I teorien skal faktorer som glede, mestringsopplevelse og støtte fra venner og familie påvirke hvor mye et barn er i aktivitet. De fysiske omgivelsene har også betydning.

I tillegg har foreldres regulering av skjermbruk betydning for mye tid barn bruker foran TV-og PC-skjerm.

Greit nok. Men hvordan påvirker man disse faktorene – slik at barna sitter mindre stille og rører seg mer?

Ingunn Holden Bergh har skrevet doktorgradsavhandling om nettopp dette. Hun har funnet ut at det er vanskelig å nå alle barna, spesielt de som trenger det mest.

– Vi har fått en del overraskende resultater. Som for eksempel at overvektige barn opplevde mindre glede knyttet til fysisk aktivitet etter at vi satte i verk tiltak som skulle øke gleden, sier hun.

37 skoler på Østlandet har deltatt i prosjektet, som har gått over 20 måneder gjennom sjette og syvende klasse.

25 av skolene var kontrollskoler der forskerne ikke satte i gang noen tiltak, mens 12 av skolene ble trukket ut til å være tiltaksskoler.

Det innebar at lærerne ble kurset før oppstart av tiltakene, klassene fikk aktivitetskasser med gjenstander som skulle friste til fysisk aktivitet, kroppsøvingslærerne deltok på inspirasjonskurs for å prøve ut nye aktiviteter og barna fikk pauser med aktivitet og frukt.

Barna fikk også undervisning om kosthold og fysisk aktivitet og et databasert opplegg med personlig rådgivning om egne holdninger og vaner rundt fysisk aktivitet og kosthold.

I tillegg mottok foreldrene informasjonsark om fysisk aktivitet og kosthold.

Mindre glede blant overvektige barn

Før tiltakene startet opp gjennomførte Bergh en spørreundersøkelse for å måle grad av fysisk aktivitet på alle skolene. Som forventet fant hun ut at barna som hadde høy mestringsfølelse, og som opplevde mer støtte til fysisk aktivitet fra venner, var mest aktive.

Barn som brukte mye tid på data og elektroniske spill var mindre aktive. Men det så bare ut til å gjelde de overvektige barna.

Deretter satte forskerne i gang tiltakene som i teorien skulle gi økt aktivitetsnivået og redusert barnas skjermtid. Halvveis i perioden ble en ny spørreundersøkelse gjennomført på skolene.

– Vi så at tiltakene hadde effekt. Alle barna på tiltaksskolene opplevde mer glede knyttet til fysisk aktivitet og at lærerne var mer støttende til fysisk aktivitet, enn barna på kontrollskolene. I tillegg opplevde de mer mestring, men dette gjaldt i hovedsak de normalvektige, forteller Bergh.

Da de 20 månedene med tiltak var over, gjennomførte forskerne den siste spørreundersøkelsen og målte fysisk aktivitet. Effekten fra midtveismålingen hadde avtatt.

Det var kun effekten på lærerstøtte som vedvarte. Bergh registrerte også noen overraskende, mindre positive funn.

– På tiltaksskolene så vi at barnas mestringsforventning, altså hvilken tiltro de hadde til at de kunne gjennomføre fysiske aktiviteter, ble dårligere. Og vi så faktisk også at overvektige barn opplevde mindre glede ved fysisk aktivitet på grunn av tiltakene, forteller hun.

Den siste spørreundersøkelsen viste også at tiltakene ikke ble fulgt opp godt nok fra skolenes side i andre halvdel av perioden.

Likevel gjorde forskerne interessante funn. Analysene bekrefter det teorien sier, nemlig at mer glede, høyere grad av mestring, sosial støtte knyttet til fysisk aktivitet og hensiktsmessige fysiske omgivelser samstemmer med mer aktive barn.

– Tiltakene vi igangsatte førte også til at barna brukte mindre tid på TV-titting på hverdagene, men dette gjaldt ikke de overvektige, sier doktorgradsstipendiaten.

Må tilpasse tiltakene

Bergh mener prosjektet har gitt viktig lærdom.

– Tiltak som skal gi mer fysisk aktivitet og mindre stillesitting bør ha som mål å endre personlige, sosiale og miljømessige faktorer. Foreldrene kan dessuten med fordel regulere barnas tidsbruk foran TV- og dataskjerm.

Men resultatene viser at det er vanskelig å nå alle barn med samme tiltak. Det finnes altså ikke én enkel løsning. Studien viser at normalvektige og overvektige barn reagerer forskjellig på like tiltak. 

– Tiltakene for mindre TV-titting i hverdagen hadde kun effekt på de normalvektige barna. Vi må derfor tilpasse tiltakene bedre til undergruppene, fastslår Bergh.