Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Forskeres detaljerte, sensasjonelle beskrivelser av vold gjør noe med evnen vår til å forstå og se menneskene bak, sier forsker Anette Bringedal Houge.(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Hvordan formidle forskning på vold uten å beskrive overgrepene?
Anette Bringedal Houge bruker erfaringer fra egen forskning til å drøfte etiske dilemmaer forskere står overfor når de arbeider med sensitive temaer.
Forskere møter ofte mennesker som deltakere i intervjuer, når de forsker. Forskeren har da et ansvar for hvordan disse personlige historiene og erfaringene blir brukt, analysert og gjenfortalt.
Å forvalte historiene på en etisk måte innebærer å ta hensyn til personvern.
Unngå å skape sensasjon
Det kan være gjennom at opplysningene som oppgis i intervjuene blir anonymisert før publisering, oppbevart på et sikkert område og å beskytte deltakerne fra å bli gjenkjent gjennom for eksempel detaljerte beskrivelser av enkelthendelser der dette kan ha konsekvenser for den enkelte.
Men det innebærer også at forskerne reflekterer rundt måten de inkluderer og presenterer disse fortellingene i avhandlinger og vitenskapelige artikler.
I studier av vold og krigsforbrytelser kan det være utfordrende å skulle beskrive vold som er veldig brutal og sensasjonell, uten selv å bidra til å skape en sensasjon av volden.
Men kan de helt la være å beskrive volden når den er utgangspunktet for forskningen?
Forskere har et ansvar
– Som forskere har vi et ansvar for historiene vi etterspør, hører, analyserer og gjenforteller, sier Anette Bringedal Houge.
Hun spør om forskernes beskrivelser eller representasjoner av vold gir økt forståelse av feltet, ofrene, voldsutøverne, voldshandlingene, voldens konsekvenser og respons?
Eller bidrar det bare til flere og ganske like, beskrivelser av voldshandlinger? Til sensasjonalisering, der den utsatte blir en rekvisitt for den voldelige fortellingen?
Sjokkeffekt gir oppmerksomhet
Det at forskere kvier seg for å bidra til å skape sensasjon av vold, er viktig, mener Houge.
I sin forskning på konfliktrelatert seksuell vold så hun hvordan mye av den tidlige forskningslitteraturen om temaet fortalte i detalj om hvor grotesk volden kunne være.
– Sjokkeffekten eller sensasjonaliseringen ga temaet oppmerksomhet, forteller Houge.
Houge forsker i dag på bevisproduksjon i voldtektssaker ved Avdeling for tverrfaglig helsevitenskap på Universitetet i Oslo.
Anette Bringedal Houge er opptatt av etiske dilemmaer forskere står overfor når de jobber med sensitive temaer, som seksuell vold.(Foto: UiO)
Hindrer oss i å se menneskene bak
Annonse
Det har nå skjedd et skifte: fra sensasjonalisering av vold for å understreke alvoret og behovet for å forstå, analysere og møte denne typen krigsvold, til en gjennomgående kritikk av slike detaljerte beskrivelser. Iallfall fra andre forskere.
– Detaljerte, sensasjonelle beskrivelser av vold gjør noe med evnen vår til å forstå og se menneskene bak volden og de kompliserte, strukturelle årsakene til denne, sier Houge.
Hun mener vi må se mer enn monstrøse overgripere og ødelagte ofre for å analysere voldens opprinnelse og konsekvenser, og for å møte utfordringen vold er på gode måter.
– Det skiftet – som mitt forskningsprosjekt kom midt oppi – føltes så riktig og viktig. Men har pendelen kanskje gått for langt i motsatt retning? Nå kan vi lese artikler og bøker om konfliktrelatert seksuell vold der forskerne ikke beskriver selve volden, forteller Houge.
Hvordan skal forskere snakke om vold?
Hun mener dette er et resultat av økt bevissthet og forståelse for hva fortellinger om vold, utøvere og utsatte gjør.
Men volden kan være veldig brutal. Kjernen i noen av voldsformene er nettopp at den er overdreven på alle måter.
– Hvordan snakker vi om vold som er sensasjonell, uten å selv å bidra til sensasjonaliseringen? spør hun.
I en vitenskapelig artikkel publisert i tidsskriftet Qualitative Research drøfter Houge disse spørsmålene.
Forskere må bruke skjønn og balanse
De såkalte Forskningsetiske retningslinjer er utviklet av og for forskere. De beskriver overordnede forskningsetiske normer, ansvar og forpliktelser forskere må ta blant annet når de skal gjennomføre undersøkelser.
– Men mye av den praktiske forskningsetikken handler om balanse. Ulike hensyn veies mot hverandre og dilemmaer må løses ved skjønnsutøvelse. Her finnes det ikke et fasitsvar på hva vi skal gjøre, sier Houge.
Annonse
Houge drøfter særlig etiske dilemmaer forskere står overfor når de jobber med sensitive temaer, som seksuell vold.
Hun deler erfaringer fra egen forskning og situasjoner hun selv opplevde som utfordrende. Både under feltarbeid og når resultatene skrives ut i vitenskapelige publikasjoner.
– I artikkelen tar jeg opp flere problemstillinger innen forskningsetikk, som jeg ikke nødvendigvis har klare svar på selv. Den er en invitasjon til forskere å reflektere rundt re-presentasjonsetikk i voldsforskning, sier Houge.
Hun håper den også er et bidrag til den vitenskapelige litteraturen som tar for seg hvordan forskere snakker om og med mennesker i sårbare livssituasjoner og med vanskelige livserfaringer i sitt arbeid.
Bruker erfaringer fra egen forskning
I forbindelse med sin forskning fikk Houge muligheten til å reise til Bosnia-Hercegovina for å intervjue ulike aktører knyttet til det internasjonale strafferettsprosjektet, 20 år etter krigen.
Krigen i Bosnia-Hercegovina i 1992–1995 ble beryktet for den omfattende og taktiske bruken av voldtekt som middel i krigføringen. De hadde også fangeleirer der sivile og krigsfanger ble torturert, voldtatt og utsatt for blant annet seksuelle krenkelser.
Krigsforbrytelsene fikk massiv internasjonal oppmerksomhet og førte til opprettelsen av den første internasjonale straffedomstolen siden andre verdenskrig.
– Jeg hadde lest mange vitenskapelige artikler som kritiserte måten vestlige akademikere, journalister og aktivister snakker om og sensasjonaliserer vold, og gjennom dette mennesker som har opplevd vold og krigsforbrytelser i konflikter vi skriver om, men ikke selv har levd gjennom, forteller Houge.
– Da muligheten for å reise og høre hvordan mennesker som hadde opplevd konflikten i Bosnia-Hercegovina forstod og definerte strafferettens rolle og rettferdighet, var det en mulighet til å få viktige perspektiver i og på mitt eget prosjekt, sier hun.
Volden er en del av historien
Flere av deltakerne Houge intervjuet i Bosnia-Hercegovina hadde selv opplevd tortur og seksuell vold under krigen.
Annonse
– Mange hadde blitt intervjuet av andre forskere i årene som hadde gått siden krigen tok slutt. Flere hadde blitt intervjuet mange ganger, forteller Houge.
Etter intervjuene fortalte flere av deltakerne om sine egne voldserfaringer uoppfordret. De sa de hadde lagt merke til at de ikke ble bedt om å beskrive volden under intervjuet og takket for det.
– De fortalte at ofte var forskere mer opptatt av å beskrive dem som voldsutsatte, enn som samfunnsborgere eller hele mennesker. Det gjorde inntrykk. Men volden de hadde overlevd, var også en del av deres historie, som de ville at jeg skulle kjenne til, sier Houge.
Forklarte rettferdighet gjennom beskrivelse av vold
Andre deltakere gjorde volden til utgangspunkt for å forklare hva rettferdighet innebar eller kunne bety 20 år etter krigen.
Som svar på spørsmålet var det en deltaker som svarte med å beskrive torturen han hadde blitt utsatt for i detalj. Han la seg på gulvet og viste frem posisjonene han selv hadde blitt tvunget i.
– Jeg ble bekymret for at spørsmålet mitt hadde gått tapt i oversettelsen og sa at han ikke trengte å beskrive disse opplevelsene. Han forsikret meg om at han hadde forstått spørsmålet. For å kunne gi et svar trengte han først at vi skulle se og vite hvor ydmykende volden han ble utsatt for var, forteller Houge.
Hun sier han avsluttet med å si at for det han hadde lidd, fantes ingen rettferdighet. Strafferetten var det nærmeste han kunne komme.
– Volden hørte med til historien hans. Hvordan kan vi gi en sannferdig beskrivelse av voldens opprinnelse, årsaker og konsekvenser, som ivaretar dem den rammes uten at vår gjenfortelling i seg selv blir voldelig? spør hun.
Forskere skal dele erfaringer i ny bok
Etter at den vitenskapelige artikkelen til Houge ble publisert, ble hun kontaktet både av norske og internasjonale forskere.
De delte historier, opplevelser og erfaringer med forskningsetisk skjønnsutøvelse og vanskelige dilemmaer de har stått i under datainnsamling og forskningsintervjuer.
De fortalte også om etiske hensyn som var vanskelige å balansere mot hverandre når de skrev ut resultater fra forskningen.
Annonse
Historiene ga inspirasjon til en lærebok for studenter og forskere om skjønnsutøvelse og praktisk forskningsetikk, som skal utgis høsten 2024.
Houge forteller at det blir en slags norsk «book of failures», om etisk ubehag og forskeres feilbarlighet og hva vi kan lære av det.
– Boka skal samle bidrag fra noen av landets beste og mest spennende kvalitative forskere. Hvert kapittel skal ta utgangspunkt i en feil forskeren har gjort, ubehaget hun eller han har forårsaket, eller et av de uavklarte eller uløselige dilemmaene vi står i når vi forsker på sensitive temaer, sier hun.
