Vi i Norge er heldigstilt fra naturens side med en lang kyst der det vokser verdifulle makroalger, kjent som tang og tare. Opp gjennom historien har tilgangen til tang og tare vært avgjørende for å overleve.

Med bioøkonomien har disse naturressursene fått fornyet bruksverdi. Bioøkonomi handler om nettopp det – å utnytte fornybare organiske stoffer som produseres i naturen til mat, fôr, energi, drivstoff, emballasje og kjemikalier. I Foods of Norway, et Senter for forskningsdrevet innovasjon ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), er utnyttelse av tare som verdifullt fôr til laks og husdyr en viktig del av forskningen.

Sikringskost for dyr og mennesker

Den viktige posisjonen til tang og tare kan spores helt tilbake til antikken.

På Kreta er det funnet rikt utsmykkede spisekar fra kong Minos tid fra 3650 til 1450 før Kristus, med tare som et hyppig brukt symbol. I Bellanum Africum, skrevet av en ukjent forfatter i år 45 før Kristus, berettes det om hvordan grekerne samlet tare på strendene, vasket den i ferskvann og ga den til husdyr for å forlenge dyrenes levetid. Også her hjemme har tang og tare blitt brukt som dyrefôr.

Historiske kilder forteller hvordan man i gamle dager ofte skar frisk tang og fôret dyrene med. Det var heller ikke uvanlig å slippe husdyra ut noen timer om dagen for å beite i fjæresteinene.

Så verdifull var tilgangen til tang at det i en av Norges eldste lover, Frostatingsloven, slås fast at den verdifulle tangen tilhørte gården, og at gode forekomster økte gårdens verdi. For fremmede var det tillatt å spise tangarten «Søl» på stedet, men ikke å frakte tangen vekk uten samtykke fra eieren. Tang og tare var nemlig ikke bare sikringskost for dyr, men også for mennesker.

Rundt år 600 etter Kristus sies det at munker fra Irland dro til Skottland, der de delte ut tang til fattige. I 1500-tallets Lofoten og Vesterålen beretter historiske kilder om at den beste maten for fattigfolk var tyttebær, skjell og tang. Biskop Pontoppidan i Bergen skriver i 1752 at malt tang og tare ble blandet med mel og kokt til grøt.

Pionérforskning på Ås

Undersøkelse av verdien av tang og tare som fôr startet for over 100 år siden ved daværende Norges Landbrukshøiskole på Ås. Her ble de første forsøkene i Norge, og faktisk blant de første i verden, utført i 1914-1915 av professor H. Isaachsen.

Han brukte tang som erstatning for høy i fôret hos melkekyr. Senere har norsk og internasjonal forskning gjort mye for å dokumentere innholdet av næringsstoffer i tang og tare. Industrialiseringen av norsk landbruk og god tilgang til importerte fôrråvarer, har imidlertid ført til at den flere tusen år gamle praksisen med å bruke tang og tare som tilleggsfôr har gått litt i glemmeboka.

Nye muligheter med bioteknologi

I Foods of Norway både gjenoppliver vi gammel praksis og skaper ny kunnskap om til bruk av tare som dyrefôr. Det nye er at vi bruker bioteknologi for å foredle taren. Tang og tare er i utgangspunktet ingen lett tilgjengelig proteinkilde.

Næringsverdien er relativt lav, blant annet på grunn av høyt askeinnhold og lavt innhold av fordøyelig protein. Biomassen inneholder imidlertid mye karbohydrater. Med ny teknologi og bioraffinering, kan vi omdanne biomassen fra tare til sukker og andre næringsstoffer ved hjelp av enzymer.

Disse næringsstoffene bruker vi til å produsere næringsrik gjær. Gjærmelet inneholder mye protein, og kan erstatte eksempelvis soya og fiskemel som proteinkilde i fôr.

Tarefôr til fisk, gris, kylling og melkekyr

For den globale matsikkerheten kan det bli svært viktig med kunnskap om bruk av havets regnskog til å lage mat og dyrefôr. Over to tredeler av arealet på jorda er dekket av vann og 97 prosent av dette vannet er sjøvann. I karrige land som er beriket med kyst, trenger ikke nødvendigvis matproduksjonen være landbasert.

Globalt har da også akvakulturnæringen siden 1980 hatt en årlig vekst på 8,8 prosent, og prognosene viser fortsatt økende vekst. Skal veksten være bærekraftig, må imidlertid oppdrettsfisk fôres med proteinkilder som ikke direkte konkurrerer med menneskemat.

Fornybar biomasse som tang og tare viser lovende resultater som gode, bærekraftige fôralternativer til så vel oppdrettsfisk som gris, kylling og melkekyr. Målet er at vi de neste årene skal skape kunnskap og vilje til å satse kommersielt på fôrråvarer basert på norsk biomasse. Det vil kunne øke Norges selvforsyningsgrad og gjøre oss mindre sårbare for klimatiske endringer og politisk ustabilitet i de landene som vi importerer fra i dag.

Positive helseeffekter

Kanskje har forfedrene våre merket både på seg selv og dyra at tang og tare ikke bare var sikringskost, men også et mulig kosttilskudd - uten at det den gang var dokumentert. Stammer i det sentrale Afrika har eksempelvis brukt ferskvannsalger for å avvenne barnet fra morsmelk til vanlig føde.

Forskningen til Foods of Norway viderefører på mange måter det over hundre år gamle arbeidet til professor Isachsen. Vi vet at tang og tare inneholder helsefremmende stoffer, og undersøker derfor om tareprodukter i fôr kan gi god fiskehelse, og dermed også bedre kvalitet på fisken du og jeg spiser. Foreløpige resultater tyder på at fisken kan få bedre tarmhelse av å få tareprodukter i fôret.

Dagens store satsning på bioøkonomi kan dermed blåse nytt liv i tang og tare og andre tradisjonelle naturressurser. Sammen åpner moderne bioteknologi og gammel viten opp for nye, bærekraftige muligheter. Disse mulighetene må vi gripe for å stå bedre rustet i en fremtid med stor usikkerhet knyttet til matfatet vårt.