Solveig Østrem blir irritert over mengden forskningstekster som virker uferdige. Boka springer likevel ut fra en tro på akademia. – Jeg er kanskje uforskammet optimistisk, sier hun.
Solveig Østrem blir irritert over mengden forskningstekster som virker uferdige. Boka springer likevel ut fra en tro på akademia. – Jeg er kanskje uforskammet optimistisk, sier hun.

– Dårlige tekster er dårlig forskning

Altfor mange forskere har et kronglete og upresist språk. Det svekker forskningens potensial, hevder Solveig Østrem i sin nye bok.

Har du opplevd å lese en setning fem ganger og fortsatt ikke forstått bak fram på den? Eller til og med sittet som et stort spørsmålstegn etter å ha strevd deg gjennom en hel forskningsartikkel? Det har Østrem.

– Når jeg leser forskningslitteratur, rykker det ofte litt i irritasjonsmuskelen, forteller hun.

Østrem har doktorgrad i teologi og er professor i pedagogikk ved OsloMet. Gjennom hele forskerkarrieren har hun vært opptatt av tekster og hvordan de blir forstått. Nylig ga hun ut boka «Å skrive akademisk – En veiviser for forskere». Den retter seg hovedsakelig mot forskere innenfor samfunns­vitenskapelige og humanistiske fag.

Østrems erfaring er at skriving som metode blir undervurdert, og hun har inntrykk av at mange forskere ikke bestreber seg på å skrive godt.

– Selvfølgelig er det noen som er gode til å skrive også, men mange tekster virker uferdige og ubearbeidede, synes hun.

Truer troverdigheten

Kronglete artikler med lange, tunge setninger overlesset med fagbegreper, engelske ord og klynger av referanser som bare belegger selvfølgeligheter. Slike måter å skrive på får det til å rykke i den omtalte irritasjonsmuskelen.

Østrem har full forståelse for at det er krevende å skrive enkelt og klart om et komplekst saksforhold med mange nyanser. Og det er nødvendig å bruke fagtermer for å få sagt noe presist, medgir hun.

– Men som forsker har man et ansvar for å finpusse språket og finne en form som gjør at man får leseren til å forstå det man selv har forstått.

Hvorfor er det så nøye med dette språket, da? Spiller det noen rolle om man ikke plasserer kommaer der de skal være, om setningene er lange, eller om det slurves med kildereferansene?

Ja, det er definitivt ikke bare flisespikkeri, mener Østrem.

– Det alvorlige ved at forskere ikke bestreber seg nok på å skrive gode tekster, er at forskningen mister tillit og troverdighet. Hvis vi ikke klarer å argumentere godt nok for det vi har sett og brakt fram av nye forståelser, risikerer vi å bli lest inn i en pervertert demokratiforståelse der alle kan mene det de vil, ut fra hva som helst.

Hårete mål

Ifølge Østrem bør forskningens viktigste mål være å bidra med ny kunnskap og nye erkjennelser, ja, ikke mindre enn å bidra til en bedre verden. Og skriftspråket er forskerens viktigste verktøy for å komme dit.

Det er nemlig ikke slik at forskerne først finner fram til ny kunnskap og deretter bare gjør den tilgjengelig gjennom en tekst. Nei, det er skrivearbeidet som skaper tanker og dermed nye erkjennelser og innsikt.

Derfor er det også umulig at elendige akademiske tekster med hjelpeløs språkføring kan inneholde fremragende forskning, hevder Østrem i boka si.

– Det er en krass påstand?

– Ja, men det står jeg for, man kan ikke si at forskningen er god, hvis teksten er dårlig. Forskningsresultatene kan ikke forstås uavhengig av hvordan de blir presentert, konstaterer hun.

I like liten grad er en velskrevet tekst i seg selv en garanti for at forskningen holder mål, framholder hun.

Forskningsetikk som rettesnor

I boka trekker Østrem fram feil forskere gjør, og fallgruver de kan gå i. Formålet hennes er likevel verken å kjefte, presentere et sett regler eller gi forskerne en fiks ferdig oppskrift å følge. Hun vil øke bevisstheten om skrivingens betydning, gjøre forskerne trygge, inspirere og vise vei.

Boka tar blant annet opp hva som kjennetegner et godt språk, betydningen av å stille gode og relevante spørsmål og at måten forskere presenterer, analyserer og diskuterer materialet sitt på, kan være avgjørende for hva de finner. Spørsmålet om hvordan forskere bør referere til andres tekster, er viet hele to kapitler i boka.

Hvem eller hva er det da som bestemmer hva som er god akademisk skriving? Østrem understreker at det ikke er hennes personlige idealer som gjennomsyrer boka, men de sentrale forskningsetiske normene: sannferdighet, ansvar, frihet, nøyaktighet og etterrettelighet.

– Å ta utgangspunkt i etiske retningslinjer er helt opplagt for meg, også når det gjelder skriving, forteller hun.

– Skriving blir aldri enkelt

Pedagogikkprofessoren er forundret over at det er så lite diskusjon om hva som kjennetegner gode fagtekster. Det finnes riktignok mange bøker om temaet.

– Men disse bøkene er vanligvis rettet mot nybegynnere. De skal lære studentene å «knekke koden» og å skrive en god akademisk oppgave. De få bøkene som er direkte rettet mot forskere, handler om strategier for å få publisert artikler i de «riktige» tidsskriftene.

– Hvorfor blir ikke skriving diskutert blant forskere? Er det kjedelig? Eller tror de at det kommer av seg selv?

– Jeg tror mange oppfatter skriving som noe man lærer før man begynner å forske, og så kan man det. Men skriving er ikke enkelt og vil aldri bli det – verken for nybegynnere eller erfarne forskere, påpeker pedagogikkprofessoren.

Mest mulig eller best mulig?

Gjennom blogginnlegg og kronikker har Østrem flere ganger tidligere problematisert det såkalte tellekantsystemet. Logikken systemet er basert på, og måten det brukes på, er et viktig bakteppe også i boka hennes. Hun er redd for hva tellekantene gjør med forskernes motivasjon for å skrive og strategiene de bruker i skrivearbeidet.

– Blir språket bedre, mer presist og mer sannferdig hvis vi skriver ut fra et mål om å publisere mest mulig? spør hun retorisk.

Selv kan ikke Østrem tenke seg noe mer meningsløst enn å delta i en konkurranse om flest mulig publiseringspoeng. Hun tror det ville gjøre henne mindre i stand til å stille de gode spørsmålene og få fram de mest sannferdige svarene.

Hun er redd for at konkurranselogikken vil vinne over ideen om det felles ansvaret forskerne har for å utvikle ny kunnskap til beste for samfunnet.

– Men hvis det er denne logikken som råder, vil det vel være vanskelig å holde seg utenfor?

– Ja, det er klart man risikerer noe, men den risikoen må man bare ta, sier Østrem.

– Jeg tror også denne konkurranselogikken mange steder snakkes om som mye viktigere enn den er. På OsloMet har vi for eksempel skrevet under på DORA-erklæringen. Det innebærer at man ikke skal navigere etter tidsskrift eller nivå, men at det er kvalitet og innhold som teller. Jeg tror vi bare må insistere på det.

Denne saken ble opprinnelig publisert i Magasinet Forskningsetikk.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS