Ingen i Norge er i tvil om at Barne- og likestillingsdepartementet har ny sjef. Det er jo også særdeles underholdende når en kristenkonservative sørlending med departementsnøkkelen i hånden forvandles til ansvarlig minister som snakker varmt om samkjønnede familier og deres barns rettigheter.

At dette også er ministeren med ansvar for forbrukerpolitikken i Norge er det ikke vært sagt et ord om i dette regjeringsskiftet. Det har neppe vært av de sakene som har holdt forhandlerne våkne om natten.

Men det burde det ha vært. Forbrukerpolitiske spørsmål har stor innvirkning på velferd og integrering, klima og miljø, økonomi, demokrati og selvsagt helse.

80 år med gamle og nye koster

Om nye koster koster bedre enn gamle som leder for departementets forbruksavdeling vet vi ikke enda, men Forbruksforskningsinstituttet SIFO har lange tradisjoner for å studere nettopp hvor godt en kost koster, eller om støvsugeren kanskje er mer effektiv.

Da Statens forsøksvirksomhet i husstell ble opprettet for 80 år siden, den 1. februar i 1939, var målet å skaffe vitenskapelig kunnskap om husarbeid, og å lære opp husmødre i å bli gode og rasjonelle forbrukere. Spørsmål om hvorvidt de nye vaskemaskinene vasket like rent som håndvask, og om de slet mer på tøyet var viktig. Senere ble laboratoriene brukt til testing av merkeordninger som Svanen og energimerking.

Noen må se om produktene holder det de lover

I 2013 besluttet Barne- og likestillingsdepartementet å legge ned laboratoriet. Det var samfunnsfag og ikke teknologi som skulle bidra med kunnskap til forbrukerpolitikken. Fortsatt står tingene, og da særlig de som brukes i de tusen hjem, viktig i vår forskning. Det er viktig å vite hva informasjonsteknologien gjør med barndommen, og hvilke virkninger den får for personvern og tilgjengeligheten av velferdsordninger.

Vi skulle fortsatt gjerne ha kunnet undersøkt om tingene holder det de lover. Hadde vi hatt laboratoriet ville vi kunnet si mer om hvordan klesvasken bidrar til spredning av mikroplast. Miljøspørsmålene kan ikke løses om vi ikke forstår både samfunn og teknologi, og aller helst sammenhengen mellom dem.

Nedbyggingen av muligheten for å teste vanlige produkter står i grell kontrast til produktenes innvirkning på helse og miljø og markedsføringens viltre påstander, men passer bedre med den naive politiske troen på «ny teknologi» som en problemfri løsning på de fleste problemer.

Les også:

Ny regjering blokkerer for eggdonasjon

Ansvaret legges på forbrukerne

I offentlig debatt er ofte forbruk enten et blindt felt, eller også legges ansvaret for de riktige valgene på forbrukerne selv. Et eksempel på det første er uttrykk som «skattebetalernes penger», ofte brukt om statens inntekter, til tross for at inntekten fra moms, altså skatt på innkjøp av varer og tjenester, gir mer kroner i statskassen. Det å bruke penger er ikke like høyverdig som å tjene dem, og dermed blir heller ikke moms like «fint» som skatt.

De fleste politiske partier har vekst som en viktig premiss for sine program, og vekst er ikke bare vekst i antall arbeidsplasser og statens inntekter. Det som produseres må også kjøpes – og brukes. Det er forbrukere som gjør jobben med å holde hjulene i gang.

Debattene om klima og miljø er kompliserte, blant annet fordi de sannheter som presenteres bygger på kompliserte regnestykker med mange muligheter for manipulering og kamuflering. Hvorvidt klimabelastningen ved produksjonen av de mange varer som forbrukes i Norge skal med eller ikke i vårt klimaregnskap er avgjørende for hvordan miljøregnskapet kan presenteres som ansvarlig miljøpolitikk.

Både klima og miljødebatten preges av lite politisk vilje til handling og ansvar som legges på oss, forbrukere. Det er vi som må ta ansvar, spise mindre kjøtt, reise mindre med fly og sortere avfallet bedre, i stedet for å diskutere hvordan samfunnet skal omorganiseres.

Les også denne artikkelen fra SIFO:

Vi lar maten bli til søppel før vi kaster den

Forbrukspolitikk må bli mer politisk

SIFO het lenge Statens institutt for forbruksforskning, og var underlagt Barne- og likestillingsdepartementet. I 2016 ble SIFO slått sammen med tre andre forskningsinstitutter og sammen er vi en avdeling på OsloMet.

De tette båndene mellom familie- og forbrukspolitikk som vi har i Norge er ikke selvsagt. Det er både fordeler og ulemper med plasseringen av forbrukerpolitikken under Barne- og likestillingsdepartementet.

Det er riktig at svært mye av forbruket foregår i familier, men det er ikke begrenset til dem. Offentlige og private institusjoners anskaffelse, bruk og avhending av varer og tjenester er stort og viktig. Forbrukspolitikken ville kanskje kunne bli mer politisk om den ble knyttet sterkere til handel, miljø eller næringsutvikling.

Samtidig er det tette historiske bånd mellom forbruk og familie. Forbruk har vært kvinners hovedansvar og er som mye annet kvinner har gjort blitt usynlig eller latterliggjort. Å vise forbrukets politisk betydning kan dermed også bidra til å vise betydning av den uformelle sektor, av det ansvaret og arbeidet kvinner har tatt og tar brorparten av.