Forskere i instituttsektoren skal ha samme ytringsfrihet som andre, fastslår Stig S. Gezelius som er tillitsvalgt for Forskerforbundet ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF). (Foto: Asle Rønning)
Forskere i instituttsektoren skal ha samme ytringsfrihet som andre, fastslår Stig S. Gezelius som er tillitsvalgt for Forskerforbundet ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF). (Foto: Asle Rønning)

Mener forskere må stå fritt

Forskningen kan undergrave egen troverdighet om ikke ytringsfriheten for forskere tas på alvor, advarer tillitsvalgt. Instituttsektoren er mest sårbar.

Publisert

Norge har en hel flora av institutter innenfor landbruk, sjømat, samferdsel, helse, samfunnsforskning, teknologi og andre områder som til sammen utgjør den såkalte instituttsektoren.

Bioforsk, Havforskningsinstituttet, SINTEF, Polarinstituttet, Fafo og Meteorologisk institutt er eksempler.

Instituttsektoren skiller seg fra universitetene og høyskolene ved at de ikke har undervisningsoppgaver. En del av dem er direkte eid av staten gjennom departementene.

Gjennom å gi faglige råd til myndighetene er instituttene viktige premissleverandører for samfunnsdebatten i Norge.

Sektoren er preget av den har lite grunnforskning, mye oppdragsforskning med korte frister og at instituttene befinner seg på en stadig jakt etter nye oppdrag for å sikre nok inntjening til å sysselsette egne forskere.

De er ikke omfattet av universitets- og høyskoleloven, men nå har statsråd Tora Aasland fått i oppdrag fra Stortinget å lage regler som sikrer ytringsfrihet også for forskning utenfor universiteter og høyskoler.

- Forventer disiplinering

Et sentralt spørsmål er om forskerne skal opptre som representanter for eget forskningsinstitutt eller stå fritt til å uttale seg om faglige spørsmål.

- Instituttene fanges i forventninger om at man skal disiplinere egne forskere. I det øyeblikket man gjør det, undergraver man sin egen troverdighet, sier Stig S. Gezelius som er samfunnsviter og leder for Forskerforbundets avdeling ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF).

Gezelius slår fast at forskere i instituttsektoren skal ha den samme ytringsfriheten som andre forskere.

NILF er eid av Landbruks- og matdepartementet, som også er den største arbeidsgiveren. Etter hvert som NILF har bygd opp og økt egen forskningsaktivitet har det blitt et sterkere behov for å avklare forholdet mellom den enkelte forsker, instituttet og oppdragsgiverne.

I fjor høst reagerte Landbruksdepartementet på en kronikk fra Svenn Arne Lie, en av forskerne ved instituttet (se egen artikkel på forskning.no), i det som ble oppfattet som et forsøk på å kneble ytringer fra en forsker.

Venstre tok opp saken i Stortinget, og fikk med seg et enstemmig Storting på å be Kunnskapsdepartementet sikre ytringsfrihet for forskerne som ikke er omfattet av universitets- og høyskoleloven.

Slår tilbake

Innad på NILF var man allerede i gang med å utvikle klarere råd for forskernes rettigheter og plikter i forbindelse med offentlige ytringer. Da Svenn Arne Lies sak ble kjent, ble dette arbeidet enda mer aktuelt.

I de reviderte rådene, som styret for NILF nå har gitt prinsipiell tilslutning til, understrekes forskernes ytringsfrihet tydelig. Ledelsen og de ansatte har gått sammen om de nye rådene.

”Den enkelte forfatters rett og plikt til fritt å ytre sin faglige overbevisning er en absolutt forutsetning for NILFs faglige troverdighet”, slås det fast.

”Dersom det skapes tvil om denne friheten, skapes også tvil om hvorvidt det ligger ikke-faglige agendaer under de faglige arbeider som produseres ved NILF”, heter det videre.

Dersom forskernes ytringsfrihet undergraves, slår det med andre ord tilbake på institusjonen selv. Gezelius, som har deltatt i en intern arbeidsgruppe som har utarbeidet de nye retningslinjene, mener formuleringene er viktige.

Faglig nøytral

Han mener at problemet ofte er hvordan omgivelsene oppfatter ytringer fra forskerne. Når det forventes at forskerne skal være representanter for et offisielt syn ved eget forskningsinstitutt, blir veien kort til ønsket om å kontrollere egne forskere.

Dersom instituttet har uttalte synspunkter i faglige spørsmål, vil forskerne alltid måtte skjele til om eget standpunkt er i tråd med de ”offisielle” standpunktene eller ikke.

- For instituttsektorens framtid er det viktig at sektoren opparbeider seg en aksept for institusjonenes faglige nøytralitet, sier Gezelius.

Ytringsfrihet i akademia

forskning.no bringer nå en serie artikler som belyser akademisk frihet fra ulike perspektiver: faglig uenighet, eierskap, oppdragsgivers rolle, grenseoppgang til politikken og industrien.

Har du innspill, kommentarer eller erfaringer, ta kontakt med forskning.no-redaksjonen: [email protected] eller
tlf 22 80 98 90.

Det innebærer i denne sammenhengen at institusjonene ikke representerer et bestemt faglig syn.

Gezelius understreker at utfordringen først og fremst melder seg i forhold til debatter i massemedia, ikke i forhold til faglig debatt i vitenskapelige tidskrifter og på konferanser. I slike faglige sammenhenger blir den faglige friheten stort sett respektert.

Må oppdra omgivelsene

Han mener at arbeidet for å sikre ytringsfrihet for egne forskere kan innebære at en del institusjoner kan være nødt til å ”oppdra” omgivelsene til å forstå hvilken rolle instituttene skal ha. Forventingene i omgivelsene om at instituttene representerer et bestemt syn må avvises som en misforståelse.

- Omgivelsene kommer ikke til å gjøre den jobben for oss. Jo mer unnfallende instituttene er, jo verre gjør man det for seg selv på sikt, mener Gezelius.

Han sammenligner institutt-forskerne med forskerne som er ansatt på universitetene.

Universitetene har alltid hatt aksept for at selve institusjonen ikke har noe synspunkt på faglige eller samfunnsmessige spørsmål.

- Den aksepten har ikke instituttsektoren på samme måte, Vi har flere ganger opplevd at en forsker har uttalt seg og at vi deretter får spørsmål fra omgivelsene om ”er det dette NILF mener?”. Jeg tror ikke rektor ved Universitetet i Oslo får slike henvendelser, sier han.

NILF vil i noen tilfeller publisere rapporter der NILF står som forfatter. Dette vil være instituttets syn, men det vil ifølge Gezelius ikke binde forskerne ved NILF til dette faglige synet.

Generelt mener han at man så langt som mulig bør bort fra praksisen med at institusjoner står bak faglige råd.

Det er bedre at enkeltforskere eller forskergrupper står for de faglige rådene. Da blir det tydeligere hvem som faktisk er opphav til rådene, og det blir bedre mulighet for offentlig debatt, mener Gezelius.

Lars Holden er styreleder i Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA).
Lars Holden er styreleder i Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA).

- Ikke som universitetene


Ikke alle er enige i at det er mulig å sidestille forskningsinstituttene med universiteter og høyskoler. Lars Holden er styreleder for samarbeidsorganet Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA), som nettopp har gitt sine innspill i den nye debatten om ytringsfrihet for forskere.

- Jeg mener at det er en forskjell på et universitet og et forskningsinstitutt, sier Holden til forskning.no.

Holden er uenig i prinsippet om faglig nøytralitet og mener at institutter må kunne ha offisielle syn i faglige spørsmål. Spesielt gjelder dette institutter som gir råd til myndighetene. Holden legger vekt på hensynet til oppdragsgiverne, og sier at disse er interessert i instituttets syn og ikke enkeltforskernes syn.

Dessuten vil noen av resultatene fra oppdragsforskningen ikke være åpne, ikke minst av kommersielle hensyn.

FFA-lederen mener at innskrenket ytringsfrihet for forskere i instituttsektoren ikke er noe omfattende problem i Norge.

Stor sektor

FFA omfatter 47 forskningsinstitutter med om lag 6000 ansatte. Holden understreker at instituttsektoren er stor og at forskningen som utføres ved ulike miljøer er svært forskjellig.

- Jeg er opptatt av at forskere skal få lov til å uttale seg. Men da må det også fremgå at det er deres eget syn og ikke institusjonens syn, sier Holden til forskning.no.

Motsetningen mellom en forskers mulighet til å ytre seg og behovet for instituttet til å framstå med én stemme går tydelig fram av et brev fra FFA til Norges Forskningsråd i forbindelse med Venstre-forslaget i Stortinget. I brevet skriver FFA:

”I enkelte tilfeller vil instituttledelsen også måtte legge begrensninger på hva forskere kan uttale seg om, da uttalelser vil oppfattes som instituttets syn og ikke enkeltforskerens syn”.

Bakgrunnen for brevet er at Kunnskapsdepartementet har bedt om innspill fra Norges Forskningsråd i saken.

Mange oppgaver

Forsker Stig Slipersæter ved Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU STEP) mener at det er viktig å få fram at instituttsektoren omfatter mange ulike typer institusjoner.

- Noen institutter har vært og er statlige institutter som er opprettet for å gi forvaltningen kunnskap, for eksempel innenfor helse eller fiskeriforvaltning. Andre har utgangspunkt i universitetssektoren, som SINTEF, for å bistå næringslivet.

På 1980-tallet var politikken å fristille statlige institutter, mens de siste årene har vært preget av sammenslåing til store enheter, som Bioforsk og Nofima.

- En del av utviklingen henger sammen med finansieringen, og at det er en stor grad av oppdragsfinansiering, sier han.

Instituttsektoren har en omsetning på mer enn åtte milliarder kroner og sto ved siste opptelling for 22 prosent av aktivitet innen forskning og utvikling her til lands.