Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nofima - les mer.

Seniorforsker Marit Kvalvåg Pettersen i Nofima har testet hvordan ulike væskeabsorbenter påvirker kyllingens saftighet og bakterienivå.

Hvilken gass bør vi pakke kyllingen i?

Både gass og oppsugingspute i pakken påvirker hvor tørr eller saftig kyllingfileten blir.

Nofima-forskere har undersøkt effektene av ulik kapasitet for oppsamling av væske i forpakninger med fersk kyllingfilet.

Ferske kjøttprodukter som kylling, biff og svin inneholder mye vann, 75 prosent. Derfor bruker produsentene ofte puter som samler opp kjøttsaften som naturlig vil komme fra produktet.

Oppleves uappetittlig, men påvirker ikke bakterieveksten

Forbrukere opplever kjøttsaften som samler seg i bunnen av forpakningene som lite appetittlig. Dette kan føre til både misfornøyde kunder og matsvinn.

Det har dessuten vært en vanlig antagelse at synlig kjøttsaft som samles i bunnen av pakningen fører til større vekst av bakterier, men det stemmer ikke.

– Våre studier viser at det er ingenting som tyder på at det er mer bakterievekst i pakninger med synlig kjøttsaft. Bakteriene vokser like godt på selve produktet, påpeker forsker Marit Kvalvåg Pettersen i Nofima, som har ledet forskningen.

Matprodusenter velger gjerne såkalte væskeabsorbenter som sikrer at all væske blir sugd opp, og at det ikke blir noe synlig væske i emballasjen. Dette kan nok føre til at produsentene velger absorbenter med for høy oppsamlingskapasitet.

– Våre forsøk viser at økt kapasitet kan trekke mer væske ut av kjøttproduktet. Dermed blir væsketapet unødvendig høyt, og vekten på selve produktet ved forbruk blir noe lavere, sier Pettersen.

Et unødvendig høyt væsketap kan også føre til tørrere kyllingfilet.

Tørr kyllingfilet frister ikke

Forskerne har undersøkt om det er en kobling mellom pakkemetode og tørre kyllingfileter.

De har gjennomført analyser av både tekstur og sensoriske egenskaper som saftighet og mørhet.

– Vi fant at teksturen forandret seg i proporsjon med væsketapet, mens sensorisk analyse viste at dette ikke påvirket den sensoriske opplevelse av verken saftigheten eller mørheten, forteller Marit.

Testet to pakkegasser og ulike væskeoppsamlere

Gjennom mange år har det blitt forsket mye på hvordan man kan påvirke væsketap i kjøttprodukter, men det er få studier på effektene av ulike løsninger for emballasje.

Forskerne har sett spesielt på effektene av to ulike løsninger:

  • Valget av gass-sammensetning (innhold av CO2, N2 eller O2 - altså karbondioksid, oksygen eller nitrogen)
  • Antallet væskeabsorbenter (såkalt absorpsjonskapasitet)

Kyllingen ble lagret i ulike emballasjeløsninger i 6, 14 og 20 dager. Det viser seg at mesteparten av væsketapet oppstår de første dagene.

Forskerne sammenliknet effektene av følgende gass-sammensetningsvarianter:

  • 60 prosent karbondioksid og 40 prosent nitrogen (vanligste pakkegass for kjøttprodukter i Norge)
  • 75 prosent oksygen og 25 prosent karbondioksid (mye brukt ellers i Europa)

De undersøkte effektene av ingen, én eller to væskeoppsamlere i forpakninger med de ulike gasskombinasjonsvariantene.

Mindre væsketap med oksygen

– Våre resultater er tydelige. Det er mindre væsketap i forpakningene der oksygen er den dominerende pakkegassen. I pakninger med mye CO2 vil CO2 gå inn i produktet. Det fører til såkalt vakuum-effekt eller undertrykk i pakkene og gjør at produktet trykkes mer sammen, sier Pettersen.

Dermed blir væskeslippet større. Men total-mengde gass vil også påvirket hvor stort væskeslippet blir.

– På den annen side er mye CO2 positivt med tanke på vekst av bakterier og førte til lavere andel av noen bakterier som påvirker holdbarheten, sier forskeren.

Hun vektlegger også at uavhengig av pakkemetode, er det en tydelig kobling mellom væskeabsorbentenes oppsamlingskapasitet og hvor mye kjøttsaft kyllingfiletene gir fra seg.

Referanse:

Marit Kvalvåg Pettersen mfl.: Effect of liquid absorbent pads and packaging parameters on drip loss and quality of chicken breast fillets. MDPI, 2021. Doi.org/10.3390/foods10061340

Om forskningen

Forskningen er gjennomført i det strategiske programmet FoodMicroPack og FutureFoodControl finansiert av Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter (FFL).

Powered by Labrador CMS