problematisk, mener hun.

– Hvis det er oppdragsgiver som først lager en pressemelding om rapporten, kan det fort bli bare de positive resultatene som står igjen, mener hun.

«Det er ikke sikkert at man er oppmerksom på at disse kulepunktene som trekkes fram kan være ren og skjær 'cherry picking', der oppdragsgiver har plukket ut de konklusjonene som framstiller dem i best mulig lys. Dette gir oppdragsgiver en reell påvirkning på hvordan forskningen tolkes og oppfattes av publikum,» skriver hun i kronikken.

Ikke kompetanse

Det er sjelden at oppdragsgiver har et ønske om direkte å manipulere forskningen, etter det Blumenthal har erfart.

– Det handler nok mer om at noen mangler kompetanse på det å bestille forskning. Andre oppdragsgivere er mer profesjonelle, for eksempel direktorater og departementer. De er vant til å jobbe med forskning og har god kompetanse i å bestille den. De vet derfor hva de kan forvente når det kommer til å kontrollere resultatene, mener hun. 

Noen kommuner, fylker og næringslivsaktører har mindre erfaring. De må kanskje læres mer opp i hva de kan forvente av en forskningsrapport, mener Blumenthal.

Må prioritere formidlingen høyere

Forskningsformidling må prioriteres høyere av forskningsinstituttene, mener hun. 

– Vi kan ikke si oss fornøyd med å ha publisert en rapport eller en forskningsartikkel og la oppdragsgiver ta seg av resten av formidlingen.

Hun mener at utfordringen er at oppdragsforskere jobber under et voldsomt tidspress. 

– Vi noterer timer for den tiden vi jobber på et prosjekt. Og når rapporten er levert, er det ofte ikke mer timer og penger igjen. Da går det ut over formidlingen.

Nyansene kommer ikke fram

Her er det en forskjell mellom oppdragsforskere og forskere i universitets- og høyskolesektoren, mener Blumenthal.

Sistnevnte har mer fri forskningstid. Denne kan de bruke til å skrive en kronikk, gå ut i media eller delta på en debatt.

I oppdragsverdenen blir det ofte lagd en nyhetssak om rapporten, gjerne en stund etter at oppdragsgiver har lansert den. Den kan gi et mer nyansert bilde av resultatene. Men den blir ikke lagt så mye merke til som pressemeldingen fra oppdragsgiver, mener forskeren. 

– De har lagt premissene og styrer derfor formidlingen av forskningen. 

Skummelt, men nødvendig

Veronica Blumenthal sier til forskning.no at hun som oppdragsforsker synes det er litt skummelt å skrive og snakke offentlig om dette temaet.

– Det er så mange der ute som mener at vi ikke kan stole på oppdragsforskning, nettopp fordi den er kjøpt og betalt for. De tar først og fremst feil. Selv om forskning er kjøpt og betalt for, betyr ikke nødvendigvis det at forskningen ikke er til å stole på. Oppdragsgivere har betalt for forskningen, ikke for resultatene. 

Hun mener at det likevel er viktig å snakke åpent om dette temaet. 

– Mye av denne forskningen er betalt av det offentlige, altså folks skattepenger. Da bør alle resultatene deles med offentligheten. 

Mange reaksjoner

Etter at hun skrev kronikken har Blumenthal fått mange reaksjoner fra andre oppdragsforskere.

Noen kjenner seg igjen i det hun beskriver, andre ikke.

– Det er store forskjeller mellom oppdragsforskere, avhengig av fagfelt og hvilke oppdragsgivere man jobber med.

Det varierer nok mye mellom forskningsinstitutter hvor mye forskningsformidling prioriteres, mener hun.

Har blitt mer profesjonelle

Iselin Marstrander har vært direktør for forskningsinstituttet Nordlandsforskning i over ti år. Hun har derfor mye erfaring med temaet som Blumenthal tar opp. 

Hun kjenner seg igjen i deler av kronikken. Men ikke i alt. 

Det er sjelden at forskerne ved Nordlandsforskning opplever at oppdragsgiver forsøker å påvirke innholdet i forskningen, mener hun. 

Men det er absolutt en fare for det, ifølge Marstrander.

– Vi erfarer at bestillerne blir mer og mer profesjonelle. De er flinkere til å forstå hva forskningen er. De skjønner av mer av forskningens integritet og at forskere har forskningsetiske regler som skal ivaretas. 

Direktorater og departementer er nok mer profesjonelle enn små kommuner som ikke har samme erfaring med forskning, sier hun.

– Det handler om erfaring. Jo mer man bruker forskning, jo lettere er det å forstå hva som er forskningens regler. 

Satt av penger til formidling

Blumenthal tar opp et viktig poeng når hun skriver at det ofte ikke er penger igjen på prosjektet til å formidle resultatet når rapporten er ferdig skrevet, synes Marstrander. 

Dette er ikke bra, mener hun. 

– Oppdragsgiver bør bli flinkere til å legge dette inn som en del av bestillingen sin. Men det er også opp til instituttene selv å ta ansvar for dette. 

Forskningsinstituttene får hvert år en statlig grunnbevilgning som skal sikre forskning av høy internasjonal kvalitet. Denne bruker Nordlandsforskning blant annet til å formidle forskningen sin. 

– Vi har satt av penger til at folk kan dra ut på en debatt, skrive en kronikk eller lage en nyhetssak i samarbeid med kommunikasjonsavdelingen. Dette er kjempeviktig hvis vi skal sikre at forskningen tas i bruk. 

Får ikke poeng for å formidle

De som jobber med oppdragsforskning, må sørge for at det blir mer åpenhet om den forskningen de produserer, mener Marstrander. 

Men det er et hinder for at forskningen blir spredd og tatt i bruk, mer hun.

Å skrive en rapport og formidle forskning, gir ikke forskeren publiseringspoeng på samme måte som å skrive en vitenskapelig artikkel. 

Marstrander mener dette blir feil. 

– Dette systemet bør endres. Akkurat nå ber Kunnskapsdepartementet om innspill til hvordan forskningen skal tas mer i bruk. Det er viktig for oss å gi myndighetene innspill om at dette kan være en årsak. 

LES OGSÅ

Lyser ut 120 millioner til senter for norsk språkforskning

– 12.000 norske pasienter har vært med på forskning til ingen nytte