– Jeg fikk høy puls, sier sosialantropolog Ståle Wig om da han gjemte varer for politikontrollen. Som del av forskningen sin jobbet han på et marked i Havanna, der bildet også er tatt.(Foto: Ingrid Evensen)
Plutselig sto forskeren med en pose klær i hånda. Han visste at det var ulovlig
Norske Ståle Wig måtte velge hvilken side av loven han sto på da han forsket på Cuba. Når forskere følger mennesker tett, kan de havne i etiske dilemmaer.
Sosialantropolog Ståle Wig fulgte handelsfolk på et marked i Havanna på Cuba i 18 måneder mellom 2015 og 2018.
De selger ulovlig importerte varer og bryter derfor stadig loven.
Det gjorde også forskeren. I doktoravhandlingen sin skriver han om da politiet kom til markedet.
«En dag ble dørene smelt igjen uten forvarsel. En politibetjent sto vakt og begynte å følge kunder ut, mens de sjekket veskene deres for importerte klær eller sko. Den koordinerte inspeksjonen som selgerne seinere kalte «syklonen» var i gang.»
«Jeg sto bak Pedros markedsbod, midt på enden av hallen, og fulgte med på at inspektører endevendte hver markedsbod på utkikk etter ulovlige varer.»
«Det var da Luz, en assistent som jeg ofte jobbet med, prikket meg på skulderen. Luz holdt fram en overfylt handlepose med importerte bukser og spurte om jeg kunne ta den.»
«Hvis de spør deg i døra, si at du ikke snakker spansk», foreslo hun mens inspektørene nærmet seg.»
Nordmannen tok imot posen, gled forbi vakten med blikket festet i gulvet og slapp unna.
– Samtidig er det en del av hverdagen for mange kubanere å leve litt på kanten av det som er lov.
Kubanerne han snakket med opplever at de hjemmelagde sandalene ikke selger på markedet. De skulle gjerne vært helt lovlydige, men det gir liten mening for dem at det er ulovlig å selge utenlandske fabrikkproduserte sko og klær, som selger godt.
Det var ikke første gang at Wig hadde havnet på kant med loven. Tidligere hadde han hjulpet til med å gjemme unna varer når inspektørene kom.
Men er det greit at forskere bryter loven i landet der de forsker?
De færreste kubanere klarer seg uten det svarte markedet, og derfor begår nesten hele befolkningen mange små kommersielle regelbrudd jevnlig, mener Wig.
– I vitenskapens navn må man rulle seg i den samme møkka som folk. Og gjøre de samme tingene som dem, langt på vei, innenfor forskningsetiske grenser, sier han.
– Det er en balansegang. Jeg står trygt i det å følge mine informanter et stykke på vei. Å observere hvordan de lever i skjæringsfeltet mellom det lovlige og det ulovlige.
Annonse
Handel i Havanna.(Foto: Ståle Wig)
Satte grenser
De forskningsetiske retningslinjene for samfunnsfag i Norge sier at forskningen ikke skal sette mennesker i fare.
Det er Wig også opptatt av. Han forteller at Luz risikerte store bøter og å miste tillatelsen til å selge varer om han ikke hadde tatt den posen.
Dessuten mener han at han ikke hadde fått lov til å følge selgerne på markedet så tett om han hadde tatt avstand fra måten de jobbet på.
– For å forstå denne verdenen kan man ikke være en outsider. Du er nødt til å få tillit, og det får du ved å vise folk at de kan stole på deg, sier Wig.
Han satte likevel grenser og var ikke med på alt.
Vanskelige avveininger
Lovlydighet i forskningens tjeneste byr noen ganger på vanskelige avveininger, forklarer Ivar Kolstad, nestleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).
– Når er det greit at forskere bryter loven i det landet de forsker?
– Det er et kjempeinteressant spørsmål. Man skal jo følge lover og regler i landet. Det står også i NESH sine retningslinjer.
Kolstad sier forskeren bør tenke nøye gjennom hvilke situasjoner som kan oppstå på forhånd og planlegge for å unngå å bli dratt inn i lovbrudd, selv om dette selvsagt ikke alltid er mulig å forutse.
Dilemmaet oppstår når loven står i motsetning til grunnleggende etiske hensyn.
Annonse
– Noen ganger kan det forsvares å bryte loven, men da skal grunnene være særdeles gode, sier Kolstad.
Han ønsker ikke å si noe om det konkrete eksempelet fra Cuba fordi han ikke kjenner konteksten.
Generelt mener han at det kan være grunn til å bryte loven for å beskytte mennesker. For eksempel om loven i et land undergraver menneskerettigheter eller hvis myndighetene krever innsyn i datamaterialet ditt, men det kan være farlig for dem du forsker på.
– Noen ganger kan det forsvares å bryte loven, men da skal grunnene være særdeles gode, sier Ivar Kolstad, nestleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora.(Foto: CMI)
En av dem var May-Lin Skilbrei ved Fafo. Hun fikk vite om både vold og mulig menneskehandel da hun forsket på prostituerte i Oslo, men meldte aldri fra til politiet.
Forskeren bør uansett ikke ta slike beslutninger helt alene, mener Kolstad.
– Forskere tenker ofte at det de gjør er viktig. Du bør ha noen som står litt utenfor som vurderer situasjonen, sier han.
Diskuter med etisk utvalg ved institusjonen forskeren tilhører, oppfordrer han, og i større, prinsipielle saker er det mulig å rådføre seg med den forskningsetiske komiteen.
Forskningsetiske retningslinjer
Utdrag fra de forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi:
Forskeren er forpliktet til å følge anerkjente forskningsetiske normer.
Forskeren må forsikre seg om at forskningen ikke bryter med lover og regler eller utgjør en risiko for mennesker, samfunn og natur – i tråd med forskningsetiske prinsipper om bærekraft og føre-var.
Uten hensyn til taushetsplikt har forskeren en rettslig plikt til å forsøke å avverge en straffbar handling eller å anmelde den til politiet. Det kan være ved mistanke om for eksempel spionasje, terrorhandlinger, drap, voldtekt, incest eller vold i nære relasjoner.
Ståle Wig diskuterte etikken løpende med veilederne sine før, under og etter feltarbeidet.
Forskningen hans startet slik:
Annonse
– Jeg gikk inn på et marked og begynte å snakke med folk.
Det kan høres enkelt ut, men det var møysommelig arbeid å bli en del av gjengen. Han dukket opp dag etter dag. Etter en stund spurte noen «den lange fyren» om å rekke opp til en hylle med klær. Og Wig var i gang med å hjelpe til med arbeidet og å spørre selgerne om livene deres.
Den første tida gikk det rykter om at han var en informant for myndighetene. Eller kanskje jobbet for utenlandske interesser.
Men så begynte folk å stole på ham.
– Etter hvert blir folk lei av å se på deg som et rart element og blir vant til at du er der, sier Wig.
Det er dette som er antropologenes metode: Å bli en del av samfunnet de studerer, uten å miste det kritiske blikket som en forsker tross alt må ha.
– De viktigste spørsmålene for en antropolog er: Kan jeg få være med? Kan du vise meg?
For å få tillit hos de han forsket på valgte han å ikke studere inspektørene som kontrollerte markedet. De lot seg ofte bestikke så selgerne slapp straff.
– Inspektørene ble sett på om ikke som fiender, så en kontrast til de som jobber på markedet. Jeg kunne ikke bli sett på som å stå i ledtog med dem, sier han.
Men han hadde tillatelse fra myndighetene til å forske, og han vet at de fulgte med på det han gjorde.
– Cuba er jo et overvåkningssamfunn.
Referanse:
Ståle Wig: Into the light. Rifts and relations in Cuba’s market transformation. Doktoravhandling ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo, 2019.
