Solkremer skal sørge for at ultrafiolett stråling (UV-stråling) fra sola ikke skader huden din. Da har du i hovedsak to muligheter:

Du kan blokkere strålene med et fysisk filter, som rett og slett sørger for at lyset reflekteres og sendes bort fra kroppen igjen. Eller du kan benytte et kjemisk filter, som absorberer det meste av UV-strålingen og omformer energien til varme.

Huden din er fra naturens hånd utstyrt med sitt eget innebygde kjemiske filter, i form av molekylet melanin. Men melaninet alene er ikke nok til å beskytte huden hos bleke nordboere mot virkelig intenst sollys.

Kjemiske solfiltre, fysiske blokkere

Mange foretrekker å bruke solkrem med stoffer som ikke absorberes i huden, og da er fysiske blokkere trygge å bruke. De vanligste fysiske filtrene, eller solblokkerne, er titanoksid og sinkoksid. Finfordelte pigmentkorn, som smøres på huden i form av en krem, reflekterer UV-strålene. 

Ulempen er at man ikke får så høy beskyttelse med bare blokkere. De hjelper godt mot UVA-stråling, som har bølgelengder mellom 315 og 400 nanometer, men UVB-strålingen med kortere bølgelengde slipper til dels gjennom. 

Dessuten blir denne typen krem relativt raskt borte når du svetter eller bader. Derfor inneholder de fleste moderne solkremer kjemiske solfiltre, gjerne kombinert med fysiske blokkere. Siden kjemiske filtre er stoffer som absorberes i huden, settes det strenge krav til testing før de tillates brukt.

Skal være enkel å smøre på

Lenge var det vanlig å benytte stoffet para-aminobensosyre (PABA), som absorberer UVB-stråling, men det viste seg at en liten andel av brukerne fikk allergiske reaksjoner som gjorde at huden ble mer følsom for lys. Derfor brukes dette stoffet i mindre grad i dag.

En god solkrem inneholder altså gjerne fysiske filtre som beskyttelse mot UVA-stråling, i tillegg til en eller flere organiske forbindelser som beskytter mot UVB-stråling. Men dette er ikke de eneste kravene vi stiller til en solkrem.

Den skal også være enkel å smøre på, gi en kontinuerlig hinne av beskyttelse uten å være synlig, den skal ikke være seig, og den skal ikke vaskes av når du bader.

Til gjengjeld skal den være enkel å fjerne med såpe før du spiser middag, og den skal lukte godt. Derfor inneholder slike kremer en rekke kjemiske stoffer, blant annet stabiliserende stoffer (emulgatorer), som sørger for at de vannløselige og fettløselige delene av kremen ikke skiller lag.

Ikke bare fryd og gammen

Metodene som er beskrevet ovenfor, har til hensikt å forebygge hudskader på grunn av UV-stråling. UV-stråler kan skade kjemiske forbindelser og sprenge molekyler i biter. Slike fragmenterte molekyler kalles frie radikaler, og de kan i neste omgang reagere med andre molekyler de møter.  De frie radikalene er ustabile, og reaksjoner med dem kan ofte være voldsomme.

Dersom frie radikaler angriper DNA, kan dette forårsake skader. Dette trenger i og for seg ikke være et stort problem, for normalt skal kroppens immunforsvar kunne finne de ødelagte molekylene og reparere dem.

Men UV-strålingen kan også svekke immunforsvaret, og dermed trenger huden ekstra hjelp. Derfor er det også vanlig at solkremer tilsettes antioksidanter, for eksempel C- eller E-vitaminer, som reduserer effekten av de frie radikalene. 

Men alt er ikke bare fryd og gammen. Solkrem kan inneholde siloksaner som hoper seg opp og lagres i miljøet, og som norske myndigheter jobber med å få ut av bruk. Noen kremer kan dessuten inneholde konserveringsmidler som kan føre til utvikling av resistente bakterier.

I tillegg kan de inneholde andre stoffer som kan ha negative helseeffekter, for eksempel ved at de er hormonforstyrrende eller allergifremkallende.

Hovedregelen er dog at alle solkremer er bedre enn ingen solkrem. Men det går an å både beskytte huden og velge gode alternativer uten helse- og miljøskadelige stoffer.

Hvis du vil være på den sikre siden, er det derfor lurt å se etter om solkremen er svanemerket før du kjøper den. Eller ta en titt på Miljødirektoratets nettside om solkrem.

Selvbruningskremer et alternativ?

Mange bruker selvbruningskremer for å få en pen brunfarge, sikkert uten å tenke over at virkestoffet i disse kremene ble oppdaget ved en tilfeldighet i 1950-årene.

Forskeren Eva Wittgenstein ved Universitetet i Cincinnati studerte barn med en sykdom som gjorde at kroppene deres ikke klarte å lage glykogen – et viktig karbohydrat som kroppen benytter som glukoselager.

Hun forsøkte å behandle barna med en medisin som inneholdt store mengder dihydroksyaceton (DHA), men så skjedde det at noen av barna kastet opp medisinen igjen. Forskeren la da merke til at hvis dette sølet ble liggende på bar hud i noen minutter, så ble huden brun. Videre forsøk viste at DHA bare påvirket det ytre hudlaget, og dermed var veien mot et kommersielt produkt åpen.

Når en krem med DHA smøres på huden, trekkes DHA ned i hudens overflate og reagerer med keratinet i den såkalte hornsubstansen. Det fører til at huden får en lett gyllenbrun farge.

Reaksjonen som oppstår mellom DHA og keratinet likner på den som gjør at kjøttet blir gyllenbrunt i stekeovnen, og du gjør klokt i å huske på at den kunstige brunfargen beskytter relativt dårlig mot de ultrafiolette strålene.

–––––––––––––––

Teksten ble først publisert på titan.uio.no.

Svein Stølen er prodekan for Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo, med ansvar for forskning og innovasjon.