Faglig uenighet - for indre krets eller for alle

Hvor frie er forskere til å ytre seg – og om hva? Akademisk frihet er høyt verdsatt, men blir faglige uenigheter avgjort bak lukkede dører?

Publisert
Kristin Aunan (Foto: CICERO)
Kristin Aunan (Foto: CICERO)

Ytringsfrihet i akademia


(Ill. iStockphoto)

forskning.no bringer nå en serie artikler som belyser akademisk frihet fra ulike perspektiver: faglig uenighet, eierskap, oppdragsgivers rolle, grenseoppgang til politikken og industrien.

Har du innspill, kommentarer eller erfaringer, ta kontakt med forskning.no-redaksjonen: [email protected] eller
tlf 22 80 98 90.
 

“Her kommer hun som er uenig med sjefen sin.” Omtrent slik ble Kristin Aunan, forsker ved CICERO Senter for klimaforskning, introdusert på NRKs Her og nå. Hun var der for å kommentere den kinesiske presidentens miljøløfter i FN i fjor høst.

 - Det viste seg at min sjef, Knut Alfsen, også hadde blitt intervjuet om det kinesiske utspillet. Det var jeg ikke klar over. Vi ble utsatt for en smart journalist, men det er helt greit for meg, sier Aunan.

- Både Alfsen og jeg jobber med klima i Kina, men vi har ulike utgangspunkt. Jeg er kjemiker, Alfsen er økonom. Begge tolket et utspill og satte det inn i en faglig sammenheng, og vi vurderte det forskjellig. Men begge er meningsberettiget.

Senere skrev Kristin Aunan kronikk som tok opp motsetningene og hvorfor utspillet fra den kinesiske presidenten kunne tolkes på ulike måter.

- De første uttalelsene dine på NRK var ikke klarert med sjefen din, til tross for at du vet at han jobber på samme felt?

- Nei, vi visste ikke om hverandres uttalelser eller vurderinger. Men det er helt uproblematisk. CICEROs profil er at forskere skal uttale seg i det offentlige, vi oppfordres til å være med. Jeg opplever stor takhøyde og rom for ulike innspill og diskusjoner, sier Aunan.

Vises bare enighet fram?

Kristin Aunan er uenig med sin sjef på radio. Men hvor vanlig er det egentlig å bringe faglig uenighet ut i det offentlige rom?

Forskningsbasert kunnskap framkommer ikke bare gjennom studier og resultater, men også gjennom at forskere utsetter hverandres studier og konklusjoner for nøye gransking. Kritikk er vitenskapens drivstoff. Kunnskap fødes gjennom debatt og uenighet, lyder vitenskapsidealene.

Men hvor debatteres det? Avgjøres disse faglige debattene i smale tidsskrifter og bak lukkede dører, slik at offentligheten bare ser rungende enighet, det som endte opp med å bli forskergruppenes og institusjonenes faglige standpunkt?

I så fall mister offentligheten viktig innsyn i vitenskapelige debatter og uenigheter.

Forskeres frihet er en verdi som settes høyt i akademia. Akademisk frihet er lovfestet for forskere ved universiteter og høgskoler, og nytt regelverk er på vei i disse dager for alle andre forskere. Men hvordan er det med friheten i praksis?

forskning.no har sett på hvordan faglig uenighet takles i offentligheten, hvor frie forskere er i forhold til hva de kan snakke om, og kontrollsystemene internt.

I en annen artikkel på forskning.no i dag forteller Svenn Arne Lie sin historie om da han som instituttansatt forsker kom i klinsj med landbruksbyråkratiet. Her skal det handle om faglig uenighet mellom forskere.

Ulik praksis i ulike kulturer

Knut H. Alfsen (Foto: CICERO)
Knut H. Alfsen (Foto: CICERO)

Noen institutter viser fram sine uenigheter, mens andre gjør unna diskusjonene internt. Det kan skyldes bindinger til oppdragsgivere eller eiere, men også ulike organisasjonskulturer.

På CICERO er det ikke uvanlig at man er faglig uenige ute i det offentlige rom.

- Forskere på CICERO spretter nok ikke opp og ut i mediene, om de er uenig med noe direktør Pål Prestrud eller jeg sier offentlig. Men det hender vi får motsvar fra egne folk. At noen kan være tilbakeholdne handler nok om lojalitet, sier Knut Alfsen, forskningsdirektør ved CICERO.

- Prestrud og jeg tok ulike standpunkt i et intervju om bioengineering i A-magasinet, forteller Alfsen. - Dessuten gikk Kristin Aunan og jeg ut med ulike vurderinger av Kinas miljøpolitikk.

Slik praktiseres ikke faglig debatt på andre institutter.

Arne Bardalen (Foto: Skog og landskap)
Arne Bardalen (Foto: Skog og landskap)

Arne Bardalen er direktør på Institutt for skog og landskap. Han kan ikke huske noen eksempler på at faglig debatt har foregått offentlig.

- Nei, jeg kan ikke huske eksempler på at dette har skjedd. Men det handler også om et kulturspørsmål. Kritikk er grunnlaget for forskning, og kritisk gjennomgang av kollegaers arbeid er en forutsetning. Men dette har egne arenaer.

- Men er det ikke viktig at resten av samfunnet er informert om vitenskapelige debatter og uenigheter?

- I prinsippet er åpenhet viktigere enn ubehaget ved at kollegaer flytter debatten ut i media. Men med en åpen debattkultur innad, vil standpunktene kvalitetssikres gjennom diskusjon og man kan nå en felles faglig konklusjon. Jeg vil forvente at forskere forholder seg til de interne prosessene for slik kvalitetssikring, sier Bardalen.

På NINA Norsk institutt for naturforskning avgjøres uenigheter internt.

- Hos oss har vi gode faglige diskusjoner internt. Vi er ikke redd for at disse skal komme ut i media, men vi polemiserer ikke mot hverandre i det offentlige rom, forteller NINA-direktør Norunn S. Myklebust.

Myklebust tror ikke at hun vil oppleve å få motinnlegg på noe hun uttaler i media.

- Før jeg går ut ville jeg ha gjort en kvalitetssjekk internt. Deretter ville jeg tatt høyde for ulike faglige synspunkter i utspillet mitt.

Faglig uenighet gir legitimitet

Knut Alfsen debatter villig med egne CICERO-ansatte, men ikke alltid:

- Om jeg var svært uenig i et utspill fra egne medarbeidere, ville jeg ha skrevet en kronikk eller motsvar selv. Det kompliserer imidlertid at jeg er sjef, for jeg må tenke gjennom om det vil virke som irettesettelse heller enn faglig viktig uenighet, sier Alfsen.

Kristin Aunan mener at CICEROs legitimitet ligger i instituttets akademiske profil og hvordan man håndterer uenigheter:

- Klimaspørsmålet er jo så veldig politisk og betent, desto viktigere er det for et forskningsinstitutt som CICERO å holde en akademisk profil. Nettopp det at uenighet ikke legges lokk på er viktig for legitimiteten. Det viser at her er det ingen som bestemmer hva vi skal mene.

Knut Alfsen forklarer friheten på CICERO med at de kun svarer for seg selv. Det finnes ingen eiere eller oppdragsgivere som kan skjemmes ut. Derfor har de ifølge han samme frihet som universitetsansatte.

- Samtidig er det klart at det har vært tilsynelatende små meningsforskjeller så langt, vi har ikke fått prøvd oss på de store konfliktene. Jeg vet ikke hva som vil skje den dagen noen sier noe virkelig kontrært, kanskje blir vi mindre frihetselskende og tolerante da, undrer Knut Alfsen, som håper at så ikke vil bli tilfelle.

Hvor går faggrensene?

Forskere nyter respekt når de med forskertittel ytrer seg i det offentlige rom. Men ikke alle uttalelser er basert på egen forskning. Mange forskere er villige til å snakke ut fra generell kompetanse på et forskningsfelt, og blir brukt av media som ekspertkommentatorer. Andre mener det er riktigere å snakke kun om egen forskning.

Hvor går grensene for egen fagkompetanse? Og hvem definerer dem?

Kristin Aunan på CICERO melder tydelig fra til journalister når hun beveger seg i grenselandet til eget forskningsfelt:

- Jeg er klar over hvor grensene går, sier i fra, og så får journalistene ta mine synspunkter på kinesisk klimapolitikk som de vil. Men grunnen til at jeg kan uttale meg utover det jeg har forsket på selv, er at jeg jobber i et tverrfaglig miljø, der jeg får kunnskap utover det jeg selv jobber med.

Norunn S. Myklebust (Foto: NINA)
Norunn S. Myklebust (Foto: NINA)

På NINA legger de vekt på at meninger skal være tuftet på vitenskapelige resultat.

- Hos oss ønsker vi i minst mulig grad at forskere på egenhånd skal operere i egen sfære. Vi vil at forskergruppa skal være sammen. Vi har ingen begrensninger på at det skal være eget fagfelt, gjerne forskningsgruppa sitt fagfelt, men meningsytringene må være gjennomarbeidet og faglig forankret i forskergruppa, forteller direktør Norunn S. Myklebust.

På Institutt for skog og landskap er det ikke vanlig å uttale seg utenfor eget fagfelt. Ifølge direktør Bardalen ligger heller problemet at man uttaler seg for lite offentlig på eget fagfelt.

Kvalitetssikring og / eller kontroll

Men hvordan skal forskernes ytringsfrihet ivaretas i praksis? Hvem kontroller hva?

Et konkret eksempel er håndtering av hvordan forskere skal gå fram ved publisering av kronikker og leserinnlegg i media. Ved noen institusjoner er det fritt fram, mens på andre ønsker ledelsen å lese gjennom på forhånd.

På CICERO finnes det ingen formel kontroll av offentlige utspill fra enkeltforskeres side.

- Noen ganger vet jeg om kronikker som kommer fra CICERO-forskere på forhånd, andre ganger ikke, sier Knut Alfsen.

- Hvis jeg er helt uenig i utspillet, vil jeg snakke med vedkommende om uenigheten. Men det bunner i et behov for å få klarhet, mer enn å påtvinge enighet, forklarer Alfsen.

Ved etableringen av Institutt for skog og landskap ble det utarbeidet retningslinjer for mediekontakt, en ”Mediaplakat”.

- Jeg oppfordrer forskere til å informere om kronikker og andre medieutspill. Og jeg vil gjerne lese gjennom kronikker på forhånd, sier Bardalen.

- Dette er selvsagt ikke ment som sensur. Gjennomlesing er ikke et krav, men en oppfordring. Selv en direktør kan ha kunnskap og perspektiver som kan gi et bedre resultat. Dessuten handler det om at jeg vil være forberedt om det kommer henvendelser fra media.

Myklebust på NINA framhever en organisasjonskultur som er preget av samarbeid.

- Vi ønsker ikke at forskeren skal operere alene, men tilhøre gruppa som både diskuterer og utvikler faget. Vi er opptatt av å ha en kultur, der en gjerne ber ledelsen om å lese gjennom primært for å bidra til at innlegget blir enda bedre. Samtidig blir ledelsen informert, noe som er positivt for alle. Vi har ikke godkjenningsregler i NINA på kronikker og innlegg.

Det hender at kronikker dukker opp i avisa, uten at Myklebust har sett dem på forhånd, men det skjer ikke ofte. Hovedregelen er at hun er kjent med det som kommer.

- Dette er forankra internt hos oss, blant annet gjennom vår egen ”Vær bevisst plakat”. Dette er en kultur vi har skapt sjøl – i felleskap.

Men ikke alle er enige i at det er uproblematisk at ledelsen involverer seg i forskernes tekster:

Stig Strandli Gezelius er leder for Forskerforbundets avdeling ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF). Han mener det kan gi uklare signaler om et internt reglement sier at det er forskerens sjef som skal gi råd om dette.

- Man kan ikke ha ordninger med autorisering, kontroll og sanksjoner. Samtidig vil forfatteren ofte ha behov for kvalitetssikring, sier Gezelius.

Derfor har det kommet nye retningslinjer på NILF, der de ansatte selv velger noen ressurspersoner som fungerer som rådgivere i slike situasjoner. Disse ressurspersonene skal være kollegaer uten lederfunksjoner. Dermed kan man kvalitetssikre uten den overstyring man lett får når man må hente råd hos en overordnet avdelingsleder eller direktør.

Frihet på universitetene?

Ofte blir universitetsansatte oppfattet som friere enn instituttansatte forskere, men bildet er mer nyansert enn som så.

Kristoffer Rypdal er professor på Institutt for fysikk og teknologi ved Universitetet i Tromsø. Han har selv stått i stormen flere ganger. Og vært åpen om det. Etter å ha blitt kalt inn på teppet, skrev han slik i bloggen sin på forskning.no:

“Du har en god penn, Kristoffer”, fikk jeg nylig høre da jeg var innkalt på teppet til en høytstående overordnet. “Men jeg skulle bare ønske at du ikke til stadighet brukte den til å kritisere personer og grupper med tilknytning til vår institusjon. Jeg tror du ville oppnå mye mer om du gikk litt stillere i dørene.” Et velment råd - som det ikke er første gang jeg har fått fra samme holdet. Fjerde gang i løpet av noen år, tror jeg faktisk.

Rypdal ønsker ikke å gå nærmere inn på hva konfliktene har dreid seg om. Konsekvensene av hans frittalenhet har vært refs, og at han har blitt holdt utenfor viktige prosesser. Han har også følt sin ansettelse truet i perioder. Men nå er dette et tilbakelagt stadium, og han ønsker ikke nye konfrontasjoner.

Kristoffer Rypdal (Foto: UiT)
Kristoffer Rypdal (Foto: UiT)

På bakgrunn av sine erfaringer har Rypdal har gjort seg opp noen tanker om hvordan uenighet i akademia takles. Han mener at den interne åpne debatten ved universitetene nesten er fraværende, og at fagkritikk forekommer sjelden.

Rypdal hevder at den lave mobiliteten i akademia i forhold til andre deler av arbeidslivet er en forsterkende faktor når det gjelder å holde forskere i sjakk:

- Å miste eller frivillig å si opp en fast vitenskapelig stilling er ofte ensbetydende med å gi opp sin akademiske karriere. Arbeidsgiveren har derfor et mye kraftigere ris bak speilet enn hva som er tilfellet i de fleste andre yrker. Dessuten favoriserer nye ledelsesstrukturer i akademia byråkratisk orienterte framfor faglig sterke og aktive ledertyper. For slike ledere representerer åpne ytringer og problematisering uønsket ”rusk i maskineriet”, mener Rypdal.

Han mener at det tas i bruk mange straffetiltak mot brysomme medarbeidere:

- Virkelighetsoppfatningen blant ansatte og studenter i universitets- og høgskolesektoren er at konspirasjon er både mer virkningsfullt og mer akseptert enn argumentasjon.

- Slike oppfatninger har sitt utspring i at folk erfarer at kritiske ytringer rettet mot egne miljøer, institusjon og ledelse blir oppfattet som illojalitet mot arbeidsgiver og kolleger, og at slike ytringer fører til represalier i form av for eksempel tap av innflytelse over egen arbeidssituasjon, tap av ressurser til egen forskning, manglende lønnsavansement, usynliggjøring, utfrysning og avsondring fra vesentlig informasjon, sier Rypdal.

- Ledelsene på alle nivåer ved de akademiske institusjonene har i dag et mye større register av muligheter til fordekte straffetiltak mot “illojale” eller brysomme medarbeidere enn de hadde for ti år siden, og dette legger helt klare praktiske begrensninger på frie ytringer, mener Rypdal.

Ifølge Arne Bardalen på Institutt for skog og landskap står det bra til med friheten i instituttsektoren. Forskere er oftere ansatte i faste stillinger, og har en trygghet gjennom det.

- På universitetene må yngre forskere ofte gå lengre tid uten fast ansettelse. De unge bør utfordre seniorene faglig, men hvis de sitter i usikre arbeidsforhold og er redd for å påvirke videre ansettelse negativt, kan det bli vanskeligere å kritisere.

Bardalen mener det er viktig å vie mer oppmerksomhet til maktspørsmål innenfor akademia, og til hvilke mekanismer som undertrykker nytenkning og kritikk i forskningsmiljøene.

- Det er viktig å sette spørsmålstegn ved om det er samsvar mellom ideal og praksis. Vi må ta den debatten for å bevare forskningens integritet.