De siste dagene har forskning.no skrevet om granskningen av en mulig fuskesak ved NMBU. Den viser med all tydelighet at det systemet vi har for granskning av slike saker, har sine svakheter. (Foto: Ola Sæther)
De siste dagene har forskning.no skrevet om granskningen av en mulig fuskesak ved NMBU. Den viser med all tydelighet at det systemet vi har for granskning av slike saker, har sine svakheter. (Foto: Ola Sæther)

Jurist om det norske systemet for å granske fusk i forskning:
- Ingen skjønner hvordan loven fungerer

Når en forsker mistenkes for juks, skal forskningsinstitusjonen selv granske saken. Det kan gå veldig galt.

Publisert

Forskere er som folk flest. Av og til er det noen av dem som jukser. Som norske Jon Sudbø. Eller kirurgen Paolo Macchiarini ved Karolinska Institutet.

Slik svindel kan få forferdelige følger. I Macchiarinis tilfelle døde flere mennesker. Og selv mindre alvorlige saker kan på sikt ha en svært problematisk konsekvens:

De undergraver tilliten til vitenskapen. Og den er vi svært avhengig av.

Mye i samfunnet styres av avansert moderne kunnskap, som de fleste av oss ikke har sjanse til å sette oss skikkelig inn i. Dermed må vi bare stole på hva forskning og eksperter sier, om alt fra fiskekvoter til vaksinering.

Men da må vitenskapen også være til å stole på. Vi må ha et system som sørger for at juks blir avslørt og at falske resultater lukes vekk.

Et slikt system har vi. Problemet er bare at det ikke ser ut til å fange opp særlig mange juksere.

forskning.no har de siste dagene skrevet om granskning av mulig juks ved NMBU. Den endte også med frifinnelse.

Når så få saker kommer opp, kan det være fordi vi har en utydelig forskningsetikklov som ingen skjønner, mener jussforsker.

Spesiell lov i Norge

Om en forsker jukser i forskningen sin, er det i dag et prinsipp i Norge at saken skal undersøkes og behandles ved den samme institusjon som vedkommende jobber eller har jobbet.

Dette ble bestemt i en ny forskningsetikklov som kom i 2017.

Fordelen er at prosessen raskt kan komme i gang. En av de store ulempene er derimot at de som styrer granskningen gjerne kjenner den anklagede, og har en interesse i institusjonens navn og rykte.

Det er trolig bakgrunnen for at Danmarks nye forskningsetikklov er helt annerledes enn Norges.

Der er prinsippet motsatt: Kolleger ikke skal granske kolleger. I stedet skal et eksternt utvalg undersøke de alvorligste sakene av forskningsjuks.

Sverige er i ferd med å få en ny forskningsetikklov. De ser ut til å gå samme vei som danskene. De foreslår, etter en grundig vurdering av de ulike modellene som brukes i andre land, at en mistanke om uredelighet skal meldes til en nasjonal «Oredelighetsnemd».

Forsøkt feid under teppet

Det er kanskje ikke så rart at nettopp danskene og svenskene nå vil skyve ansvaret for å undersøke juks fra institusjonene til et nasjonalt nivå.

Våre naboland har hatt store forskningsskandaler de siste årene. Sverige hadde kirurgen Macchiarini. I Danmark har de hatt Milena Penkowa-saken.

Et fellestrekk for disse sakene er at ledelsen ved institusjonene, henholdsvis Karolinska Institutet og Københavns Universitet, gjorde lenge mye for å beskytte forskerne og for å feie sakene under teppet.

Noen går enda lenger

Andre land har faktisk gått enda lenger enn Sverige og Danmark i å unngå problemer med habilitet, forteller Torkild Vinther.

Han har tidligere ledet sekreteriatet for Det nasjonale utvalget for gransking av uredelighet i forskning. I dag er han pensjonist, men jobber fortsatt med granskning.

Vinther er leder for uredelighetsutvalget i Luxembourg, som kun består av utlendinger. Flere land har nemlig satt granskningen av fuskesaker ut til fagpersoner som ikke bor i landet.

Altså stikk motsatt av vår egen nye lov.

Norge går motsatt vei

Vinther forteller at også Norge fikk et forskningsetisk regelverk etter en forskningsskandale, Jon Sudbø-saken fra 2006. I den forbindelse ble Det nasjonale granskningsutvalget opprettet. Det kunne ta ansvaret for å undersøke uredelighet i forskning.

– Terskelen for å melde en kollega er for de fleste høy, det kan være vanskelig i små miljøer, sier Torkild Vinther (Foto: etikkom.no)
– Terskelen for å melde en kollega er for de fleste høy, det kan være vanskelig i små miljøer, sier Torkild Vinther (Foto: etikkom.no)

Men dette ble endret med et nytt lovverk, som kom i 2016.

Da ble det altså bestemt at institusjonene selv skal ha hovedansvar for å behandle slike saker. Saken skal først utredes på lavest mulig nivå, typisk institutt- eller fakultetsnivå, før den går videre til et lokalt utvalg som skal avgjøre om det har skjedd uredelighet.

Er Granskningsutvalget nedgradert?

Vinther forteller at den nye loven har gitt Granskningsutvalget i Norge en annen rolle enn tidligere.

Utvalget kan fortsatt gå inn i saker på eget initiativ. Men intensjonen i forskningsetikkloven er at det er veldig begrenset hvor mye de skal gå inn på egen hånd. Derfor skjer det sjelden.

Institusjonene skal derimot rapportere inn alle de alvorlige sakene de behandler lokalt til Granskningsutvalget.

– Men hva er alvorlig? Dette er et spørsmål om tolkning. Loven er uklar på dette området, sier Vinther.

Få rapporterer inn

Annette Birkeland, jurist og sekretariatsleder i Nasjonalt utvalg for granskning av uredelighet i forskning, er usikker på om alle kjenner til rapporteringsansvaret.

Annette Birkeland fra De nasjonale forskningsetiske komiteene tror ikke alle institusjonene kjenner til rapporteringsansvaret. (Foto: etikkom.no)
Annette Birkeland fra De nasjonale forskningsetiske komiteene tror ikke alle institusjonene kjenner til rapporteringsansvaret. (Foto: etikkom.no)

– De vi får rapporter fra, tar jo tak. Men rapporterer alle slik de skal? Det tror jeg ikke, sier hun.

Institusjonene bør jo ha en interesse i å granske seg selv og luke ut juks, fordi juks undergraver hele systemet, mener Birkeland.

– De er avhengig av tillit. Men det er kanskje ikke så lett når du står midt i en sak hvor din egen institusjons navn og rykte står på spill? spør hun.

Viktig med et nasjonalt organ

Vinther mener det er fordeler med et lokalt ansvar, men at det ikke er nok. Han har erfart at de ulike institusjonene har ganske forskjellige kulturer for hvordan disse sakene håndteres.

Han tror at det gamle systemet, der varslere kunne melde en sak direkte til Det nasjonale granskningsutvalget var bedre enn dagens modell.

– Terskelen for å melde en kollega er for de fleste høy, det kan være vanskelig i små miljøer. Det er derfor viktig at vi har «en ventil» eller et nasjonalt organ som kan gå inn i de sakene som ikke behandles godt nok eller som kan følge lokal behandling av saker som er varslet til det nasjonale organet.

I tillegg er det flere utfordringer med det nye systemet.

Det er lett å gjøre feil

I den nye loven er det bestemt at institusjonene skal sette sammen sine egne etikkutvalg som skal granske anklager om brudd på forskningsetikken. Dette utvalget skal bestå av personer fra ulike fag og skal i tillegg ha en jurist. Alle er fra samme fagmiljø, bortsett fra én ekstern person.

De som sitter i disse utvalgene, er imidlertid ofte helt uerfarne. Det er heller ikke eksplisitte krav til regler for saksbehandling i gransking, som de kan forholde seg til. Det er altså opp til hvert enkelt lokale utvalg å bestemme hvordan de vil ta tak når en sak dukker opp.

– Et lokalt utvalg har ikke den samme bakgrunn og erfaring for å behandle vanskelige, konfliktfylte og krevende saker som et nasjonalt utvalg. De fleste institusjoner har ikke så mange saker og sakene de får er ganske forskjellige, mener Vinther.

I tillegg kommer spørsmål om habilitet.

– I et lokalt utvalg kan det derfor være overveldende å få ansvar for å granske en stor og vanskelig fuskesak. Det er derfor lett å gjøre feil.

Uklart hva som er vitenskapelig uredelighet

Vinther er ikke den eneste som kritiserer dagens regler.

Jonas Jensen er jurist og stipendiat ved Universitetet i Bergen. I tillegg sitter han i universitets lokale etikkutvalg. I sitt doktorgradsarbeid jobber han med forskningsetikk i Norge, da særlig med spørsmål om plagiat.

Han mener at den første loven som vi fikk etter Sudbø-saken var et hastverksarbeid. Også den nye loven ble lagd i full fart, selv om miljøene som jobber med forskningsetikk var forespeilet et grundig forarbeid.

Høringsnotatet kom plutselig. Under høringen var de fleste tunge stemmer i de forskningsetiske komiteene ganske kritiske til en del av grepene lovgiver prøvde å gjøre.

Men de ble ikke hørt.

Mye tyder på at resultatet er en lov det er svært vanskelig å bruke.

– Ekstremt forvirrende

Loven sier altså at institusjonene skal melde inn alvorlige tilfeller til Det nasjonale granskningsutvalget. Men hva er alvorlig?

I forarbeidene til loven prøver lovgiver å si noe om hva som er mindre alvorlige, alvorlige og mer alvorlige brudd på forskningsetikken.

– Dette blir ekstremt forvirrende. Det blir veldig vanskelig å forstå om noe faller inn under loven eller ikke, også ut fra en jurists perspektiv, sier Jensen.

Loven krever også at en forsker som skal dømmes for fusk må ha gjort seg skyldig i både objektivt og subjektivt juks. Objektivt juks betyr at noe faktisk er manipulert. Det lar seg bevise. Men det er altså også et subjektivt skyldkrav, altså at jukset må være gjort forsettelig eller grovt uaktsomt.

– Men hvordan beviser man at noe er gjort med forsett? Dette er ekstremt vanskelig, sier Jensen.

Sunn fornuft bedre enn juss?

Jensen mener at loven har innsnevret rommet for insitusjonen til å selv å gjøre vurderinger av hva som er brudd på god forskningsetikk og ikke. Hvis ikke loven eksisterte ville de selv vurdert om jukset var så alvorlig at det var grunn til å gjøre noe med det.

– Det har blitt er en juridifisering av forskningsetikken som ingen ønsker. Og ingen skjønner egentlig hvordan lovverket fungerer.

Etikkutvalgene ved institusjonene må ha med en jurist. Mindre forskningsinstitusjoner må ofte hente denne inn eksternt. Ofte er det en advokat som har et helt annet utgangspunkt for sine vurderinger enn en akademiker, mener Jensen.

Dette kan bidra til en ytterligere juridifisering.

Vanskelig å fastslå uredelighet

Slik forskningsetikkloven fungerer i dag, skal det ekstremt mye til for å kalle noe uredelighet. Derfor faller de lokale etikkutvalgene ofte ned på at det ikke har skjedd noe uredelig når de skal granske en sak.

– Hovedproblemet er at granskingen starter med loven. Og når kravene til uredelighet er så strenge i loven, blir saken ofte lagt til side. I min ideelle verden mener jeg at det burde være slik at man først vurderte om noe var et normbrudd og deretter holdt det opp mot forskningsetiske retningslinjer, sier jurist Jensen.

Han mener derfor at vi skulle hatt en helt annen lov enn dagens, med vesentlig mer rom for forskningsmiljøene til selv å utvise skjønn og definere hva som er brudd på forskningsetiske normer.