Eggcellen er den cellen i kvinnekroppen som har størst volum. Volumet er rundt 63.000 ganger større enn volumet av en sædcelle, og med sin diameter på knappe 0,1 millimeter er det akkurat mulig å se et egg med det blotte øyet. Selv om det kanskje nå høres ut som eggene er kjempestore, så er de fortsatt så små at jeg må bruke mikroskop når jeg jobber med dem på laboratoriet.

Det er nemlig slik at egg er såpass store celler fordi de inneholder mye «mat» som trengs de aller første dagene når et embryo utvikler seg. Embryo er det vi kaller et befruktet egg som har delt seg i flere celler. Det kan også tenkes at egget er så stort fordi det naturlig sett har en veldig lang reisevei gjennom egglederen og helt ned til livmoren.

Kanskje hadde egget satt seg fast eller gått seg vill dersom det hadde vært mye mindre?

Mennesker er ineffektive når det kommer til reproduksjon

Før jeg begynte med forskning jobbet jeg på laboratoriet for assistert befruktning. Da fikk jeg virkelig innblikk i hvor mange embryo som stopper opp i utviklingen og dermed ikke kan føre til graviditet. Dette gjelder ikke bare ved befruktning utenfor kroppen.

Faktisk er det slik at kun omtrent 30 prosent av befruktede egg resulterer i baby ved naturlig unnfangelse.

For de som trenger hjelp med å bli gravide, er det ofte en lang og tøff prosess de må gå gjennom. Den innebærer hormonbehandling, egguttak og nervepirrende venting på om alle stegene i utviklingen går som de skal, før embryoet settes inn i kvinnens livmor. Da er det ikke rart at skuffelsen er stor hos de som ikke får noe tilbake fordi embryoene har stoppet opp i utviklingen.

Selv om de fleste får embryo satt inn, er det også slik at rundt 70 prosent av de befruktede eggene dessverre ikke kan brukes i behandling.

Forsker på egg fra mus og orm

Når man forsker på egg, slik som jeg gjør, er det ikke alltid det lar seg gjøre å bruke mange egg fra mennesker. Derfor bruker vi ofte celler fra dyr først. Dersom vi finner noe interessant i dyrecellene kan vi gå videre og undersøke dette i de eggene som blir donert til forskning av par som gjennomgår assistert befruktning.

I reproduksjonsforskning er det også vanlig å bruke egg fra en liten rundorm. Nettopp det gjorde en forskningsgruppe fra California. De så at det store volumet på befruktede egg også kan by på problemer fordi det fører til dårligere kontroll over celledelingen. Dette gjorde at det oftere oppstod det vi kaller kromosomfeil, noe som kan resultere i at embryoet stopper opp i utviklingen og aldri vil kunne bli til et nytt individ.

Dette, koblet med at en så stor andel av befruktede egg ikke kan brukes i behandling av kvinner som vil bli gravide, fikk veilederen min til stille spørsmål om den samme mekanismen som de så hos rundormen også gjelder for pattedyr, som mus og mennesker.

Les også:

Tre av fire par som prøver assistert befruktning, får barn innen fem år

Eggforskning er nesten som et slags dataspill

Så hva gjør jeg rent praktisk når jeg forsker på disse finurlige cellene? Først må jeg behandle de søte, hvite musene mine med hormoner som gjør at mange egg modnes samtidig, akkurat på samme måte som hos kvinner som går gjennom assistert befruktning.

Hos mus går dette en del raskere, så et par dager senere gir jeg musene eggløsningshormon og slipper de inn til hver sin hannmus slik at de kan gjøre det hanndyr gjør i løpet av natten. Neste morgen trasker jeg litt vemodig bort til dyrestallen mens jeg funderer på om disse musene hadde gått med på dette om de fikk velge selv. Det er nemlig siste levedag for hunnene. Da tar jeg ut egglederne og isolerer befruktede egg fra disse. Dermed har jeg mange fine eggceller jeg kan jobbe med på laboratoriet. Vi har mye å takke disse små vesenene for!

Videre bruker jeg et veldig avansert mikroskop med joysticker som jeg kan styre to ekstremt tynne glassnåler med. Den ene holder jeg det befruktede egget fast med, mens den andre bruker jeg til å rett og slett suge ut halvparten av innholdet i egget. Dette gjør jeg for å halvere størrelsen og se om det har noe innvirkning på hvordan egget deler seg videre til to, fire og åtte celler. Vi dyrker disse embryoene under et mikroskop som tar bilde av de hvert tiende minutt slik at vi kan følge med på hele utviklingen. Er det ikke utrolig at det går an?

Håper å bidra til forbedring av assistert befrukting

Det som fortsatt fascinerer meg mest, er at vi også kan følge med på det som skjer inni cellene. Da sprøyter vi inn et stoff som binder seg til det vi ønsker å undersøke, som i dette tilfellet er kromosomene, eller DNA-trådene om du vil. Det som gjør det mulig for oss å se kromosomene er at dette stoffet er selvlysende. Opprinnelig kommer slike stoffer fra sjøanemoner og maneter som bruker det til å lyse opp for å skremme bort eller kommunisere med andre organismer.

Målet med alt dette er at vi i fremtiden skal kunne bidra til forbedring av resultatene innen assistert befruktning. Hvis vi kan slå fast at det store volumet på egget kan være med på å forklare at så mange embryo får kromosomfeil og stopper opp i utviklingen, har vi lagt en stor brikke i det store puslespillet som tidlig embryoutvikling er.

Kanskje kunne vi finne opp en måte å hjelpe flere embryo til å få bedre kontroll over celledelingen, og med det kunne oppfylle det store ønsket til enda flere ufrivillig barnløse.