Trening er alltid bra, men det lite sannsynlig at vekttapsprogrammer fører til varig vekttap.
Trening er alltid bra, men det lite sannsynlig at vekttapsprogrammer fører til varig vekttap.

Danske kommuner anbefales å sende alvorlig overvektige på slankekur. Dårlig idé, mener forskere

Kommunal hjelp til vekttap er meningsløst, mener en gruppe danske forskere. Andre mener det er en god idé.

Publisert

Skal folk med for mange kilo på sidebeina konfronteres med vekten når de går til legen eller på jobbsenteret?

Ja, mener Sundhedsstyrelsen i en ny rapport. Rapporten skal danne grunnlag for en rekke anbefalinger til danske kommuner.

Anbefalingene innebærer blant annet at leger og andre kommunalt ansatt skal spore opp og henvise personer med vanskelig overvekt til tilbud der de får hjelp til å slanke seg.

Men en legeorganisasjon har trukket seg fra arbeidsgruppen som skal godkjenne anbefalingene.

– Vi synes anbefalingene er noe makkverk, sier Rasmus Køster-Rasmussen, som er lege og postdoktor på Københavns Universitets Forskningsenhed for Allmenn Praksis og blant annet forsker på overvekt.

Overvektige føler seg stigmatisert

Dansk Selskap for Allmenn Medisin (DSAM), som Køster-Rasmussen er medlem av, mener programmer der folk skal på diett og trene, kan gjøre mer skade enn nytte, og at de ikke gjør at deltakerne slanker seg særlig mye.

– Anbefalingene tar slett ikke høyde for hele personen. De fokuserer snevert på vekt og vekttap, men all evidens peker på at programmer ikke fører til varige vekttap, sier Køster-Rasmussen.

Den nyeste gjennomgangen av forskning på vekttap viser at deltakerne går så lite ned at det neppe har en helsemessig effekt, sier Køster-Rasmussen.

Minimal effekt på vekt

En ny gjennomgang av forskning på intervensjoner, der forskere undersøker om diett og trening fører til vekttap, viser at 12–18 måneder etter intervensjonen, vil de som har deltatt, i gjennomsnitt ha slanket seg 2,4 kilo mer enn en kontrollgruppe.

Det vekttapet er så lite at det antagelig ikke har noen helsemessig effekt.

Innen fedmeforskningen er det konsensus om at man må slanke seg 5 prosent for at det skal bli en helsemessig effekt. Det vil si at hvis man veier 120 kilo, så må man slanke seg 6 kilo.

Andre studier har imidlertid vist at noen mennesker som gjennomgår en såkalt livsstilsintervensjon, faktisk slanker seg 5 prosent, og at en del av dem klarer å bevare vekttapet, noe som reduserer risikoen for å få type 2-diabetes.

Stigmatisering fører til psykisk sykdom

En del studier peker dessuten på at folk som veier mer enn gjennomsnittet, føler seg stigmatisert, og at de blir nedtrykt av fokuset på vekten.

Stigmatisering kan føre til lav selvtillit, depresjon, angst, spiseforstyrrelser og selvmordsforsøk, sier Køster-Rasmussen. Han henviser til en rapport om emnet utgitt av Verdens helseorganisasjon.

Fallitterklæring å gi opp

Men ikke alle har samme oppfatning. En gruppe forskere støtter fortsatt opp om Sundhedsstyrelsens anbefalinger.

De innrømmer at det er vanskelig å holde vekten nede.

Men det er en fallitterklæring hvis man gir opp. Disse menneskene kan bli alvorlig syke, påpeker Jens Meldgaard Bruun, som er medisinsk leder ved Nationalt Center for Overvægt.

– Vi kan ikke bare late dem i stikken. Vi må ha et tilbud til de som trenger hjelp når vi kjenner risikoen for alvorlig sykdom, sier han.

Alvorlig overvekt øker blant annet risikoen for type 2-diabetes, ulike kreftsykdommer, samt hjerte/kar-sykdommer.

– Senest har vi sett at personer med alvorlig overvekt også har høyere risiko for å bli alvorlig syke og dø av covid-19, sier Bruun.

En kombinasjon av kostholdsveiledning, atferdsterapi, fysisk aktivitet og i beste fall kalorirestriksjoner kan under de rette omstendighetene føre til vekttap, konkluderer Sundhedsstyrelsen i den nye rapporten.

Deltakere har lavere risiko for diabetes

Det er også vitenskapelig dokumentasjon for at tiltakene senker risikoen for type 2-diabetes, står det i rapporten, som bygger på flere studier av livsstilsintervensjoner.

Opp mot 90 prosent av alle som får type 2-diabetes, er overvektige, ifølge netdoktor.dk.

– Hvis man bare ser på vekt, er effekten veldig begrenset. Men intervensjonene har stor effekt på type 2-diabetes, sier Thomas Meinert Larsen, som er seksjonsleder ved Institut for Idræt og Ernæring ved Københavns Universitet og med i Sundhedsstyrelsens arbeidsgruppe.

Larsen har vært med på å utarbeide en annen rapport som samler all forskning på livsstilsintervensjoner. I rapporten inngår en forskningsgjennomgang fra 2017, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet JAMA.

Den viste at risikoen for å utvikle type 2-diabetes samlet sett ble redusert med 39 prosent hos folk som deltok i programmene. På lang sikt, når man fulgte forsøkspersonene i opptil 9 år, var risikoen redusert med 28 prosent.

Lyder det underlig at man kan forebygge type 2-diabetes uten å slanke seg særlig mye? Det er en fysiologisk forklaring på det. Den kan du lese i faktaboksen under.

Fysisk aktivitet forebygger diabetes

Det lyder kanskje underlig at alvorlig overvektige har lavere risiko for type 2-diabetes, uten at de slanker seg.

Men det er en fysiologisk forklaring, forteller professor ved Københavns Universitet og leder av TrygFondens Center for Aktiv Sundhed, Bente Klarlund Pedersen.

Hun og kollegene forsker på de gunstige virkningene av trening på blant annet diabetes.

– Når man trener, regulerer man insulinfølsomheten og mengden av reseptorer i musklene som tar opp insulin. Det har en effekt på risikoen for å få type 2-diabetes og kan være et ledd i behandlingen, selv om man ikke går ned i vekt. Det er en effekt som er veldig veldokumentert vitenskapelig, sier hun og henviser til en studie i tidsskriftet JAMA, som hun selv har vært med på å gjennomføre.

Hvis en person med farlig overvekt dessuten slanker seg, reduseres risikoen for type 2-diabetes ytterligere.

Virker bedre enn medisiner

Effekten av kosthold og trening er større enn ved bruk av medisiner, indikerer et stort amerikansk forsøk med 3234 deltakere med alvorlig overvekt.

I et finsk forsøk ble 522 middelaldrende personer med en vekt over gjennomsnittet tilfeldig fordelt i to grupper. Den ene gruppen fikk individuell rådgivning om kosthold og trening. Den andre gruppen fikk placebo.

Tre år etter hadde over dobbelt så mange i placebogruppen diabetes som i intervensjonsgruppen.

15 prosent er bedre enn ingenting

I forsøkene gikk deltakerne litt mer ned i vekt mer enn kontrollgruppen. Men vekttapet er ikke spesielt stort, og de fleste legger på seg dette senere.

– Men 15 prosent klarer å bevare litt av vekttapet. Hvis man fokuserer på dem, er intervensjonene en suksess, sier Jens Meldgaard Bruun.

– Hvis man kan få et vekttap på fem prosent og forhindre eller utsette type 2-diabetes, er det verdt det.

Tvilsom effekt på hjerte/kar-sykdom

Rasmus Køster-Rasmussen holder imidlertid fast ved at livsstilsintervensjoner er bortkastet tid og ressurser.

Intervensjonene kan riktignok senke risikoen for å få type 2-diabetes. Men det er ikke solid evidens for at de også senker risikoen for hjerte/kar-sykdom, som er det primære formålet.

Når de heller ikke har signifikant effekt på vekten, er de «på grensen til meningsløse», sier Køster-Rasmussen.

– De senker ikke forekomsten av blodpropp i hjertet eller andre sykdommer. Så det ser ikke særlig meningsfullt ut, sier han.

Noen får hjelp av intervensjoner

Rasmus Køster-Rasmussen henviser til at deltakerne i den største studien om vekttapsprogrammer så lang – en amerikansk studie som kalles Lookahead – ikke hadde lavere risiko for å få hjerte/kar-sykdommer ti år etter intervensjonen gikk i gang enn kontrollgruppen.

– Det er den dyreste og beste studien, der deltakerne fikk en veldig omfattende intervensjon som blant annet bestod av coaching og sportsaktiviteter, sier Køster-Rasmussen.

– Etter et par år var det i gjennomsnitt bare tre til fire kilo forskjell på vekten. Og etter ti år var det ingen forskjell i forekomsten av hjerte/kar-sykdom i de to gruppene, fortsetter han.

Men Jens Meldgaard Bruun undrer seg over at Køster-Rasmussen ikke nevner en oppfølgende analyse av Lookahead, som ble publisert to år senere i 2016. Den indikerer at risikoen for å få en hjerte/kar-sykdom faktisk var redusert blant deltakere som bevarte et vekttap på over ti kilo.

– Jeg synes Rasmus burde ha henvist til den analysen også. Den understreker poenget mitt om at noen overvektige faktisk får hjelp av intervensjonene, sier han.

Professor: Vi må hjelpe

Thorkild I.A. Sørensen er professor i folkehelsevitenskap ved Københavns Universitet og «Grand Old Man» innen fedmeforskning. I flere tiår har han forsket på de biologiske årsakene til overvekt.

Professoren har ikke sittet i den nevnte arbeidsgruppen og kan derfor se konflikten fra sidelinjen.

Begge fløyer har på sett og vis rett, mener han:

Intervensjonene som Sundhedsstyrelsen anbefaler, hjelper ikke særlig mye i forhold til vekttap, og forskning har fortsatt ikke gitt solid evidens for at de har effekt på risikoen for å få hjerte/kar-sykdommer.

Hvis du ellers er sunn og frisk, er det faktisk tegn på at det kan være usunt å kaste seg ut i et vekttapsprosjekt, sier Sørensen.

Men hvis du er alvorlig overvektig og på vei mot diabetessykdom, kan det være nødvendig å legge om livsstilen.

– Vi skiller nå mellom sunn og usunn overvekt. Noen mennesker kan være alvorlig overvektige, men likevel helt friske. De har ingen tegn på diabetes, høyt blodtrykk eller noe annet, sier Sørensen.

– Andre er overvektige på den usunne måten. Da kroppen er på vei mot diabetes, høyt blodtrykk, dårlig hjerte, høyt kolesterol og andre ting, fortsetter han.

I 2014 var Sørensen medforfatter av en forskningsrapport fra Vidensråd for Forebyggelse. Rapporten konkluderte med at slankekuren er farlig, skrev videnskab.dk.

Men rapporten fokuserte bare på folk som veide litt over gjennomsnittet, med en BMI under 30, men ikke led av vanskelig overvekt, som er definert ved at man har en BMI på over 30.

Fokuser på risiko for diabetes

Thorkild I.A. Sørensen foreslår at legene nøyer seg med å tilby vekttapsprogrammer til personer med høy risiko for å bli syke.

Høyrisikogruppen har helseproblemer som høyt blodtrykk, høyt kolesterol og ustabilt blodsukker.

– Den lille gruppen som har høy risiko, bør man holde fast i. Og det ser jo ut til at livsstilsintervensjonene nytter for personer med problemer med blodsukkeret, sier professoren.

– Man det må gjøres ordentlig, og man trenger både psykologer, fysioterapeuter og treningscoacher. Det kan bli krevende for helsevesenet, legger han til.

Om den verserende konflikten sier Sørensen:

– Det kommer ikke noe ut av konflikt. Verken for legene eller pasientene. Vi trenger ro, slik at partene kan snakke om hva som er mulig.

Det er fortsatt uvisst hva slag intervensjoner kommunene skal ut fra Sundhedsstyrelsens anbefalinger, hvor mye penger det blir satt av til det og hvem som skal ivareta dem.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.