Frykten for kidnapping og kjernefysiske våpen bidro til å sette en stopper for de radioaktive hjertene. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB scanpix)
Bakgrunn: Trodde radioaktive hjerter ville redde pasientene
Hadde det vært opp til amerikanske forskere på sekstitallet, ville kunstige hjerter av plutonium vært et alternativ til transplantasjon.
Radioaktive isotoper
Har tilnærmet samme kjemiske egenskaper som de naturlig forekommende, ikkeradioaktive isotopene av samme grunnstoff. Radioaktive isotoper er imidlertid ustabile, brytes ned spontant og sender ut stråling.
Kilder: snl.no, uio.no
Hjertesykdommer er en av de vanligste dødsårsakene i verden, og over 14 millioner mennesker lider av hjertesvikt.
For personer med alvorlig hjertesvikt er hjertetransplantasjon i dag det eneste etablerte behandlingstilbudet som gir overlevelsesgevinst av betydning.
Den første hjertetransplantasjonen ble gjort i Sør-Afrika i 1967. Mottakeren levde i 18 døgn. I Skandinavia ble den første hjertetransplantasjonen utført på Rikshospitalet i Oslo i 1983.
Det tok tid før hjertetransplantasjon ble en etablert praksis. Mangel på donorhjerter, spesielt i USA, gjorde at ikke alle som hadde behov for hjertetransplantasjon, kunne få tilbud om det. Derfor har det lenge vært et ønske om å kunne designe noe som kan erstatte et av kroppens mest vitale organer.
Den perfekte løsning?
På 60-tallet mente forskere i USA at de hadde funnet den perfekte løsningen: et kunstig hjerte drevet av plutonium.
Medisinske forskere og ingeniører hevdet at de teknologiske utfordringene ved utviklingen av radioaktive hjerter var overkommelige, og mellom 1967 og 1977 arbeidet to grupper med dette.
Plutonium avgir radioaktive isotoper (Plutonium-238), som kan gjøres om til elektrisitet. Plutonium-238 brytes ikke like raskt ned som andre radioaktive elementer, og pasienten trenger derfor kun en liten mengde for å gi strøm over flere år.
Dette er en av grunnene til at plutonium ble sett på som attraktivt å bruke i kunstige hjerter.
Amerikanske myndigheter støttet forskningen, men på slutten av 70-tallet ble den lagt på is. En av grunnene var liten kunnskap om hvordan et radioaktivt hjerte kunne utsette pasienten, familie, venner og helsepersonell for stråling. At pasienter kunne bli kidnappet og frastjålet hjertet av noen som ville ta det i bruk for å lage våpen, ble også vurdert som en mulig risiko.
En større bevissthet omkring risiko vokste frem på 1970-tallet og var trolig en annen grunn til nedleggelsen av prosjektet. Folk ønsket en strengere statlig kontroll over både atomenergi og medisinsk utstyr.
Frankenstein og samfunnsansvar
Men hvordan kunne i det hele tatt selve ideen om å implantere et radioaktivt organ i menneskekroppen bli godkjent av amerikanske myndigheter? Forklaringen henger sammen med behovet for kontinuerlig strømtilførsel.
Vanlige batterier ville måtte lades flere ganger om dagen fra en ekstern kilde og bli skiftet ut annethvert år. Med Plutonium ville legene derimot kunne operere inn både hjerte og batteri, slippe eksterne strømkilder og få en tiårs garanti.
Shelley McKellar er lærer i medisinsk historie ved Universitetet i Western Ontario og har skrevet en artikkel om plutoniumforskningen i det vitenskapelige tidsskriftet Technology and Culture.
McKellar er spesielt opptatt av at menneskers oppfatning av teknologi endres relativt raskt. Ideer som gir mening i dag, kan virke helt tullete om ti år.
Den amerikanske hjerteforskningen tyder på at forskerne hadde lite bevissthet rundt sitt eget samfunnsansvar. Helene Ingierd, leder for Den nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknologi (NENT) skrev tidligere i år et innlegg i Aftenposten hvor hun trakk frem Frankenstein-eksperimentene. Ingierd ville illustrere at vitenskapelige produkter kan være høyst problematiske selv om forskerne har de beste intensjoner.
Eksempler fra vår tid kan virke mindre dramatiske enn Frankenstein- eksperimenter og radioaktive hjerter. Ingierd mener likevel at risikovurdering er minst like viktig i dag og at forskere må reflektere over hvor de vil med forskningen sin, og hvilke følger den kan få.
Jakten fortsetter
I dag får noen få mennesker i året kunstige hjerter som en midlertidig løsning mens de venter på en hjertetransplantasjon. De nye kunstige hjertene ligner mer og mer på et vanlig hjerte, krever mindre energi og gir pasientene et bedre funksjonsnivå. Men fremdeles er de nye modellene avhengig av tilførsel av energi fra en ytre batteripakke. Disse har til nå vært nokså store.
I det øyeblikket legene klarer å lage et kunstig hjerte der de slipper å tilføre energi i ledninger gjennom huden, får pasienten en langt større frihet, og de mekaniske hjertene kan bli et reelt alternativ til donorhjerter.
Siden tilgangen på donorhjerter er relativt god i Norge, er det til nå ikke investert i kunstige, mekaniske hjerter av denne typen. Mellom 1983 og 2012 var 720 pasienter blitt hjertetransplantert her til lands og årlig foretas det mellom 30 og 35 hjertetransplantasjoner.
Globalt er det likevel et økende gap mellom tilgangen på donorhjerter og pasienter som står i kø for transplantasjon. Så jakten på det kunstige hjertet fortsetter, riktignok uten plutonium.
Referanse
Shelley McKellar: The Failed Development of Atomic Hearts in America, 1967-1977. Technology and Culture, 2013. Sammendrag.
