- Må ta stilling til folks frykt

Forskere kan ikke jakte på sannheten uten hensyn til moral, etikk og samfunn. Forskning som går utover alle, er et ansvar for alle, sier etikkekspert.
30.7 2010 05:00


Bombingen av Nagasaki 9. august 1945. (Foto: Wikimedia Commons, se lisens her)

Da atombombene traff Hiroshima og Nagasaki i august 1945, utslettet de ikke bare alt i flere mils omkrets.

De endret også oppfatningen av hva mennesker er i stand til å gjøre.

Vi gikk inn i en ny tid, hvor én enkelt mann i et fly med kunne ta livet av minst 80 000 mennesker.

Og alt det bare fordi verdens beste forskere hadde samarbeidet intensivt og målbevisst om et altoverskyggende mål: verdensfred.

I stedet endte de som «Destroyers of Worlds», for å sitere den tanken som fòr gjennom Oppenheimers hode under den første prøvesprengningen.

Den forvirrede kloner

Forskningen kan nå utslette verden, skape levende reservedelslagre, lage kunstig liv, gjenskape Big Bang og endre naturens genetiske sammensetning.

Det betyr at forskningen ikke bare er et anliggende for forskere lengre. Det mener førsteamanuensis Jacob Dahl Rendtorff, som har skrevet en bok om vitenskapsetikk og en doktorgradsavhandling om Corporate Social Responsibility.

– Den dominerende forestillingen om forskeren som skal jage sannheten for enhver pris, og at sannheten er fri for forestillinger om moral, normer og etikk, er under press. Den tilhører en tid hvor forskningen hadde langt mindre påvirkning på samfunnet.

– Med filosofen Hans Jonas har vi fått Ansvarets Prinsipp, som sier at nå, når vi kan utslette hele jorden, har vi et ansvar for å etterlate jorden i samme stand som vi mottok den, sier Rendtoff.

Han nevner skaperen av den klonede sauen Dolly som et eksempel på hvor naivt forskere kan framstå når de ikke forstår sin nye rolle.

– Da det endelig lyktes å klone sauen etter 276 mislykkede forsøk, var han dypt forundret over mediestormen som fulgte.

– Men hvis han hadde forholdt seg mer på samfunnet og de mulige konsekvensene av forskningen hans, ville han kanskje også ha forholdt seg bedre til hvilken betydning kloningen ville ha – i stedet for bare å fokusere på å få det til, sier Rendtorff.

Bohrs bombe

I juni ble konferansen Scientific Social Responsibility avholdt i København. Her diskuterte nasjonale og internasjonale kapasiteter hva vitenskapens sosiale ansvar er.

Rendtorff mener at Scientific Social Responsibility særlig handler om å tvinge forskere til å reflektere over hva det er de foretar seg.

Han nevner Niels Bohr som en forsker som ble nødt til å innrømme at det var en sammenheng mellom forskningen hans og konsekvensene av atombomben.

– Kanskje kunne ikke Bohr forestille seg bruken av forskningen sin. Det kan også være at Bohr kunne forestille seg bruken av atombomben, men var imot det.

– Samfunnsansvar handler om å reflektere over hva bruksmulighetene av forskning er, og ta stilling til om man også vil være ansvarlig for negativ bruk. Til syvende og sist kan man argumentere for at Niels Bohr bærer ansvaret for atombomben, sier Rendtorff.

Avvisende arroganse

Han opplever at forskere ofte framstår som arrogante og avvisende når de blir konfrontert med folkelig motstand mot for eksempel genmodifiserte organismer eller nanoteknolgi.

– Forskere trekker seg ofte tilbake når de blir kritisert og tyr til argumenter om at kritikere ikke har forstått vitenskapen og ikke baserer seg på analyser.

– Men kanskje forskerne burde innrømme at forskningen deres kan ha avgjørende innflytelse på samfunnet, og at folks følelsesbaserte frykt derfor er viktig å ta stilling til, sier han.

Ifølge Mickey Gjerris, førsteamanuensis ved Center for Bioetik og Risikovurdering, har forskningsmiljøene lært av debatten mot for eksempel genmodifiserte matvarer. Men det betyr ikke at de nødvendigvis har tatt folkets frykt til seg.

– Debatten omkring GMO har gjort at for eksempel nanoforskere er klar over at de blir nødt til å ta høyde for farene som er forbinde med visse deler av nanoteknologien – eller om ikke annet late som de gjør det, sier han.

Men i virkeligheten mener en del forskere, ifølge Gjerris, at det ikke er deres ansvar.

– Noen forskere betrakter vitenskapen som noe som ligger utenfor samfunnet. Og det er også lettere. For det betyr at man ikke må ta stilling til det man foretar seg. Man kan nøye seg med å leke og være nysgjerrig, og så må samfunnet ta ansvaret for bruken etterpå, sier Gjerris.

Referanse og lenker

Jacob Dahl Rendtorffs profil

____________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Emneord