Tore Sivertsen, tidligere forsker ved NMBU, har brukt mye av pensjonisttiden sin på å forsøke å få universitetet til å ta opp en mulig fuskesak mot en doktorgradstudent. Men jo mer granskerne har gransket, jo større skyld har de lagt på ham og de andre medforfatterne. (Foto: Ola Sæther)
Tore Sivertsen, tidligere forsker ved NMBU, har brukt mye av pensjonisttiden sin på å forsøke å få universitetet til å ta opp en mulig fuskesak mot en doktorgradstudent. Men jo mer granskerne har gransket, jo større skyld har de lagt på ham og de andre medforfatterne. (Foto: Ola Sæther)

De så tegn til juks i en doktorgrad. Etter seks år og tre granskninger har ingen undersøkt hele avhandlingen.

– Jeg trengte bare å se på tallene, så var det opplagt at her var det fusk, sier Tore Sivertsen, tidligere forsker ved NMBU. Ikke alle ser det samme. Den unge stipendiaten får også støtte.

Publisert

– Dette ser veldig rart ut.

Dekan Anne Storset ved NMBU tenker tilbake på øyeblikket da den første virkelige mistanken oppstår.

Det skjer 6. juni 2013 under selve disputasen – en slags muntlig eksamen hvor doktorgradsstipendiaten forsvarer avhandlingen sin foran en komite av fagfolk.

Stipendiat Leon Cantas har gjort et stort arbeid for å finne ut mer om infeksjoner og antibiotika hos både laks, sebrafisk og grisunger. Nå parerer han inngående spørsmål fra opponentene. De er imponert over en omfattende, spennende og interessant avhandling.

Men Storset, som den gangen er seksjonsleder på Norges veterinærhøgskole, sitter med en voksende uro i magen. Hun hører med et halvt øre, mens hun blar i den tykke avhandlingen.

Det er noe som ikke stemmer.

Mistenkelig like tall

Storset studerer en figur i en av de seks forskningsartiklene som er med i avhandlingen. Den står i artikkel nummer fem, som beskriver et eksperiment med grisunger som ble smittet av farlige bakterier.

Hun sjekker også tallene i en tabell. Både figuren og tabellen støtter perfekt opp om en oppsiktsvekkende oppdagelse:

Antibiotikaen virker ikke bare mot sykdomsbakteriene. Det får også grisenes eget immunforsvar til å kjempe hardere.

Dette er ikke hovedfokuset i studien, men likevel et viktig funn som kan få stor betydning for vår forståelse av antibiotikabehandling.

Problemet er bare at de interessante verdiene i figuren og tabellen ikke kan stamme fra riktige målinger fra blodprøver, mener Storset.

Det er ikke selve resultatet hun reagerer på. Det er overraskende, men ikke umulig. Det viser en stor immunreaksjon i gruppene som fikk antibiotika.

Men trøbbelet er at alle grisungene i disse gruppene ser ut til å ha reagert nesten helt likt. Vanligvis er det stor individuell variasjon.

For et godt trent øye, som det Storset har, er det åpenbart: Denne typen målinger skal ikke kunne gi slike tall.

– Rådataene stemmer ikke

– Jeg tenkte, hva gjør jeg nå?

Hun sier ingenting der og da. Det skal hun få kritikk for senere.

Anne Storset er dekan ved NMBU og den opprinnelige varsleren av mulig fusk i doktorgraden. (Foto: Ola Sæther)
Anne Storset er dekan ved NMBU og den opprinnelige varsleren av mulig fusk i doktorgraden. (Foto: Ola Sæther)

Så snart disputasen er over, ringer Storset til sin egen overordnede, Per Einar Granum, den gangen leder for Institutt for mattrygghet og infeksjonsbiologi ved Norges veterinærhøgskole. De blir enige om å ta opp saken med Stein Istre Thoresen, en av forskerne som var med på studien.

Thoresen er på det tidspunktet leder for Sentrallaboratoriet, der stipendiaten har sendt blodprøvene til analyse. Han har tilgang til rådataene, altså de originale verdiene som ble notert da blodprøvene ble analysert. Han sender dem til Storset.

Det er da saken virkelig begynner å se alvorlig ut.

– Det gikk kaldt nedover ryggen min, sier Storset.

Så vidt hun kan se er det ingenting i rådataene som stemmer med figuren som stipendiaten presenterer i artikkelen om grisestudien. Ingenting som støtter det oppsiktsvekkende funnet.

Storset spør seg: Hva er dette? Kan det være snakk om en feil?

Eller er tallene og figurene som blir presentert i artikkelen manipulerte – fabrikkert for å støtte en spennende ide om at antibiotika mobiliserer immunforsvaret?

Og akkurat her begynner saken.

Historien om en ung, fremadstormende doktorgradsstudent som kanskje har juksa, eller kanskje bare hadde utrolig uflaks. En sak som skal pågå i over fem år, granskes i hele tre utvalg og som fortsatt splitter gode kollegaer og et helt fagmiljø.

– Dyktig og selvbevisst

Etter gjennomgangen av noen av rådataene i artikkelen om grisestudien, kontakter Storset stipendiatens veileder, professor Henning Sørum ved Norges veterinærhøgskole.

Alle forskning.no har snakket med, beskriver Sørum som en svært erfaren, dyktig og redelig forsker.

Professoren har fulgt stipendiaten siden 2009.

– Han var en dyktig og selvbevisst student, sier Sørum.

Leon Cantas hadde tatt en europeisk veterinærutdanning. Nå ville han ta doktorgrad ved Veterinærhøgskolen, men hadde for lite penger fra hjemlandet til å ta graden i Norge. Sørum mente likevel det skulle gå – de ville finne midler etter hvert.

Kan antibiotika få grisenes eget immunforsvar til å kjempe hardere mot sykdomsbakteriene? Det tydet funnene i doktorgradsavhandlingen på. Funnet kan få stor betydning. Men var det et resultatet av vitenskapelig juks? Det mener noen av medforskerne, men ikke NMBU. (Foto: Ola Sæther)
Kan antibiotika få grisenes eget immunforsvar til å kjempe hardere mot sykdomsbakteriene? Det tydet funnene i doktorgradsavhandlingen på. Funnet kan få stor betydning. Men var det et resultatet av vitenskapelig juks? Det mener noen av medforskerne, men ikke NMBU. (Foto: Ola Sæther)

I de neste årene jobbet de to mye sammen.

Det var i hovedsak stipendiaten Cantas og Sørum som gjennomførte forsøket med spedgrisene i februar 2012. De skulle smitte nyfødte grisunger med en bakterie som gir alvorlig diaré. Målet var å undersøke hvordan både bakterien og grisene reagerte på ulike typer behandling.

I løpet av noen intense døgn tok de imot grisungene, delte dem i grupper, ga dem ulik smitte og behandling, tok prøver. Et femtitalls grisunger ble obdusert før det hele var over.

Etterpå ble prøvene analysert og dataene dannet grunnlag for en vitenskapelig artikkel. En artikkel som skulle bli svært omdiskutert.

For sommeren 2013 stiller Anne Storset spørsmålet: Er deler av resultatene vitenskapelig juks?

– En feil

Etter at Storset varsler veileder Sørum, tar han kontakt med stipendiaten for å finne ut hva som har skjedd. Like etterpå skriver Sørum svar til Storset og instituttleder Granum:

Persongalleriet i denne historien:

Leon Cantas: Stipendiat ved Norges veterinærhøgskole/NMBU. Har blitt gransket for fusk i forskning. Tok doktorgraden i 2013. Bekreftet godkjent i 2016 og 2018.

Anne Storset: Dekan ved NMBU. Seksjonsleder ved Norges veterinærhøgskolen da saken kom opp. Hun er den første varsleren.

Per Einar Granum: Professor ved NMBU. Var instituttleder ved instituttet der doktorgraden ble tatt.

Aage Tverdal: Seniorforsker ved Folkehelseinstituttet. Første gransker av doktorgraden.

Dag E. Helland: Professor emeritus ved Universitetet i Bergen. Andre gransker av doktorgraden.

Terje Kvilhaug: Førsteamanuensis ved NMBU. Leder av NMBUs etiske utvalg, som gransket doktorgraden for tredje gang.

Tore Sivertsen: Tidligere førsteamanuensis ved NMBU. Medforfatter på den omstridte studien om smågriser.

Gjermund Gunnes: Professor ved NMBU. Medforfatter på studien om smågriser.

Stein Istre Thoresen: Professor ved NMBU. Medforfatter på studien av smågriser.

Tore Framstad: Professor emeritus ved NMBU. Medforfatter på studien av smågriser.

Henning Sørum: Professor ved NMBU. Hovedveilederen til Leon Cantas.

Tore Midtvedt: Professor emeritus ved Karolinska institutet. Leder for bedømmelseskomiteen for doktorgraden.

Yngvild Wasteson: Professor ved NMBU. Var rektor ved Norges veterinærhøgskole da saken kom opp.

Halvor Hektoen: Leder FoU-avdeling ved Åkerblå. Var prorektor ved Norges veterinærhøgskole da saken kom opp.

Øystein Johnsen: Prorektor for forskning ved NMBU.

Det er bare en feil.

«(…) det er snakk om en benevnelsesfeil i tabellen i avhandlingen og en feil i en formel i et excel-ark som er benyttet», skriver Sørum i en epost.

Han mener han i utgangspunktet ikke har noen grunn til å mistenke juks, og stiller seg bak både studien og stipendiaten.

«Jeg mener det nå er viktig å stanse prosessen mot avhandlingen siden det etter min vurdering ikke er grunnlag for å si at det er juks i denne saken», skriver han på epost.

Men det rimer fortsatt ikke for Storset. Hun synes ikke dette er en god nok forklaring.

- Hvis du ser på rådataene, er det ingen grunn til å trekke den konklusjonen som er trukket, sier hun til forskning.no i dag.

I 2013 ber hun veilederen innstendig om å gå inn i saken for å prøve å finne forklaringen så dette kan ordne seg. Men Sørum holder på sitt: Det er snakk om en feil.

Det er da Anne Storset bestemmer seg. Hun må varsle.

13. juni – ei uke etter disputasen – blir daværende rektor Yngvild Wasteson ved Norges veterinærhøgskole informert om at noe ikke stemmer i avhandlingen til Cantas.

forskning.no har fått tilsendt alle dokumentene i saken fra Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskningsutvalget).

Dokumentene viser at rektor raskt tar saken opp med høyskolens utvalg for forskning og etikk. Og etikkutvalget bestemmer at det skal settes ned et utvalg på to eksterne fagfolk som skal granske saken.

– Manipulering

Aage Tverdal har sett juks før.

Han var med i kommisjonen som i sin tid gransket Jon Sudbø i norgeshistoriens største sak om forskningsjuks. Den gangen var også sammenligninger mellom originaldata og de presenterte resultatene avgjørende.

Sommeren 2013 får Tverdal forespørsel fra Norges veterinærhøgskole om å ta et nytt oppdrag.

Han og professor emeritus Bernt Jones fra Sveriges Landbruksvitenskapelige Universitet skal uavhengig av hverandre gå igjennom avhandlingen.

Tverdal er statistiker og forsker ved Folkehelseinstituttet. Nå dykker han ned i originaldataene fra Sentrallaboratoriet ved NMBU og presentasjonen av resultatene i artikkel fem, om grisestudien.

Tverdal er ikke i tvil. Hverken den gangen eller nå:

– Det var det jeg vil kalle manipulering av data, sier han til forskning.no i dag.

En benevningsfeil og en feil i formelen i et excel-ark kan ikke forklare hvorfor tallene som presenteres i artikkelen slett ikke stemmer med originaldataene.

«Presentasjonen i artikkel fem framstår som manipulert i retning av å understøtte en hypotese», skriver Tverdal i rapporten som han leverer i oktober 2013. Jones konkluderer også med at noen av tallene i artikkelen overhodet ikke stemmer med de originale dataene.

Sebrafisk

Da Tverdal finleser resten av avhandlingen, dukker det også opp mer.

I de andre artiklene finner han det han kaller statistiske feil og rare resultater. Det virker som om stipendiaten mangler kunnskap om statistikk. Og det er grunn til å tvile på gyldigheten av flere av funnene som er gjort.

– Det var grunnlag for å mistenke at det kunne være gjort noe med de andre artiklene, sier Tverdal til forskning.no.

Aage Tverdal angrer i dag på at han ikke skrev i rapporten sin at stipendiaten ikke kunne frambringe originaldata.

– Jeg var ikke tøff nok den gangen. Jeg kunne ha sagt at får jeg ikke dataene, gjør jeg ikke jobben, sier han. (Foto: Ola Sæther)
Aage Tverdal angrer i dag på at han ikke skrev i rapporten sin at stipendiaten ikke kunne frambringe originaldata. – Jeg var ikke tøff nok den gangen. Jeg kunne ha sagt at får jeg ikke dataene, gjør jeg ikke jobben, sier han. (Foto: Ola Sæther)

Det er i så fall svært problematisk.

Flere av artiklene til stipendiat Cantas er allerede publisert i vitenskapelige tidsskrifter. En av dem er trykt i et prestisjetung tidsskrift med stor synlighet i forskningsverden, og andre forskere har omtalt resultatene i sine forskningsarbeider.

Denne artikkelen minner om grisestudien, bare utført på sebrafisk. Og den viser akkurat det samme som grisestudien: Behandling med antibiotika får fiskens eget immunforsvar til å kjempe hardere.

Heller ikke i denne artikkelen er dette hovedfokus, men et viktig sidefunn.

I likhet med grisestudien bygger også her tallene fint opp om hypotesene, men Tverdal ser tegn til statistiske feil. Det går fram av artikkelen at det er stipendiaten alene som har stått for de statistiske analysene.

Med erfaringene fra artikkelen om grisestudien i minne spør Tverdal seg om det også kan være lignende uoverensstemmelser i flere artikler.

Men for å undersøke dette, trenger han også originaldata for de andre artiklene, inkludert artikkelen om sebrafisk. Han spør om å få tilgang på det.

Da skjer noe overraskende.

– Dataene forsvant i bilulykke

– De dataene eksisterte ikke, forteller Tverdal.

Forskere er forpliktet til å ta vare på rådataene sine. Uten disse dataene er forskningen lite verdt, og Veterinærhøgskolen har klare rutiner for at data skal lagres på sentrale servere eller i sikre skap.

Men stipendiaten ser ikke ut til å ha fulgt opp disse rutinene.

– Jeg var på møte med veilederen og rektor. Vi spurte også stipendiaten om dette. Den gangen sa han at dataene var blitt ødelagt i en bilkollisjon, sier Tverdal.

Stipendiat Leon Cantas har ikke ønsket å snakke med forskning.no, men har kommentert påstandene i saken via e-post. Der gjentar han historien om bilulykken.

En artikkel om sebrafisk i avhandlingen som har blitt gransket for fusk viser akkurat det samme resultatet som grisestudien: Behandling med antibiotika får fiskens eget immunforsvar til å kjempe hardere. Problemet er at dataene til studien ikke finnes. (Foto: Ola Sæther)
En artikkel om sebrafisk i avhandlingen som har blitt gransket for fusk viser akkurat det samme resultatet som grisestudien: Behandling med antibiotika får fiskens eget immunforsvar til å kjempe hardere. Problemet er at dataene til studien ikke finnes. (Foto: Ola Sæther)

Han skriver at mangelen på forskningsmidler gjorde at han måtte jobbe på flere arbeidsplasser samtidig som han skrev på avhandlingen. Rådataene var med på minnepinner. Men på en av reisene i jobben gikk det galt. Bilen krasjet.

Minnepinner, laptop og mobiltelefon ble kondemnert med bilen, skriver Cantas.

– Det er jo i seg selv interessant, for å si det forsiktig, sier Tverdal i dag.

Veileder Sørum stiller seg nå undrende til at det ikke eksisterer rådata for de øvrige artiklene. Han husker at stipendiaten hans leverte en banankasse med papirer til rektor ved Norges veterinærhøgskole umiddelbart etter at saken kom opp.

Dette er imidlertid nytt for Tverdal.

– Jeg har aldri hørt om noen kasse med papirer, sier han til forskning.no.

– Jeg var ikke tøff nok

I 2013 setter mangelen på data uansett en stopper for Tverdals ønske om å granske de andre artiklene i avhandlingen.

– Når du ikke har grunnlagsdata, men bare sitter der med en tabell eller en figur, så kan du aldri sjekke om det er gjort noen manipulering.

Han leverer i stedet en grundig rapport om uoverensstemmelsene i artikkelen om grisestudien – der han har tilgang på originaldataene fra Sentrallaboratoriet – og om tegnene til statistiske feil i de andre artiklene.

I dag angrer han på at han ikke skrev i rapporten sin at stipendiaten ikke kunne frambringe originaldataene.

– Jeg var ikke tøff nok den gangen. Jeg kunne ha sagt at får jeg ikke dataene, gjør jeg ikke jobben.

Det Tverdal ikke visste, var at også andre hadde hatt problemer med å få tak i rådata fra Cantas.

– Imponert

– Jeg hadde ingen mistanker om juks, sier Tore Sivertsen.

Han er pensjonist nå. Men i 2012 jobbet han fortsatt som forsker og kliniker ved Norges veterinærhøgskole. Han og kollegaen Tore Framstad var medforfattere på den etter hvert omstridte artikkelen om grisestudien.

De hjalp til en av dagene i griseforsøket, til langt på natt. I etterkant var de med på å skrive artikkelen. De leste og kommenterte utkastene underveis.

2. juni 2012, bare noen få måneder etter forsøket, mottok alle medforfatterne første utkast til artikkelen om grisestudien fra stipendiaten. Det var uvanlig raskt, ifølge Sivertsen.

«Jeg er virkelig imponert!»

Dette skrev Sivertsen i tilbakemeldingen til stipendiaten 6. juni. Han la ved en grundig gjennomgang av utkastet. Resultatene var spennende. Men det var også noen ting som han reagerte på. Noe var litt sleivete og lettvint.

Noe måtte være feil

Sivertsen var også skeptisk til at stipendiaten hadde valgt å presentere resultatene som såkalt host fold-verdier – en statistisk regnemetode som kan forsterke små forskjeller, men som samtidig gjør det vanskelig å se hva de opprinnelige verdiene var.

Det største problemet var imidlertid noen målinger av gammaglobulin og CRP i blodet. Disse stoffene forteller hvordan immunsystemet reagerer på en infeksjon.

I stipendiatens figurer steg både gammaglobulin og CRP markant etter antibiotikabehandling, og bekreftet dermed den oppsiktsvekkende hypotesen om at antibiotika i seg selv mobiliserer kroppens eget immunforsvar.

Men noe måtte være feil, mente Sivertsen.

Gammaglobulin skal rett og slett ikke kunne stige så raskt i helt nyfødte griser som ikke har fått morsmelk. Det vil ta mange dager, gjerne uker å få til en slik reaksjon.

– Jeg tenkte, hvordan er dette oppstått? sier Sivertsen.

Han tenkte at Cantas kanskje trengte hjelp med tolkningen av rådataene. I en lang tilbakemelding skrev han:

«Som konklusjon lurer jeg på om du kan sende Tore Framstad og meg en fil med originaldataene for serumproteinene og de andre blodparameterne, så vi kan kikke på dem?»

Men ifølge Sivertsen fikk han aldri noen originaldata.

Cantas skriver at han presenterte rådataene for Sivertsen på hans kontor, og at Sivertsen skal ha mistet papirene i ettertid.

Men Sivertsen sier at han ikke kan huske noe slikt møte. Han er svært klar på at han ikke fikk se noen rådata.

I slutten av august 2012 sendte stipendiaten derimot en ny versjon av manuset.

Mistenkelig stigning ble borte

I denne versjonen var den mistenkelige stigningen i gammaglobulin rett og slett borte.

Søylene var blitt lave, slik man kunne forvente. CRP-søylene viste derimot fortsatt den markante stigningen som støttet hypotesen om immunreaksjonen.

I vedlegget lå dessuten en tabell med gjennomsnittstall fra alle målingene. Sivertsen oppfattet dette som originaldataene de hadde etterspurt.

Enda en gang gikk han grundig igjennom manuset. Han tenkte ikke særlig over at den rare kurven over gammaglobulin var endret. Men Sivertsen reagerte likevel på en ting, som han beskrev i en epost til Cantas, sendt 22. oktober 2012.

Denne gangen dreide det seg om tallene for CRP – som altså fortsatt støttet opp under ideen om at antibiotika fikk grisungenes immunforsvar til å kjempe hardere.

I stipendiatens figurer steg både gammaglobulin og CRP markant i grisungene etter antibiotikabehandling, og bekreftet dermed den oppsiktsvekkende hypotesen om at antibiotika i seg selv mobiliserer kroppens eget immunforsvar. (Foto: Ola Sæther)
I stipendiatens figurer steg både gammaglobulin og CRP markant i grisungene etter antibiotikabehandling, og bekreftet dermed den oppsiktsvekkende hypotesen om at antibiotika i seg selv mobiliserer kroppens eget immunforsvar. (Foto: Ola Sæther)

Det måtte være noe alvorlig galt med tallene i tabellen som stipendiaten hadde lagt ved, mente Sivertsen.

Ikke med selve gjennomsnittene for CRP i de ulike gruppene. De var oppsiktsvekkende, men ikke umulige. Det Sivertsen mente var usannsynlig, var verdiene for avvik.

Mål for avvik er viktig i vitenskapen: Et gjennomsnitt – for eksempel gjennomsnittlig høyde for norske 7-åringer – kan romme store individuelle forskjeller. Dette spennet innenfor gruppa er viktig å ha med når man skal tolke resultatene. Derfor må forskerne alltid oppgi hvor stor variasjon det er i gruppa. Det er dette som kalles avvik.

Og avviket i gjennomsnittene over CRP i griseblodet, var for noen grupper helt umulig lave, ifølge Sivertsen.

– Ville blitt mistenksom

Den som er vant med å gjøre slike målinger, vet at det alltid er stor forskjell fra individ til individ i ei gruppe. Men i tabellen til stipendiaten var variasjonen nærmest null. Tallene ga inntrykk av at alle grisungene i samme gruppe reagerte nesten likt.

I tilbakemeldingen til Cantas fra 22. oktober skrev Sivertsen: «Hvis jeg som referee hadde fått en artikkel med slike (…) tall, så hadde jeg blitt direkte mistenksom.»

Han ville understreke at dette var viktig.

Og det var nettopp disse tallene som skulle få Anne Storset til å reagere under disputasen noen måneder senere.

Men i oktober 2012 hadde Sivertsen fortsatt ingen mistanke om juks. «Sjekk beregningen en gang til», oppfordret han i tilbakemeldingen.

Leon Cantas skriver til forskning.no at han ikke fikk disse beskjedene før etter disputasen.

Men bemerkningene står i eposten som Sivertsen sendte til alle medforskerne, og som forskning.no har lest.

Ifølge Sivertsen kom det ingen reaksjon på innspillet, før han plutselig fikk beskjed om at avhandlingen var ferdig.

Cantas skriver at det ble holdt møter. Det finnes ingen dokumentasjon for slike møter i saksdokumentene fra Granskningsutvalget.

Under disputasen så Sivertsen at tabellen med de rare avvikene i CRP-tallene fortsatt var med i artikkelen om grisestudien.

– Jeg tenkte at dette får jeg ta opp før den blir publisert i et vitenskapelig tidsskrift, for dette må jo ikke på trykk.

Det viste seg å være unødvendig. Artikkelen var riktignok sendt inn til et vitenskapelig tidsskrift, men den hadde raskt kommet i retur fordi den ikke passet inn i publikasjonens konsept.

Sivertsen hadde likevel et stort sjokk i vente, et år senere.

– Opplagt fusk

I oktober 2013 får Tore Sivertsen tilsendt rapporten fra gransker Aage Tverdal.

Sammen med rapporten ligger de virkelige originaldataene som Anne Storset i sin tid fikk fra Sentrallaboratoriet.

Da går det opp for Sivertsen at tabellen stipendiaten la ved siste versjon av artikkelen om grisestudien slett ikke inneholdt de etterspurte originaldataene. Og at de virkelige rådataene overhode ikke stemmer med tallene i artikkelen.

– Jeg trengte bare å se på dem, så var det opplagt at her var det fusk, sier Sivertsen.

I de virkelige originaldataene er det ingen forskjell i immunreaksjonen mellom gruppene. Altså ingen tegn til at antibiotika også fyrer opp kroppens immunforsvar.

– Når du da presenterer et resultat om at det er dramatiske utslag på gruppene, og det passer nøyaktig med hypotesen, da er det vanskelig å si at det er et uhell.

– Sannsynligvis vitenskapelig uredelig

Det er ikke bare Sivertsen som nå tenker juks.

Utvalget for forskning og etikk ved Norges veterinærhøgskole tar Tverdals rapport på stort alvor.

«Til tross for omfattende kontakt med Leon Cantas (via mobilnett) har kandidaten ikke vært i stand til å forklare dette misforholdet. UFE har kommet til at det er stor sannsynlighetsovervekt for at det foreligger vitenskapelig uredelighet.», skriver de til styret ved høyskolen etter et møte 14. november 2013.

I likhet med Tverdal mener utvalget at det bør foretas en full granskning av hele doktorgradsarbeidet, før man vurderer om doktorgraden bør trekkes tilbake.

Akkurat på dette tidspunktet blir Norges veterinærhøgskole slått sammen med NMBU, og det er NMBU som utnevner et nytt utvalg, for å granske hele avhandlingen.

Men fra nå av tar saken en ny vending.

Stipendiaten møtte ikke

Det er Dag E. Helland og Nils-Kåre Birkeland ved Universitetet i Bergen som skal undersøke arbeidet til Cantas.

Oppgaven granskerne får, er å gå igjennom hele avhandlingen – i tråd med anbefalingene fra Tverdal og Utvalget for forskning og etikk.

Helland og Birkeland får overlevert en banankasse med notater fra stipendiaten, og kaller inn berørte parter til møte.

Stipendiaten svarer på e-post. Han skriver hva han mener om saken, men avslår å komme. Cantas skriver til forskning.no at han ikke deltok fordi han ikke var i landet.

De to granskerne møter i stedet veileder Sørum og prorektor Hektoen fra NMBU.

Dag Helland sier at det var mystisk at alle dataene støttet opp under stipendiatens hovedhypotese. (Foto: etikkom.no)
Dag Helland sier at det var mystisk at alle dataene støttet opp under stipendiatens hovedhypotese. (Foto: etikkom.no)

I tillegg får de tilsendt Tore Sivertsens detaljerte gjennomgang av uoverensstemmelsene mellom originaldata og tallene i artikkelen om grisestudien.

Men når Helland og Birkelands rapport kommer i oktober 2014, er den lite detaljert.

De konkrete diskusjonene rundt tall og statistikk fra Tverdals tidligere gjennomgang mangler. I stedet skriver Helland og Birkeland at det er vanskelig å gå inn i originaldata og sammenligne med figurer og tabeller i artiklene.

De skriver generelt om hvilket ansvar som ligger på veiledere og medforskerne. Om hvilket ansvar institusjoner har. Om hvor alvorlig konsekvensene av en jukseanklage kan være, selv om det viser seg at den anklagede er uskyldig.

Bare en liten del av rapporten handler spesifikt om artiklene som skal granskes.

– Begrensa hvor mye tid vi kunne bruke

Helland og Birkeland skriver, som de forrige granskerne, at originaldataene ikke stemmer med presentasjonen i artikkel fem, om grisestudien. De skriver også:

«Les ein heile avhandlinga under eitt indikerer dette at kandidaten demonstrerer at alle data støtter opp om hans forventningar. Det er i god forsking eit dårleg teikn.»

– Det var litt mistenkelig, sier Helland til forskning.no i dag.

Granskerne gjør ingen videre undersøkelser.

Det er ingenting i rapporten som vitner om at de har gått grundig inn i de andre artiklene i avhandlingen, slik de fikk i oppdrag av NMBU. På spørsmål om de fikk originaldata for annet enn artikkelen om grisestudien, svarer Helland:

– Det var jo begrensa hvor mye tid vi kunne bruke på det.

Helland har heller ikke hørt at originaldata skal være forsvunnet i en bilulykke. I stedet er han opptatt av medforskerne. Han stiller spørsmål om hvorvidt de i det hele tatt har lest artiklene de er med på.

– Ansvaret som medforfatterne har er like stort som det hovedforfatteren har, dersom de er med på artikkelen. Det er min hovedkritikk i denne saken, sier han.

Når vi spør hvordan det stemmer med epostene som viser at medforfatter Sivertsen både leverte grundige tilbakemeldinger og etterspurte originaldata, har han ikke noe svar.

Anbefaler å ikke godkjenne doktorgraden

Tilbake i oktober 2014 spiller Helland og Birkeland ballen tilbake til NMBU.

I rapporten skriver de at det er vanskelig å dokumentere at stipendiaten har manipulert tall bevisst, og anbefaler at Cantas, veileder Sørum og medforskerne på nytt må gå igjennom originaldata og framstilling i artiklene, spesielt artikkelen om grisestudien.

Gjennom dette arbeidet skal de komme fram til om stipendiaten bevisst har jukset eller bare gjort feil.

NMBU følger opp.

I desember 2014 innkaller prorektor Halvor Hektoen på ny til møte, mellom Helland, stipendiaten, veileder Sørum, de andre medforfatterne, forskningsdirektør Ragnhild Solheim og instituttleder Granum.

Men heller ikke denne gangen har Cantas anledning til å komme. NMBUs prorektor Halvor Hektoen har en telefonsamtale med han. I en epost fra 14. november skriver Hektoen at Cantas ikke ønsker noe møte.

I dag skriver Cantas i en epost at han var i utlandet.

Allikevel godkjent

Etter møtet konkluderer Helland med å råde rektor til ikke å godkjenne avhandlinga.

«Dette er basert på at vesentlige deler av avhandlinga, ikkje minst artikkel V (om grisestudien), ikkje held krav til god vitskapleg framstilling og kritisk, profesjonell behandling av basisdata.» skriver han i et brev til prorektor Hektoen, 5. desember 2014.

«Dei andre deltakarane på møtet uttrykte same syn på underkjenning av graden», skriver Helland, men Sørum sier til forskning.no at han og en av medforfatterne var uenig. Denne uenigheten går imidlertid ikke fram av saksdokumentene.

Helland anbefaler videre at medforfatterne går grundig igjennom de tre første artiklene, som nå er publisert i vitenskapelige tidsskrifter, for å være sikker på at resultatene er korrekt vitenskapelig framstilt.

I tillegg bør Cantas få veiledning til å skrive en ny avhandling for en ny disputas.

Men ingen tar tak i saken. Det blir ikke gjort noe mer for å gå igjennom og rette avhandlingen. 27. mai 2015, nesten to år etter disputasen, vedtar NMBUs rektor Mari Sundli Tveit at avhandlinga ikke skal godkjennes.

Men så tar saken enda en uventet vending.

Det viser seg at det faktisk er umulig for rektor å ikke gi godkjenning til avhandlinga.

For den er godkjent for lengst.

Må dokumentere uredelighet

På høsten 2016 kommer det fram at Cantas allerede fikk en rutinemessig godkjenning av graden, samme dag som disputasen ble holdt i 2013. Han har altså i virkeligheten hatt graden hele tida mens saken har pågått.

Og det endrer situasjonen.

Skal rektor la være å godkjenne en grad, holder det at arbeidet ikke oppfyller kravene til god forskning. Skal hun trekke en godkjenning som allerede er gitt, må det kunne dokumenteres at stipendiaten har opptrådt vitenskapelig uredelig.

Men stipendiaten, veilederen, medforfatterne og NMBU har ennå ikke gjort som de to granskningsutvalgene anbefalte – å gå igjennom artiklene for å komme til en endelig konklusjon om det var snakk om fusk.

Det finnes altså ingen ordentlige svar på om han har jukset eller ikke.

Derfor omgjør rektor vedtaket sitt.

Resultatet er at avhandlingen forblir godkjent, uten noen krav til verken korrektur eller tilbaketrekking av artikler.

Verken stipendiaten, NMBU, veileder eller medforfatterne følger opp anbefalingene fra de to utvalgene om å gjennomgå hele avhandlingen.

Ifølge Cantas, Sørum og Tore Midtvedt – opponent fra disputasen i 2013 – er det fordi de ikke får lov. Til tross for utvalgenes oppfordringer om å gjøre noe med avhandlingen, oppfatter de tre at de har fått forbud mot å samarbeide og snakke med hverandre.

– Jeg fikk munnkurv, sier Midtvedt, som har engasjert seg i saken på stipendiatens side.

– Det var daværende rektor Yngvild Wasteson som sa det til Henning Sørum og ba ham om å informere meg også. Jeg fikk beskjed om at dette ikke var en sak for bedømmelseskomiteen, og at den var unndradd offentligheten. Jeg informerte derfor aldri andreopponenten.

forskning.no har ikke klart å finne ut hva som ligger bak munnkurven.

Verken Wasteson eller prorektor ved NMBU, Øystein Johnsen, er kjent med at de tre skal ha fått forbud mot å snakke sammen eller samarbeide. Saken var unntatt offentlighet, men det hindrer ikke de involverte i å kommunisere med hverandre.

Så blir det stille.

Lenge.

– Uforsvarlig ikke å si fra

I januar 2017 får Cantas tilsendt doktorgradsdiplomet fra NMBU Veterinærhøgskolen. Han gjør Norsk Veterinærtidsskrift oppmerksom på avhandlingen. De har nemlig rutine for å omtale alle doktorgrader fra NMBU Veterinærhøgskolen.

Veileder Sørum mener at Cantas bør tenke seg om og de diskuterer om de skal oppgi at avhandlingen har vært under granskning.

Men det blir til at det sendes inn en omtale uten noen informasjon om granskningen.

Medforfatter Stein Istre Thoresen, som også er fagredaktør i Veterinærtidsskriftet, støtter Cantas. Både Thoresen og en av de andre medforfatterne på artikkelen om grisestudien har stått på hans side igjennom hele saken.

Og så, 8. februar 2017, trykkes omtalen av doktorgraden, uten noen hint om at en av artiklene inneholder figurer og tabeller som ikke stemmer med originaldataene.

Da medforfatter Sivertsen leser omtalen, setter han kaffen i halsen.

Er det ikke blitt ordnet opp i denne saken ennå? Skal avhandlingen virkelig stå som publikasjon fra Veterinærhøgskolen uten noen form for advarsel om at en av artiklene inneholder en falsk konklusjon, tenker han.

– Jeg synes det er uforsvarlig å ikke si fra offentlig når noe klart framstår som fusk, sier han i dag.

Han er jo selv medforfatter. Medansvarlig. Da har han også både rett og mulighet til å si fra.

Tore Sivertsen synes det er uforsvarlig å ikke si fra offentlig når noe framstår som fusk. Her sitter han i salen der disputasen foregikk i 2013. Seks år senere, og etter at tre utvalg har gransket saken, er dette en sak som splitter gode kollegaer og et fagmiljø. (Foto: Ola Sæther)
Tore Sivertsen synes det er uforsvarlig å ikke si fra offentlig når noe framstår som fusk. Her sitter han i salen der disputasen foregikk i 2013. Seks år senere, og etter at tre utvalg har gransket saken, er dette en sak som splitter gode kollegaer og et fagmiljø. (Foto: Ola Sæther)

Sivertsen gjør klar en kort artikkel til Veterinærtidsskriftet, og skriver samtidig en grundig dokumentasjon for sine meninger om saken. Men før han sender artikkelen til Veterinærtidsskriftet, varsler han NMBU om hva han har tenkt å gjøre.

Da tar ledelsen umiddelbart kontakt og oppfordrer ham i stedet til å anmode om en ny vurdering av saken.

Det gjør Sivertsen.

Og så setter rektor ved NMBU i gang en tredje gjennomgang.

Ny gransking

Det er Forskningsetisk utvalg ved NMBU som får oppdraget. I et brev fra 10. oktober 2017 ber rektor ved NMBU utvalget om å vurdere om det har foregått vitenskapelig uredelighet, og om deler av eller hele avhandlingen bør korrigeres eller trekkes.

Samme måned sender utvalget et skarpt brev til Cantas.

Stipendiaten har fått anledning til å kommentere de to foregående granskningsrapportene og er også gitt muligheten til å bearbeide avhandlingen, skriver de i brevet, datert 23. oktober.

Han har ikke benyttet seg av noen av delene. Nå må han komme på banen.

31. desember – på fristen for tilbakemelding – sender stipendiaten et svarbrev til utvalget.

Han skriver at han ikke har kommentert saken tidligere fordi NMBUs brev om at avhandlingen ikke kunne godkjennes ble sendt til feil adresse. Cantas skriver også at han hadde planer om å korrigere og forbedre grisestudien.

Stipendiaten holder fast på at uoverensstemmelsene mellom originaldata og tallene i artikkelen skyldes en feil og en gal formel i et excel-ark. Han gir ingen andre forklaringer.

Mye av svaret handler om hvor vanskelig arbeidssituasjonen på Veterinærhøgskolen har vært.

Stort tidspress

Cantas skriver at han har vært under stort press fordi han hadde lite forskningsmidler og måtte jobbe i tillegg til studiene. Avhandlingen måtte publiseres seks måneder for tidlig, fordi instituttleder Per Einar Granum mente stipendiaten hadde nok materiale for en disputas.

Det går imidlertid ikke fram av dokumentene hvorfor stipendiaten og veilederen valgte å sette i gang dette siste forsøket på grisunger i en så presset situasjon.

På det tidspunktet hadde Cantas uansett mer enn nok stoff til å fullføre doktorgraden. Da han leverte avhandlingen i 2013, hadde han skrevet seks artikler, mens det vanlige er tre eller fire.

Stipendiaten skriver til forskning.no at han er glad for at veileder Sørum og han selv valgte å sette i gang grisestudien, til tross for lite ressurser.

Han skriver at de alle lærte mye av dette forsøket og at det er trist at de ikke fikk mulighet til å forbedre artikkelen. Han mener studien var tøff og omfattende, men veldig spennende.

Samtidig uttrykker han stor takknemlighet overfor veilederen, Norges veterinærhøgskole, NMBU og de ansatte der. Han skriver til forskning.no at han ville ha tatt samme valget om igjen, både av veileder og av studieplass.

«Takket være den fantastiske veiledningen og støtten jeg fikk fra Henning Sørum har jeg lært masse igjennom de årene, til tross for en presset situasjon og ressurskutt», skriver han til forskning.no.

Manglende oppfølging

Den 27. februar 2018 holder NMBUs forskningsetiske utvalg møte med Cantas, veileder Sørum og opponent Midtvedt.

«Leon Cantas hadde innledningsvis en gjennomgang av perioden som stipendiat ved NVH, forhold under studien og situasjonen som oppstod da det ble påvist feil i avhandlingens artikkel V (om grisestudien)», skriver utvalget i sin rapport.

Når det gjelder konkrete forklaringer på feilene i artikkelen om grisestudien, kommer det lite nytt.

Cantas gjentar sin tidligere forklaring om en feil og en gal formel i et excel-ark. Også dette utvalget konkluderer med at denne forklaringen ikke er god nok.

Etterpå snakker utvalget med Tore Sivertsen.

– Da opplevde jeg å bli grillet, husker han.

– Og det var greit. Jeg hadde framsatt alvorlige påstander, og de skulle gjøre en ordentlig jobb.

Da utvalgets rapport kommer i april 2018, blir mange av de som kjenner historien overrasket.

Ingen nye fakta

Rapporten fra forskningsetisk utvalg konkluderer med at stipendiaten bryter god forskningspraksis, men at det ikke er tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt for at det er begått en forsettlig eller grovt uaktsom handling.

Utvalget skriver om dårlig faglig håndverk, tidspress, manglende oppfølging av veiledere og uansvarlige medforfattere.

Men det kommer ikke fram hva som ligger til grunn for konklusjonen. Rapporten beskriver ingen nye fakta i saken.

Utvalget kommer ikke med nye forklaringer på uoverensstemmelsene i artikkelen om griseungene. Ingen gjennomgang av de andre artiklene. Ingen flere originaldata. Ingen diskusjon om medforfatternes problemer med å få tilgang på originaldata eller om dataene som forsvant.

Rapporten inneholder heller ingen tegn til at utvalget har gjort egne undersøkelser rundt de andre artiklene, eller at de har intervjuet andre enn Sivertsen, Cantas, Sørum og Midtvedt.

Mange påstander i rapporten går derimot på tvers av dokumentasjonen som både utvalget og forskning.no har hatt tilgang til, og informasjon forskning.no har fått fra involverte i saken.

Utvalgets konklusjoner

«Feilen ville blitt oppdaget dersom veiledere og medforfattere, sammen med Cantas, hadde gjennomgått artiklene og det statistiske tallmaterialet grundigere», skriver utvalget.

Men epostene fra medforfatter Sivertsen viser at han gikk igjennom artikkelen om grisestudien, og beskrev problemene grundig for stipendiaten, veilederen og de andre medforfatterne . Disse epostene har utvalget hatt tilgang til.

Utvalget skriver: «Det er en uheldig omstendighet at medforfatterne ikke har hatt tilgang på rådata tidligere».

Men i vedleggene til granskningsrapporten finnes Sivertsens dokumentasjon på at medforfatterne manglet rådata fra grisestudien fordi stipendiaten selv unnlot å levere dem ut, selv på direkte forespørsel. Rapporten oppgir dessuten ikke at originaldata til de andre artiklene mangler.

«Det ble heller ikke gitt tid og anledning til å gå gjennom artiklene før avhandlingen ble levert og disputasen fant sted», skriver utvalget.

Men epostene fra Sivertsen viser at det faktisk går åtte måneder fra medforfatteren påpeker de tilsynelatende umulige tallene i artikkelen, til disputasen holdes.

Utvalget skriver videre at det ikke ble lagt til rette for at Cantas, Sørum og medforfatterne kunne gå igjennom tallmaterialet på nytt og rette opp feilen.

Men epostutvekslingen mellom stipendiaten, prorektor Halvor Hektoen og gransker Helland viser at Cantas ble innkalt til møte med veileder og medforfattere for nettopp å gi anledning til å gå igjennom arbeidet på nytt. Ifølge Hektoen er det stipendiaten som avslår å møte. Cantas skriver til forskning.no at han var i utlandet.

«Det er en systemsvikt at saken ikke ble håndtert på et så lavt nivå som mulig, og så tidlig som mulig etter at saken kom opp», skriver utvalget.

Men Anne Storset sier hun har eposter som kan dokumentere at hun nettopp tok saken opp på lavest mulig nivå så raskt hun kunne. Storset, som altså var den første varsleren, gikk til veileder Sørum bare noen få dager etter disputasen og ba ham og stipendiaten om å gå igjennom tallene og rette opp avhandlingen. Utvalget tok imidlertid aldri kontakt med Storset.

Lokk på saken

Utvalget skriver: «Cantas, veileder Sørum og opponent Midtvedt oppfattet at det var lagt lokk på saken, noe som medførte at de ikke fikk anledning til å samarbeide om å bearbeide artikkelen og rette opp feilen».

Men med unntak av Cantas, Sørum og Midtvedt har ingen vi har snakket med hørt om noe forbud mot kommunikasjon eller samarbeid. Utvalget skriver ikke noe om hva et slikt pålegg gikk ut på eller hvem som eventuelt ila det.

Utvalget konkluderer med at de ikke finner tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt for at det er begått en forsettlig eller grovt uaktsom handling som er sterkt klanderverdig. Altså kriteriene for fusk.

De skriver at feilene i artikkelen om grisestudien «framstår som et enkelttilfelle og utvalget kan ikke se et handlingsmønster i dette.»

Men det er ingenting i rapporten som tilsier at utvalget har gjort undersøkelser av de andre artiklene i avhandlingen eller etterspurt rådata.

forskning.no finner ingen dokumentasjon for at utvalget faktisk har undersøkt om det finnes et handlingsmønster.

Når forskning.no spør, kan NMBU heller ikke finne noen dokumentasjon på at medforfatterne på de andre artiklene i avhandlingen er varslet om saken, slik at de kan undersøke sine egne artikler.

– Helt sjokka

NMBUs forskningsetiske utvalg ønsker ikke å svare på forskning.nos mange spørsmål om rapporten.

Utvalgets leder, Terje Kvilhaug, skriver på epost til forskning.no:

«Utvalget slutter samlet opp om konklusjonen og de vurderinger som ligger til grunn for denne i vår rapport om saken. Av hensyn til de involverte i saken, og ut fra respekt for gjeldende prosedyrer for saksbehandling i slike saker, finner jeg det uriktig å kommentere sider av denne saken ytterligere.»

Mange av de forskning.no har snakket med, stiller spørsmål ved utvalgets rapport:

– Den overrasket meg sterkt. Det er ingen diskusjon av den dokumentasjonen jeg har lagt fram. Og ingenting om Tverdals dokumentasjon og konklusjon. Det er ingen diskusjon av tallene, sier medforfatter Sivertsen.

– Jeg ble helt sjokka over konklusjonen deres. Dette er trist. Et universitet kan ikke garantere at det ikke fuskes, men de må ikke gjøre som de har gjort her, sier tidligere instituttleder Per Einar Granum.

– Jeg synes logikken i det siste forskningsetiske utvalget er bristende. De går ikke skritt for skritt igjennom artiklene. De frigjør seg helt fra det som står på papiret, men forholder seg til det anekdotiske. Jeg er uenig i utvalgets konklusjon, sier Gjermund Gunnes, en av medforfatterne på artikkel fem, om grisestudien.

– Jeg stiller spørsmål ved om de konklusjonene som er trukket i saken er kommet fram på bakgrunn av at man har hentet inn all informasjon. Blant annet fordi at jeg vet at det som er skrevet om nærmeste leders håndtering av saken ikke er sant. Det er dårlig håndverk, sier den første varsleren, og nå dekan ved NMBU, Anne Storset.

– Jeg må si jeg reagerer på det. Tar man for seg tallrekkene, så er det etter mitt syn manipulering. Vi kan jo ikke si at det er uflaks eller uoppmerksomhet, sier den første granskeren, Aage Tverdal.

Står på stipendiatens side

Men meningene er delte. Stein Istre Thoresen og Tore Framstad, som var medforfattere på artikkelen om grisestudien, støtter Cantas. De to ønsker ikke å stille til intervju, men Istre Thoresen skriver i en e-post:

«Påstanden (om juks) har blitt grundig evaluert av to uavhengige komiteer som har konkludert med at det ikke er tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt for at det har vært utført uredeligheter».

Han skriver videre:

«Vi lever i en rettstat. Jeg forventer at de faktiske forhold nå legges til grunn og respekteres av alle involverte. Videre spredning av udokumenterte påstander og noens «mavefølelse» for ikke å akseptere konklusjonen fra to uavhengige komiteer etter en lang (5 år) og åpen prosess må nå opphøre».

Tore Midvedt fra bedømmelseskomiteen står også fast på Cantas sin side.

– En doktorand har også visse rettigheter. Resultatene hans legges til grunn og de er riktige inntil det motsatte er bevist. Det å først få godkjent en avhandling, for så å få beskjed om at den ikke er godkjent. Det kostet Cantas umåtelig, sier han.

Midtvedt kritiserer Storset for ikke å komme fram med innvendingene sine allerede på disputasen. Hun satt i salen og hadde alle muligheter til å stille spørsmål til stipendiaten. Det er jo nettopp derfor man holder disputaser, mener Midtvedt.

– Veldig ubehagelig

For NMBUs forskningsetiske utvalg er saken avsluttet. I april 2018 sender NMBU rapporten over til Granskningsutvalget, slik de er forpliktet til.

Granskningsutvalget kritiserer NMBU for ikke å ha gjort noe forsøk på å rette opp artikkelen om grisestudien.

De ber NMBU om å skrive en rettelse som skal legges ved avhandlingen. Den skal opplyse om at artikkelen om grisestudien inneholder feil og er trukket tilbake.

På høsten 2018 innkaller prorektor Johnsen også inn de involverte partene til et møte, ifølge Sivertsen. Meningen er å finne ut hvordan de skal følge opp vurderingene i rapporten.

– Jeg sa at jeg er nødt til å si meg uenig med forskningsetisk utvalg, sier Sivertsen.

Og nå er han ikke alene. Gjermund Gunnes har sluttet seg til. Han er medforfatter på artikkelen om grisestudien, med ansvar for en annen del av resultatene. Men han har gått igjennom de omstridte dataene, og er enig med Sivertsen: Dette ser ut som juks.

Og det vil de gå ut med offentlig. Både Sivertsen og Gunnes synes det er veldig ubehagelig.

Det står mye på spill. Som universitetets rykte og forholdet til gode gamle kollegaer. Likevel mener Sivertsen og Gunnes det er riktig og viktig å gå ut med saken.

– Jeg synes dette er for alvorlig til å si at det ikke er så farlig. Offentligheten må stole på oss. Og da kan vi ikke godta denne typen hendelser. Jeg mener at disse hensynene veier mer enn hensynet til noen kollegaer, sier Gunnes.

Også tidligere instituttleder Granum, som nå er professor emeritus, er enig med dem.

Veterinærtidsskriftet vil ikke

På møtet høsten 2018 blir det bestemt at NMBU skal lage en kunngjøring om utvalgets konklusjon i saken, til trykking i Veterinærtidsskriftet.

Sivertsen, Granum og Gunnes beslutter at de i tillegg vil sende inn en egen uttalelse, hvor de gir uttrykk for sin uenighet med konklusjonen og at de mener saken dreier seg om vitenskapelig uredelighet. De sender den inn 2. november 2018.

7. desember får de beskjed tilbake. Tidsskriftet vil ikke publisere verken kunngjøringen eller uttalelsen. De mener uttalelsen ikke kommer med noe nytt og at de anser saken som avsluttet.

Det er da Sivertsen, Gunnes og Granum bestemmer seg. Gjør alvor av en beslutning de har brygget på en stund.

Nå går de til pressen.