Forskerne hadde jobbet med prosjektet i to år. Forventningsfylte pensjonister hadde meldt seg i forskningens tjeneste. De skulle være med i en studie som skulle undersøke effekten av trening hos eldre.

Treningsstudien ble ferdig, og forskerne planla å fortelle om funnene sine i en vitenskapelig artikkel. Men artikkelen så aldri dagens lys. Resultatene havnet dypt nede i forskningsverdenens mørke skrivebordsskuff.

Der lå allerede mange andre studier som ikke ble meddelt verden. For en god del forskning får vi aldri høre om.

• Les også: – Større problem enn forskningsjuks

– Jeg synes det er kjempetrist, sier Monica Torstveit, forskeren som ledet studien.

Til kolleger bruker hun sitt eget prosjekt som et eksempel på hvordan man ikke skal gjøre det.

– Vi må ikke bare starte opp nye prosjekter hele tida, vi må også ta vare på de prosjektene vi har gjort, sier hun til forskning.no.

Forlater prosjektene sine

Funnene til Torstveit ble riktignok skrevet om i en masteroppgave, og dessuten presentert på en idrettsmedisinsk kongress. Sammendraget ble trykket i et fagblad. Men når resultatene ikke kommer i et vitenskapelig tidsskrift eller blir registrert i en vitenskapelig database, finner ikke andre forskere dem når de søker etter tidligere forskning.

Hvorfor lar forskere være å fortelle om det de har funnet ut? Noen skylder på at tidsskrifter ikke vil ha artiklene deres, andre på at oppdragsgiver nekter å publisere. Men forskerne putter også selv resultatene sine i skuffen.

Én av grunnene kan være at de mangler tid eller ressurser til å skrive en artikkel eller få den gjennom publiseringsprosessen. Det er den årsaken flest oppgir i forskning.nos ferske spørreundersøkelse. Vi sendte ut en spørreundersøkelse om vitenskapelig publisering til professorer innen klinisk medisin ved tre norske universiteter, og fikk 177 svar.

Seks av ti som én eller flere ganger ikke har publisert, svarer at mangel på tid og ressurser er en av grunnene.

Må jobbe i fritida

forskning.no har også gått gjennom en rekke registrerte studier for å finne fram til dem som aldri ble publisert. Hos Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) må alle som forsker på mennesker og medisin registrere seg.

Monica Torstveit er en av dem. Fortellinger fra andre vi har snakket med tyder på at historien hennes om treningsstudien ikke er uvanlig. En forsker bytter stilling, og nye prosjekter dukker opp. Ingen setter av tid til å publisere de «gamle» funnene.

Torstveit jobbet ved Norges idrettshøgskole da hun startet prosjektet. Rett etter at det var ferdig fikk hun ny jobb på Universitetet i Agder.

– Der ventet andre prosjekter, og med undervisning og to foreldrepermisjoner i tillegg ble det rett og slett ikke tid til å skrive. Så har årene gått, sier hun.

Den nye arbeidsgiveren laget ingen luker i timeplanen for at hun skulle kunne avslutte undersøkelsen fra den tidligere jobben.

– Planen var å publisere, men da måtte vi ha gjort det på fritida, sier Torstveit, som likevel ikke har gitt opp håpet om å få tid til en artikkel.

Tidsskrifter tar tid

Torstveit fant en effekt av trening på risikoen for at eldre faller. Resultatene var altså positive. Men det er oftere funn som ikke viser effekt som havner i skuffen. Det viser flere studier.

Når forskerne ikke finner noen virkning av det de undersøker, er motivasjonen kanskje lavere for å anstrenge seg for å publisere. For det koster både tid og krefter å lage en artikkel og å få den inn i et vitenskapelig tidsskrift. Ofte blir det flere runder med rettelser før artikkelen blir godtatt, kanskje må du omarbeide og sende til flere tidsskrifter.

Slik beskriver en av professorene som svarte på forskning.nos spørreundersøkelse det:

«Hvis man ikke finner noe «spennende», kan det være at forskeren ikke føler vedkommende har tid eller ressurser til å gå videre med resultatene og publisere.»

«Jeg tror at den vanligste årsaken til manglende publisering rett og slett er at forskerne selv ikke står løpet ut, oftest fordi det dukker opp andre og mer interessante arbeidsoppgaver», skriver en annen av professorene i spørreundersøkelsen.

Likevel, som Torstveits eksempel illustrerer, kan tidsklemma også ramme dem som har resultater de synes er spennende.

– Dårlig unnskyldning

Tidsmangel er ikke en god grunn til å la være å publisere, mener Arild Bjørndal, direktør ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (Rbup) Sør-Øst.

– Dette er bortforklaringer, sier han.

– Alt annet enn alvorlig sykdom er dårlige unnskyldninger for ikke å publisere.

Bjørndal var med på å starte norske avdelinger av de internasjonale organisasjonene Cochrane og Campell, og har jobbet mye med kunnskapsoppsummeringer og problemstillinger knyttet til manglende forskningspublisering.

Det kan skje ting underveis som gjør at du får tidsnød. Gjennomføringen tok lengre tid enn forventet. Pengene tok slutt. De to første tidsskriftene sa nei. Men Bjørndal mener forskerne har ansvar for at det er satt av nok tid til eventualiteter.

Arbeidsgiver bør dessuten bidra til å gi mer tid dersom de ser at det trengs. De som finansierer forskningen må også sørge for at det er penger nok til å fortsette arbeidet, argumenterer han.

Bjørndal innrømmer at han selv ikke alltid er flink til å følge opp sine egne ansatte. Som direktør for Rbup er han arbeidsgiver for en rekke forskere.

– Jeg har ansvar for at de studiene vi påtar oss blir publisert, men erfaringsmessig er det vanskelig å følge med på alt. Jeg og andre ledere bør passe bedre på dette, for det går ikke av seg selv.

Et vanlig problem

Dårlig tid er også den vanligste årsaken forskerne oppgir i en internasjonal undersøkelse innen medisin.

– Jeg er ikke overrasket, sier Tora Aasland, leder for den norske UNESCO-kommisjonen, om forskernes forklaringer.

Tidsmangel var et problem hun hørte mye om da hun var forskningsminister i Stoltenberg-regjeringen.

– Ved universitetene er det ofte trang økonomi og krav til undervisning og annet arbeid, så jeg kan forstå at mange der svarer at de får for lite tid, sier hun.

– Ledere må følge med

Tidsklemma gjelder kanskje særlig yngre forskere, tror Aasland. I starten av en karriere skifter forskere ofte mellom ulike jobber, fra doktorgrad til postdoktor, og videre til andre stillinger. De har kanskje også barn og kan ikke jobbe lange dager.

– Forskerne må få støtte ovenfra. Ledelsen må motivere og stimulere forskerne til å publisere, sier Aasland.

Hun mener forskningsmiljøet må sikre at forskeren ikke kommer skjevt ut underveis.

– God kontakt mellom ledelse og forsker under hele forskningsprosessen er avgjørende. Den som er ansvarlig bør vite hvordan framdriften er.

– Førerløs skute

Men forskeren må selv presse på for å fullføre prosjekter.

– Å stille krav om at arbeidsgiver skal sørge for at det blir publisert uansett, er helt urimelig, sier Aasland.

Magne Nylenna, direktør for Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, mener derimot at ansvaret helt klart ligger hos forskningsinstitusjonen.

Det står i helseforskningsloven, som Nylenna var med på å lage, at institusjonen er ansvarlig for forskningsprosjekter.

– Prosjektledere kommer og går, de går ut i permisjon, de flytter. Forskningsprosjektet blir en førerløs skute. Da er det rederiet – institusjonen – som er ansvarlig.

Dersom forskeren ikke jobber ved en institusjon, er det den som finansierte prosjektet som har ansvaret, forklarer han.

Koster penger og innsats

Så entusiastiske var de eldre i treningsundersøkelsen til Monica Torstveit at de fortsatte å treffes lenge etter at studien var over. De ble delt inn i treningsgrupper, og fellesskapet som dannet seg i gruppene var sterkt. Åtte år seinere holder de fremdeles sammen – de drar på turer til utlandet og har julebord hvert år.

Prosjektet ga dermed mye tilbake til deltakerne. De fikk dessuten høre om forskningsresultatene i et foredrag forskerne holdt for dem. Likevel hadde de fortjent at funnene ble delt med resten av verden, synes Torstveit.

– De la ned mye tid og innsats i prosjektet, sier hun.

Det samme gjorde forskerne. To år med offentlig finansiert forskning koster også samfunnet. Foreløpig uten at vi har fått vite hva som kom ut av den.