Det finnes mange klisjeaktige fremstillinger av forskeren. Vi som har opplevd 80-tallet kjenner til professor Balthazar, den blide og litt sprø professoren med stort skjegg, små briller og overdimensjonert nese. Professor Balthazar vises fortsatt på TV-skjermen.

Barna som deltar i forskning kan ha med seg forestillinger om forskeren fra før. Disse forestillingene vil bidra til hvordan de opplever forskningssituasjonen. Barn som deltar i forskning har også rett til å bli informert på deres premisser. Forskeren har med andre ord ansvar for å forklare forskningssituasjonen på en slik måte at barna forstår hva det er det er med på.

Forskeren, slik han fremstilles på sitt mest stereotypiske, har gjerne forstørrelsesglass, reagensrør, hvit laboratoriefrakk og vernebriller. Slike fremstillinger gjør det enkelt å forstå forskeren som fenomen, men samtidig er det jo en grov forenkling av virkeligheten.

 «Trodde det skulle være en gammel mann»

I et forskningsprosjekt der jeg undersøkte hvordan barn i alderen 9-12 år skriver og leser i hverdagen, møtte jeg på noen ganske interessante forestillinger om forskeren blant barna som deltok.

Jeg besøkte barna hjemme hos dem selv, og noen av barna uttrykte at jeg var annerledes enn det de hadde forventet da jeg kom inn i huset.  

«Jeg trodde det skulle være en gammel mann», utbrøt et av barna da jeg var hengte av meg klærne i gangen. Det at jeg var en ung kvinne, brøt altså med deres forestillinger om hvem som vanligvis forsker og hvordan forskere vanligvis ser ut.

Vi som forsker på språk, lesing og skriving bruker ikke reagensrør eller utgravingsredskaper, men vi bruker kanskje filmkamera for å dokumentere hvordan barn eller voksne skriver, leser og snakker. Vi går ofte i olabukse og genser, og vi bryter derfor med den stereotype fremstillingen av forskeren.  

Uvant å være interessant

Barna i min egen studie var heller ikke vant til at forskere skriver om barn og er opptatt av barns liv. I forskningsprosjektet samlet jeg blant annet inn tekster som barna mente var viktig i egen hverdag. Dette var alt fra nettsider, plakater, tegninger, bøker og tegneserier.

I begynnelsen av forskingsprosjektet virket flere av barna var overrasket over at jeg skulle skrive en hel bok om noe de var opptatt av.

Kanskje er barn mer vant til å lese om og se forskere som er opptatt om ting som ligger langt unna deres egen hverdag. Kanskje er de mer vant til forskere som gjør arkeologiske utgravinger, reiser til fremmede steder eller koker sammen et brygg med litt farlige ingredienser.

Kan få barn til å tenke på skole

Forskningssituasjoner kan likne på situasjoner som barna er kjent med fra før. En situasjon der forskeren stiller spørsmål og barn svarer, kan for eksempel likne på det som skjer i klasserommet.

Det er derfor ikke utenkelig at barn tenker at forskeren er en slags lærer. I mitt eget prosjekt var det påfallende at barna rakk opp hånda da jeg stilte dem spørsmål om hvilke bøker de likte å lese. Det var imidlertid ingen av barna som rakk opp hånda da jeg stilte dem spørsmål om hvilke internettsider de brukte, hva slags spill de spilte på iPaden eller hva de ellers likte å gjøre på fritiden.

Bestemte temaer kan altså få barn til å tenke på skole, selv når forskningen foregår et helt annet sted enn i skolebygget.

Barna må få stille spørsmål

Til tross for at forskningssituasjonen kan likne på situasjoner som barn er kjent med fra før, er den likevel en ukjent for de fleste barn. Barn har derfor behov for å bli informert og å få stille spørsmål. 

Barn er potensielt sårbare, og de har behov for voksne når de er i situasjoner som er ukjente for dem. Det å bruke tid sammen med barna for at de skal føle seg trygge er derfor viktig når man forsker på barn.

Det kan handle om at barna får lov til å leke seg med og prøve ut forskningsutstyr, slik som for eksempel kamera. Det kan også handle om at barn er på et sted som er kjent for dem når de blir intervjuet eller at de blir intervjuet sammen med vennene sine.

Men barna må også få informasjon om hvem forskeren kan være, og hva forskeren forsker på.

Forestillingene om forskeren endrer seg

Tidlig på 90-tallet arrangerte Forskningsrådet en Nysgjerrigper-tegnekonkurranse for barn der oppgaven var å tegne en forsker. De fleste tegningen fremstilte nettopp den gale forskeren. Ti år seinere i en tilsvarende konkurranse tegnet barna imidlertid både mannlige og kvinnelige forskere, og de tegnet dem i flere forskningssituasjoner enn tidligere.

Forestillingene om forskeren har altså endret seg de siste 30 årene, og bildet av Balthazar-forskeren står ikke lenger like sterkt.

I dag behøver vi heller ikke gå lenger enn til nettsiden til NRK Newton der man finner tekster og filmklipp om alt fra bipolar lidelse, husbygging, forelskelse til edderkopper, sopp og måneformørkelse.

En slik variert fremstilling av forskning er viktig og bra. Selv om synet på forskeren har endret seg på noen år, slik det fremstilles i media, så kan barn fortsatt bære med seg forestillinger om forskeren. De har tanker om hvem forskeren vanligvis er, og hva en forsker vanligvis skriver om.

Barn må få vite at de er viktige

Barn må få vite at de er viktige fordi de kan ha andre synspunkter og meninger enn voksne. Læringen i en forskningssituasjon der barnet deltar, går nemlig to veier: Barnet lærer om forskning, og får utvidet sine forestillinger om forskeren, men forskeren lærer også av barnet.

Det å la barn delta i forskning kan også gjøre at barn får nye forestillinger om hva en forsker er og gjør, og hva en forskningssituasjon er. Barna kan dessuten få erfaring med at de selv er viktige kilder til informasjon om nettopp barn.