«Da går jeg og roper på elgen», sa kona. «Du får holde tunga rett i munnen da,» sa mannen, mens han tenkte på hva skogens konge egentlig kunne utrette i denne situasjonen.

Idiomer er en del av alle språk. Disse faste, uregjerlige uttrykkene som ikke alltid følger de vanlige reglene, og som har en betydning som ikke kan forklares av summen av ordene de består av, er stadig gjenstand for diskusjon både blant fagfolk og lekfolk.

Kanskje er det nettopp denne uregelmessigheten, den skjulte betydningen, samt det kulturelle særpreget som ofte farger deres historie, som gjør disse språklige rabagastene så fascinerende. I tillegg vet vi at språkendringer kan være smertefulle for noen; jeg kan selv savne tiden da vi hadde th-lyd og skilte mellom tak og Þak, og kanskje er det også noe ved idiomenes urokkelighet som gjør dem så tiltrekkende, det at de har overlevd tidens tann til tross for hard medfart.

Blir sett på som unntak i språket

I den tradisjonelle grammatikken blir idiomene som regel definert som unntakene, de som ikke eier nok grammatisk anstendighet til å oppføre seg regelrett. En del forskning behandler imidlertid disse uttrykkene mindre stemoderlig. Innenfor fraseologien er det, som navnet tilsier, frasen som står i sentrum, og ordenes betydning i kontekst anses som viktigere enn å definere kjernebetydningen av enkeltord.

Dette forskningsfeltet begynte med å studere idiomer, og derfor er det kanskje ikke så rart at idiomatikken (eng. idiomaticity) har fått rotfeste innen fraseologien; noen forskere hevder sågar at det er idiomer og andre fraser som må danne grunnlaget for språkets grammatikk. Kjernen i fagfeltet i dag er imidlertid beskrivelsen av hvordan en stor del av språket lagres og produseres i hjernen i form av fraser, ikke enkeltord, uavhengig av om de er idiomer eller ikke.

Eksempelvis vil man hevde at uttrykk som «Det kan du bare glemme», «Takk for hjelpen» eller «Blås i det» hentes fram som en enhet, ikke ett og ett ord.

Idiomatikk er en stor del av et godt språk

Store Norske Leksikon definerer ordet «idiomatisk» som det som «[…] er karakteristisk for et språk (om uttrykk og vendinger), språkriktig». Dette er en definisjon mange kan si seg enig i, men den favner ikke bredden i begrepet slik det brukes av en del forskere i dag.

Det å uttrykke seg idiomatisk på et språk handler om mer enn å forstå at å gå over bekken etter vann til en som er i ferd med å drukne, er å gjøre ham en bjørnetjeneste og seg selv unødig møye. Kjennskap til et språks idiomatikk innbefatter absolutt å mestre språkets formverk og å kunne bruke faste ord og uttrykk riktig, men fordrer også at man forstår hvordan et ords betydning endres i kontekst, når det ene synonymet er å foretrekke fremfor det andre, og hvilke høflighetsfraser det er naturlig å bruke til sjefen kontra en nær venn.

Med andre ord alt det en morsmålsbruker vil definere som «godt språk» uten å kunne referere til en spesifikk grammatisk regel som sier hvorfor det skal være slik. «Thank you and your delicious wife for your warm welcome», sa Emmanuel Macron til den australske statsministeren Malcolm Turnbull. Riktignok er Macron fransk, og vi kan selvsagt ikke utelukke at han synes Turnbulls kone var delikat, men jeg er usikker på om han fikk formidlet det han ønsket her. Uansett kan vi nok anta at statsministeren rynket litt på nesa inni seg da han fikk komplimentet servert.

Gjør det lettere å høres ut som en morsmålsbruker

Som språkbrukere ønsker å uttrykke oss korrekt, flytende og naturlig også når vi snakker et fremmedspråk, og idiomatikken forener sånn sett flere språktilnærmelser gjennom denne målsettingen.

Et av spørsmålene som skiller den ene tilnærmelsen fra den andre er hva som skal ligge til grunn for språkreglene. Fraseologi og idiomatikk baserer seg på beskrivelser og analyser av språk slik det blir brukt av morsmålsbrukere, altså naturlig språk, fremfor konstruerte eksempler som skal generere allmenngyldige regler.

Denne metoden gir grunnlag for en bevegelig språkforklaringsmodell som har bedre forutsetning for å kunne beskrive et språk som er i stadig endring, og den gir oss en bedre forutsetning for å lære oss å bruke et fremmedspråk mer likt en morsmålsbruker.

Derfor har jeg troen på idiomatikken. Jeg skulle nok gjerne likt at man fortsatt anerkjente at en fugl i hånda var bedre enn ti på Þakit, men språket er ikke hva det en gang var. Det var det ikke den gang det ikke var det det er nå heller.