Simulering redder liv

Mer simulering i reelle omgivelser og på tvers av profesjoner vil gi morgendagens helsepersonell trening i å kommunisere godt.

Published

– God kommunikasjon kan være avgjørende for pasientens liv og helse, sier Ingunn Aase, universitetslektor ved Universitetet i Stavanger (UiS).

Ifølge UiS-forskeren viser forskning fra USA nemlig at svikt i teamarbeid og kommunikasjon er årsaken til 70 prosent av alle uønskede hendelser i helsevesenet.

– Mange vil hevde at simulering er et av de viktigste tiltakene for å redusere antallet uønskede hendelser, sier Aase, som i doktorgraden sin retter blikket mot trening i team på tvers av profesjoner.

I prosjektet, hvor også det akuttmedisinske treningssenteret SAFER bidrar, jobbes det blant annet for at sykepleierstudenter fra UiS og medisinstudenter fra Universitetet i Bergen skal få simulere sammen.

Slik skal de få en felles forståelse for hvilket ansvar hver og en har for sikkerheten til pasienten.

– Trening og simulering i tverrfaglige team vil kunne øke pasientsikkerheten. Slik får studenter øvd seg i trygge omgivelser, uten å skade pasienter, og de blir tidlig kjent med ansvars- og kunnskapsområdene til andre yrkesgrupper, sier Aase.

Sykepleierstudentene Kine Bentzen og Anders Christoffersen lærer å ta de riktige valgene sammen – under press. (Foto: Elisabeth Tønnessen)
Sykepleierstudentene Kine Bentzen og Anders Christoffersen lærer å ta de riktige valgene sammen – under press. (Foto: Elisabeth Tønnessen)

Trygghet i eget yrke

– Simulering handler om å trene for å bli tryggere i eget yrke. Det er som å lære å kjøre bil, sier universitetslektor og doktorgradsstudent ved UiS, Sissel E. Husebø. 

Hun er også koordinator for sykepleierstudentene ved SAFER. På det akuttmedisinske forsknings- og treningssenteret får studentene trening i å få et hjerte til å begynne å slå igjen.

Avanserte pasientsimulatorer styres fra egne kontrollrom. Simuleringen skjer i rom som kunne vært på et hvilket som helst sykehus.

Husebø forsker på simulering som pedagogisk metode i sykepleierutdanningen. Hun skal finne svar på hva som egentlig skjer når de øver.

– Det er forsket lite på hvordan et simuleringsbasert læringsmiljø kan fremme læring hos sykepleierstudenter, men det er ikke tvil om at studentene liker å simulere, sier Husebø.

Hun har studert videofilmer av 81 sykepleierstudenter som simulerer i grupper.

Kroppsspråk avgjørende

I en studie hvor de simulerer en hjertestanssituasjon, har hun funnet at det er mer enn klar tale som teller.

– Kroppsspråket er avgjørende for å koordinere teamarbeid. Du må kunne tolke blikk, bevegelser og gester og samtidig gjøre deg selv forstått.

– Det trengs mer forskning på hva kroppsspråket har å si i teamarbeid under akutte pasientsituasjoner, sier Husebø.

Hun mener det er særlig viktig at sykepleiere er gode på å tolke kroppsspråk.

– Mange pasienter har svikt i det verbale språket og er avhengig av å bli forstått ved hjelp av kroppsspråk, sier Husebø.

For at simuleringen skal bidra til læring er det viktig både å bli godt foreberedt på det som skal simuleres og ha gode refleksjoner i etterkant.

– I introduksjonen til simuleringen, kalt briefingen, er det viktig at studentene ikke introduseres for ferdigheter og utstyr de ikke bruker i praksis, sier Husebø.

– I debriefingen, som er en guidet refleksjon etter simuleringen, er det et mål å få til en god refleksjon i forhold til den simulerte erfaringen. Likevel blir debriefingen ofte bare beskrivende. Dette må det jobbes med, sier Husebø.

Verdifull læring

Husebø og Aase mener det bør satses mer på simulering i sykepleierutdanningene, noe sykepleierstudentene Kine Bentzen og Anders Christoffersen er helt enige i.

– Jeg er heller fem timer på SAFER enn fem timer på forelesning, sier Christoffersen, som tidligere i studiet har hatt et hjertestarterkurs, en hjerte- og lungeredningssimulering og et venekanyle-kurs på SAFER.

– Det er så mye som kan skje under en hjertestans. Jo mer vi øver på å få liv i et hjerte som stopper, jo tryggere blir vi. Når vi kjenner nervøsiteten sammen med andre, blir vi også mer erfarne i å takle slike oppgaver sammen seinere, når det blir reelt, sier Bentzen.

– I hjem kan det være ekstra vanskelig å håndtere en hjertestans. Du vet ikke hvor lenge pasienten har ligget, og du har et mindre støtteapparat å spille på. Ved å øve på en så reell situasjon som mulig, blir vi bedre både individuelt og i team, sier Anders Christoffersen.