Aage Tverdal angrer på at han tok på seg jobben som gransker av en doktorgrad ved Norges veterinærhøgskole, som nå er en del av NMBU. I dag mener han at den aller viktigste dimensjonen ble borte under behandlingen av saken. (Foto: Ola Sæther)
Aage Tverdal angrer på at han tok på seg jobben som gransker av en doktorgrad ved Norges veterinærhøgskole, som nå er en del av NMBU. I dag mener han at den aller viktigste dimensjonen ble borte under behandlingen av saken. (Foto: Ola Sæther)

Hva er forskning verdt om tallene bak tabellene ikke eksisterer?

Da Aage Tverdal ble bedt om å granske en doktorgrad for fusk, ba han om tallene og statistikken som lå bak forskningen. Det lille han fikk var illevarslende. Da han ville se mer fikk han beskjed om at dataene ikke eksisterte. De var tapt i en bilulykke.

Publisert

– Det må ha vært et fryktelig krasj, sier granskeren.

Vi møter Aage Tverdal på Folkehelseinstituttet, der han jobber som seniorforsker.

Han var den første som ble bedt om å gjøre en granskning da Veterinærhøgskolen ble varslet om mulig manipulering av data i en doktorgrad.

Tverdal er ikke utdannet innen veterinærmedisin, men han har solid bakgrunn i statistikk.

Han hadde gransket før. I 2006 var han med på å avsløre norgeshistoriens største forskningssvindler, Jon Sudbø.

Angrer

I dag angrer Aage Tverdal på at han tok på seg jobben for Norges veterinærhøgskole, som nå er en del av NMBU.

For underveis i behandlingen av saken mener han at den aller viktigste dimensjonen ble borte: Nemlig at originaldataene som bygger opp under hypotesene, ikke eksisterer.

– I de etiske retningslinjene for forskningen er det sentralt at forsker og forskningsinstitusjon skal gjøre data tilgjengelig sånn at andre kan etterprøve dem. Men forskningen i denne avhandlingen er det ikke mulig å gå etter i sømmene.

Han burde derfor ha sagt at det ikke var mulig å gjøre denne jobben, slår Tverdal fast overfor forskning.no.

– Ikke tvil om at dette er manipulering

I sitt forsøk på å få tak i originaldataene fikk Tverdal kun tilgang på dataene for én av de seks artiklene i doktorgraden.

Da han tok for seg disse tallene og sammenliknet dem med presentasjonen som var gjort i form av figur og tabell, stemte dette overhodet ikke overens.

– Dette var det jeg vil kalle manipulering av data. Det kan ikke ha vært uflaks eller uoppmerksomhet, slår han fast.

Det ga grunnlag for å mistenke at det kunne være noe muffens med de andre artiklene, mente Tverdal.

Han spurte derfor etter originaldatene i møte med både veileder og rektor. Henvendelsen ble sendt videre til stipendiat Leon Cantas, som Tverdal aldri selv møtte.

Men her kom det interessante inn, forteller granskeren.

– Stipendiaten svarte meg faktisk da at dataene hadde blitt ødelagt i en bilkrasj. De eksisterte ikke. Og det er jo litt interessant, for å si det litt forsiktig.

Både Leon Cantas og veileder Henning Sørum forteller at det har blitt levert inn en bananeske med data til rektors kontor da granskningen startet. Tverdal sier til forskning.no at han aldri har hørt noe om denne esken.

forskning.no har spurt Cantas om tapet av originaldatene. Han ønsker ikke å uttale seg, men viser til saksdokumentene. Der finner vi ingen informasjon om de manglende dataene.

Tallene bak tabellene

Når du leser en vitenskapelig artikkel, er ofte forskningen presentert med tabeller og figurer i tillegg til tekst. Bak disse tabellene og figurene skal det ligge originaldata, altså de målingene eller undersøkelsene forskningen bygger på.

Det er et klart krav i forskningen at forskeren skal kunne dokumentere hvordan han eller hun har kommet fram til en konklusjon.

Det er også viktig at forskerne og forskningsinstitusjonene gjør dataene sine tilgjengelig for andre forskere. Når forskning er betalt med penger fra det offentlige, eies de av offentligheten.

Om dataene av en aller annen grunn ikke eksisterer, er det umulig å fastslå om det som presenteres i en vitenskapelig artikkel er korrekt eller om det bare er noe forskeren har funnet på.

Gransket også Sudbø

Statistikeren Aage Tverdal hadde altså tidligere gransket forskere som har vært anklaget for juks.

I romjula 2005 oppdaget hans nåværende sjef ved Folkehelseinstituttet, Camilla Stoltenberg, noe rart i en forskningsartikkel hun leste i det medisinske tidsskriftet Lancet. Artikkelen var skrevet av en kjent norsk forsker, Jon Sudbø. I artikkelen viste Sudbø blant annet til en av Folkehelseinstituttets undersøkelser som rett og slett ikke var gjort tilgjengelig ennå.

Dette startet en granskning av Sudbø, som etter hvert innrømmet at han hadde fabrikkert data i til sammen tre artikler. Tverdal var en av granskerne.

– Den eneste grunnen til at vi klarte å knekke denne saken var at vi fikk orginaldataene. Hvis ikke, hadde vi ikke hatt en sjanse. Det var disse dataene som felte ham.

Gransket ikke resten

Tverdals gjennomgang av originaldataene i den ene artikkelen i NMBU-saken fikk han til å fastslå fusk. Denne artikkelen er i dag trukket tilbake fra doktorgraden. Det skjedde etter en langvarig granskning.

Tverdal mente altså at feilene som ble oppdaget var så grove at det ga han grunnlag for å mistenke resultatene i andre deler av avhandlingen.

Men ingen har gransket de andre artiklene i doktorgraden, slik Tverdal foreslo.

– Hvorfor det ikke har skjedd, må NMBU svare for. Men det er ganske pinlig vil jeg si.

Mente at hele graden burde granskes

På et kontor på Adamstuen i Oslo møter vi Trine L’Abée-Lund.

Hun leder instituttet hvor den omstridte forskningen har foregått og som i dag er en del av NMBU. Før fusjonen i 2014 var dette Norges veterinærhøgskole.

L’Abée-Lund arbeidet ved det samme laboratoriet som doktorgradsstipendiaten, derfor kjente hun ham.

Trine L´Abée-Lund synes historien om de tapte dataene høres veldig rar ut. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)
Trine L´Abée-Lund synes historien om de tapte dataene høres veldig rar ut. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)

Da saken om mulig forskningsjuks kom opp, satt i L’Abée-Lund i styret for Veterinærhøgskolen. Hun mente at hele avhandlingen, ikke bare artikkelen det ble varslet om, burde granskes.

– Jeg hadde ingen erfaring med slike saker, derfor var det bare en magefølelse at hele graden burde granskes. Men jeg tenkte at om det skulle komme opp en diskusjon i ettertid, så var det greit å gjøre dette ordentlig. Jeg så ingen gevinst i å begrense granskningen til en artikkel.

Slik ble det altså ikke.

– Brant bilen opp?

L’Abée har ikke fulgt saken så godt de siste årene.

Når vi forteller henne at dataene til de andre artiklene i doktorgraden gikk tapt i en bilulykke, spør hun:

– Å, brant bilen opp?

Hun er lært opp som forsker i det samme miljøet som Cantas har jobbet.

– Da jeg begynte å jobbe her fikk vi streng beskjed om at vi skulle lagre dataene skikkelig.

L’Abée-Lund kjenner Henning Sørum, veilederen til stipendiaten, svært godt. Sørum var nemlig også hennes veileder da hun selv tok doktorgraden. Det var han som lærte henne opp i hvordan hun skulle lagre forskningsdata.

– Han var nøye med det. Men kanskje er jeg spesielt mottakelig for den slags. Jeg liker orden og system.

Den gang hun tok doktorgraden var det håndskrevne notater som gjaldt. De skulle oppbevares i brannskap og aldri tas med hjem.

– Sånn var vi lært opp. Dataene var ikke bare til mitt bruk, andre skulle kunne lese dem. Notatene fra laboratoriet var derfor gullet vårt.

– Helt krise å miste data

I dag er det mange som skriver journaler elektronisk. Men det samme prinsippet gjelder fortsatt, mener L’Abée-Lund.

– Det er klare regler for at data ikke skal lagres på harddisken. Vi har ubegrenset med tilgang på en ekstern server. Alle vet at de må lagre data der. Det er jo helt krise for en forsker å miste data.

Veilederen stoler på stipendiaten sin

På Adamstuen sitter også Henning Sørum, som altså var hovedveileder til Leon Cantas.

Han kan bekrefte at Cantas sier at han har mistet dataene i en bilulykke.

– Bilen ble, ifølge ham, totalvrak. Det var ingenting som tilsa at det ikke stemte.

Sørum har valgt å stole på Cantas. Han mener at så lenge NMBU eller andre ikke klarer å bevise at det har foregått juks, til tross for at saken er gransket så grundig, er det ikke universitetet verdig å dømme ham som en jukser.

Tar på seg ansvar

Sørum sier at han har fulgt Cantas tett og at avhandlingen hans lå innenfor et felt han selv har arbeidet med siden midten av 1980-tallet.

Han tar på seg mye av ansvaret for at Cantas har havnet i denne situasjonen.

– Jeg tar på meg ansvar for alle mine doktorgradsstudenter. Alle er ulike og man må finne veiledningsformer som passer for hver enkelt student. Det var ingenting ved Cantas som tilsa noe mistenkelig. Likevel tar jeg på meg ansvar for at jeg aksepterte ham som student uten at økonomien var tilstrekkelig sikret.

En ubekvem dekan

Da saken kom opp var Anne Storset seksjonsleder for avdelingen der Cantas tok sin doktorgrad. I dag er hun dekan ved NMBU Veterinærhøgskolen.

Det er med et visst ubehag hun tar imot oss for å snakke negativt om sin egen institusjon.

– Jeg synes denne saken er ubehagelig, på så mange måter, sier hun.

Anne Storset mener at hun ikke kan være dekan ved NMBU Veterinærhøgskolen hvis hun ikke kan stå opp for sannheten. (Foto: Ola Sæther)
Anne Storset mener at hun ikke kan være dekan ved NMBU Veterinærhøgskolen hvis hun ikke kan stå opp for sannheten. (Foto: Ola Sæther)

– Ikke minst fordi den viser at rutinene ved en institusjon som jeg er veldig glad i, åpenbart ikke har vært gode nok.

Kontoret hennes bærer preg av at hun er en kvinne som alltid har hatt orden. Men denne saken har lært henne å holde enda mer orden, forteller hun.

– Det første jeg gjorde etter at saken kom opp var å innskjerpe reglene for datahåndtering ved seksjonen. Det innebærer blant annet at det ikke er aktuelt å lagre data på bærbare og private maskiner. Det skal ligge på servere som det kjøres back-up på, forteller hun.

Veilederen er den flinkeste

I likhet med Lábée-Lund sier hun at dette alltid har vært regelen, selv om den ikke har vært skrevet ned før de siste årene.

– Henning Sørum er den som har vært flinkest til dette. Da jeg fikk min egen forskergruppe etter hvert, lærte jeg av ham hvordan jeg skulle sikre data. Han har hatt safer hvor han lagret laboratoriejournaler til alle som har jobbet for ham.

Kritisk til NMBUs behandling

Storset er kritisk til hvordan NMBU har behandlet saken siden 2013.

Hun mener at så lenge ikke forskning kan dokumenteres, så er den ikke gjeldende og NMBU kan ikke gå god for den.

– Vår oppgave som forskere er å kunne dokumentere resultatene vi presenterer. Dataene må oppbevares. Er det slik at det ikke finnes dokumentasjon for en påstand som er satt fram i en artikkel publisert i et vitenskapelig tidsskrift, så bør artikkelen trekkes.

Hun er særlig skuffet over behandlingen saken har fått i NMBUs forskningsetiske utvalg.

– Jeg mener det er et prinsipp at når en slik sak er løftet fram, skal man vurdere og konkludere på en ordentlig måte. Jeg kan ikke være dekan ved Veterinærhøgskolen hvis jeg ikke står opp for sannheten. Vi må holde fanen for redelighet høyt når vi driver med forskning, uansett hvor ubehagelig det er å granske uredelighet.