Selen er viktig for helsa. Både for å forebygge mange typer kreft, hjerte- og karsykdommer, allergier, for generell styrking av immunforsvaret og for å beskytte mot giftvirkningene av tungmetaller som kvikksølv og kadmium, er rikelig tilførsel av selen viktig.

Det er nå økende bekymring for det lave seleninntaket vi har i Norge. Også i de fleste andre vesteuropeiske land, deler av Australia, New Zealand, Asia og Afrika er det mange som mener at seleninntaket er for lavt.

Anbefalt seleninntak i Norden er på 40 µg/dag for kvinner og 50 µg/dag for menn. Dette inntaket er tilstrekkelig til at et selenholdig enzym (glutationperoksidase-3), som finnes i plasma, er mettet hos mennesker.

Geografiske variasjoner

Dyreforsøk viser imidlertid at det er stor avstand mellom minstebehovet for selen, definert som det som trengs for å forebygge selenmangelsykdommer, og det som trengs for å gi best mulig forebyggende effekt i forhold til kreft, beskyttelse mot vevsskader pga oksygenmangel og stimulering av immunologiske funksjoner.

Dette stemmer med geografiske epidemiologiske undersøkelser fra USA, hvor det ser ut som om både det geografiske mønster for dødelighet på grunn av kreft (sum alle typer) og på grunn av hjertesykdom (særlig hjerteinfarkt og høyt blodtrykk) er kontrollert av geografiske variasjoner i seleninntaket.

De mest selenfattige delstatene i USA, hvor dødeligheten av kreft og hjertesykdom har vært høyest, har hatt et seleninntak omtrent dobbelt så høyt som det som nå anbefales hos oss. De mest selenrike delstatene (med lavest dødelighet) har hatt 5-6 ganger høyere seleninntak enn den nordiske anbefalingen.

Korn og fisk

Tidligere var korn en viktig selenkilde for mennesker i Norge, fordi korn fra prerieområdene i USA er selenrikt (i den amerikanske matvaretabellen er det oppgitt at en kg hvete inneholder 707 µg selen). Norsk hvete inneholder bare rundt 20 µg selen per kg, og nå som en stor del av matkornet dyrkes her i landet, er ikke lenger korn den viktigste selenkilden for mennesker i Norge.

Fisk er en god selenkilde, den inneholder 300-500 µg selen per kg. Forbruket av fisk er imidlertid lavere enn kjøttforbruket her i landet. Vi ønsket derfor å se om vi kunne øke innholdet av selen i kyllingmuskel opp til fiskens nivå.

Seleninnholdet i husdyrprodukter vil være avhengig av seleninnholdet i fôret. I matvaretabellen er det oppgitt at seleninnholdet i kylling er ca 100 µg/kg.

Kyllingforsøk

Vi utførte fôringsforsøk med kyllinger vinteren 2005 og 2006. Dette prosjektet er et NFR prosjekt der Trine Sogn (IPM) er prosjektleder.

Dag-gamle kyllinger ble gitt hvetebaserte dietter med ulikt seleninnhold. Fôret ble laget på ForTek. I noen av diettene inngikk hvete som var dyrket ved ulike selengjødslingsregimer, og i andre dietter var det tilsatt ulike mengder selen i organisk form (selenrik gjær). Seleninnholdet i diettene i de to forsøkene varierte fra 37 µg selen/kg fôr til 870 µg/kg fôr.

Kyllingene ble avlivet da de var tre uker gamle. Det ble tatt blod- og vevsprøver av dyrene. I blodet analyserte vi glutationperoksidaseaktiviteten. Det viste seg at kyllinger ikke er som mennesker, der dette enzymet mettes ved atskillig lavere inntak. Hos kyllingene øker enzymaktiviten selv når inntaket er ganske høyt.

Økende selenkonsentrasjon

Det samme fant vi i lårmuskel hos kylling. Ved økende seleninntak fikk vi økende selenkonsentrasjon i kjøttet. De som hadde lavest seleninnhold i dietten hadde også lavt innhold i muskulaturen, bare 46 µg /kg muskel, men de som fikk 870 µg selen i fôret hadde et høyt innhold i lårmuskelen - på nesten 400 µg per kg kjøtt.

Så derved er svaret på spørsmålet: Ja; det er mulig å produsere kyllinger som har et like høyt seleninnhold i kjøttet som i fisk.