Artikkelen er oppdatert med svar fra en av forskerne 23. mai, klokken 19:14, og med utfyllende svar på en rekke spørsmål den 24. mai klokken 15:10.

Etter en granskning velger Universitetet i Sørøst-Norge å trekke to publiserte og fagfellevurderte forskningsartikler. Artiklene er skrevet av to forskere ved universitetet, og handler om hvordan elever og foreldre følte de ble behandlet etter at kontaktlæreren deres ble dømt for overgrep.

En av forskerne har et barn som gikk i klassen til den overgrepsdømte læreren. Dette barnet er også intervjuet i den første forskningsartikkelen, uten at familieforholdet blir nevnt.

Denne forskeren var også en av over 20 foreldre som politianmeldte skolen for å ikke ha reagert da barna i klassen begynte å vise tegn på skolevegring, før overgrepene ble avslørt. Anmeldelsen blir nevnt, men ikke forskerens rolle i den. Forskningsartikkelen opplyser heller ikke om at politianmeldelsen senere ble henlagt.

Det er den andre forskeren, som hverken hadde barn i klassen eller anmeldte skolen, som utførte alle intervjuene med elevene.  

– Klart brudd på grunnleggende forskningsetiske retningslinjer

Forskerne som har skrevet de vitenskapelige artiklene har brutt anerkjente forskningsetiske normer, ifølge det felles redelighetsutvalget ved Universitetet i Sørøst-Norge og Høgskolen i Innlandet.

Utvalget mener forskerne ikke har opptrådt vitenskapelig uredelig eller handlet med forsett. I uttalelsen skriver utvalget at det handler mer om «manglende kunnskap og muligens mangelfull forskererfaring».

– Utvalget vil likevel understreke at det ikke dreier seg om bare bagatellmessige overtredelser, som gjerne omtales som «diskutabel forskningspraksis». Slik utvalget ser det dreier det seg, alle punktene sett i sammenheng, om et klart brudd på grunnleggende forskningsetiske retningslinjer, skriver lederen for Redelighetsutvalget, Mari Bø Haugstad, i den 18 sider lange utredelsen.

Kan knyttes til noen som ikke har sagt ja til å delta i studien

Utvalget legger stor vekt på at forskningen gjelder barn og seksuelle overgrep i skolen. De mener at de publiserte artiklene omtaler sensitive personopplysninger som kan knyttes til mennesker som ikke selv har sagt ja til å delta i studien.

Forskerne har gjort intervju med barn som har gått i en klasse hvor læreren er blitt dømt for seksuelle overgrep. De har også intervjuet noen av foreldrene deres. 

Læreren som er dømt for overgrepene er ikke intervjuet, og redelighetsutvalget mener at det vil være mulig for noen å identifisere ham ut ifra innholdet i forskningsartiklene. Forskerne mener at beskyttelsesbehovet ikke er like opplagt, siden overgriperen er dømt og dommen er offentlig.

Reagerer på omtalen av rektor og Fylkesmannen

Redelighetsutvalget reagerer også på måten forskerne omtaler andre aktører i saken, som skolen og Fylkesmannen. Forskerne slår fast at rektoren ved skolen ikke vet hvordan slike saker skal håndteres, og har som refleks å beskytte sine ansatte. Om Fylkesmannen skriver forskerne at de lettere kan ta kontakt med skoleeiere i stedet for foreldrene i slike saker. Utvalget reagerer også på to populærvitenskapelige artikler om studiene. En av disse ble publisert på forskning.no.

Utvalget mener at å fortsette å bruke det vitenskapelige materialet fra studien vil bety nye personvernkrenkelser, spesielt av de identifiserbare tredjepartene.

Forskerne mener de ikke har behandlet personopplysninger

Forskerne mener selv at de ikke har behandlet opplysninger som kan lede til gjenkjennelse.

De skriver til Redelighetsutvalget at de ikke har opplyst om at en av forskernes barn er intervjuet, for å hindre at elevene ble gjenkjent i artiklene. Forskeren som var forelder til ett av barna fikk ikke vite hva eget barn svarte.

Det var lederen i deres egen forskergruppe som tok kontakt med Norsk senter for forskningsdata med mistanke om at det prosjektet hadde behandlet personvernopplysninger uten nødvendige tillatelser. Forskerne selv stiller spørsmål ved intensjonen til de som meldte saken inn. De mener saken burde vært håndtert internt på Universitetet i Sørøst-Norge.

– Hvordan kan universitetet trekke forskningsartikler som er fagfellevurderte og publiserte, som er selvstendige i sine vurderinger? spør forskeren som hadde et barn som ble brukt som informant i studien i en e-post til forskning.no. 

– All forskning har sine svakheter

I en senere e-postutveksling, forklarer forskeren at de valgte å forske på en skole de selv sto i konflikt med fordi dette er et fagfelt med lite tilgang til forskning. Når de blir spurt om hvorfor de valgte å bruke sitt eget barn som informant, forklarer de det på følgende måte: 

– Vi spurte en foreldregruppe om de hadde barn som kunne delta i studien. Dette spørsmålet gikk åpent ut til en gruppe og informanter meldte seg for deltagelse. Vårt barn var en del av klassen og hadde lyst til å delta siden ikke jeg skulle gjøre intervjuet. Dette er ikke første gang foreldre forsker på eget barn som Charles Darwin, Wilhelm Preyer, Dietrich Tiedemann & Deborah Linebarger. All forskning har sine svakheter, og sin kritikk. Og den kritikken utvalget gir vår forskning er vår svakhet i våre artikler.

– Jeg har hele tiden sett det som verdifull innsikt, men ser i ettertid at dette kunne vært gjort på en annen måte.

Forskeren forteller at det er medforfatteren som har innhentet informasjonen fra informantene, og gjennomført intervjuene.

– Vi har i alle ledd vært to forskere som har arbeidet sammen.

Fortalte ikke tidsskriftene om at eget barn var informant før publisering

Forskeren opplyste ikke tidsskriftene som vurderte og publiserte de vitenskapelige artiklene om at de hadde anmeldt skolen, eller at deres eget barn var en av informantene i studien, før de var publisert. Dette begrunner forskeren med et ønske om å beskytte deltakerne i studien. 

–  Det var ikke gjort transparent i forskningen nettopp med ønske om å beskytte våre informanter fra offentligheten. Elever, foreldre og skole skulle ikke kunne gjenkjennes. Foreldrene til barna som deltok skrev under samtykkeskjema.

Forskeren forklarer også at forskningslederen deres ved Universitetet i Sørøst-Norge først fikk vite om dette etter publiseringen.

–  Vi har opptråddt forskningsetisk redelige og fulgt forskningsetiske retningslinjer. Utvalget påpeker brudd på anerkjente normer. Normer er de uskrevne reglene. Vi har gjort mange grep for å være aktsomme, men i etterkant ser vi at vi kunne tatt andre valg. Og sånn er forskning.

–  Hva tenker du om at utvalget mener det er mulig å identifisere tredjeparter som ikke har samtykket til å delta i studien?

–  Vi har i studien tatt barneperspektivet og foreldreperspektivet. Vi hadde planlagt fire studier der skoleperspektivet skulle bli den tredje og Fylkesmannen den fjerde. At utvalget mener det er mulig å identifisere tredjepart i vår studie er et paradoks når nå rapporten er lagt ut offentlig. Det er først nå det er mulig å identifisere tredjeparter.

– Tar kritikken til etterretning

Forskeren stiller også spørsmål med hvilken rett USN har til å trekke tilbake studiene.

– Betyr det at du ikke er enig med kritikken fra redelighetsutvalget, og vil at artiklene ikke skal trekkes tilbake?

–  Vi har lært av kritikken fra utvalget og tar den til etterretning. Men spørsmålet er om hvem som kan trekke vitenskapelige artikler som er fagfellevurderte og publiserte i vitenskapelige publiseringskanaler?

–  I svaret deres til redelighetsutvalget blir dere sitert på at dere mener saken burde vært håndtert internt. Hvorfor? Hvordan mener du selv saken burde vært ordnet opp i?

–  Forskningsgrupper er til for å lære av hverandre. Saken burde vært diskutert i forskningsgruppen slik at vi som part i saken ble informert og at vi kunne ta til motmæle før saken går videre.  

Forskerne er anonymisert av hensyn til barna som omtales i forskningsartiklene.