Det er vanlig å forklare det at menn jevnt over tjener mer enn kvinner i Norge, med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Mange av de kvinnedominerte yrkene blir betegnet som omsorgsyrker.

Men dersom man ser på omsorg i et bredere perspektiv, blir bildet mer sammensatt.

Synlig og usynlig omsorg

I 1971 anslo man at husmødrenes arbeid utgjorde 476 000 årsverk, og på 50- og 60-tallet ble de regnet som den største yrkesgruppen i Norge.

– Det å gi omsorg, å ta vare på barna og din syke mor, er blitt institusjonalisert til det vi i dag gjerne ser på som omsorgsyrker, sier Julia Orupabo.

Eller «kvinneyrker», som man ofte omtaler dem som når man diskuterer arbeid og kjønn. Men omsorg er ikke alltid synlig.

Julia Orupabo er forsker ved Institutt for samfunnsforskning, og i 2022 publiserte hun artikkelen «Hierarchy of care work» sammen med Kjersti Misje Østbakken og Marjan Nadim. De er interessert i den mindre synlige omsorgen som også inngikk i husmødrenes uoffisielle yrkesbeskrivelse: Mens menn var på jobb, gikk store deler av husmødrenes hverdag med til usynlig arbeid som opprettholder husholdningen. I tillegg til å passe barn, skifte bleier og ta vare på syke foreldre, vasket de også klær, lagde middag og holdt huset rent.

– Alt dette har tradisjonelt vært en del av det å holde hverdagen i gang, sier Orupabo.

• Les også i Kildens nyhetsmagasin: Hverdagsheltene

Disse oppgavene har en tendens til å bli mindre snakket om. Kanskje fordi de var mindre synlige, og fortsatt er det i disse yrkene, som i dag utfører det forfatterne omtaler som reproduktivt eller usynlig omsorgsarbeid.

Mens majoritetskvinner forlater de delene av omsorgsyrker med lavest status, kommer flere innvandrere inn i de samme yrkene.

– Det er kanskje ikke så vanlig å se på dette arbeidet som omsorgsarbeid. Men det usynlige omsorgsarbeidet er også viktig, sier hun.

Et bredere omsorgsbegrep synliggjør endringer

Hva slags omsorgsarbeid er det de tradisjonelle omsorgsyrkene står for i dag? Ifølge SSB bestod omsorgstjenestene av 148.819 årsverk i 2022. Da snakker vi gjerne om lærere, sykepleiere og barnehagelærere, og her er kjønnsforskjellene store. Ni av ti barnehageansatte er for eksempel kvinner, skrev SSB i 2018.

At omsorgsyrker lønnes mindre enn andre typer jobber, kalles ofte «devaluering av omsorgsarbeid». En del av forklaringen på dette er at omsorg ikke har blitt sett på som en ferdighet, men som en forlengelse av det å være kvinne.

– Når man sammenligner yrker med samme utdanningsnivå og erfaring, lønnes de ganske mye lavere enn andre jobber som menn er konsentrert i. Det er det man snakker om når man snakker om devaluering av omsorgsyrket, sier Orupabo.

De tre forskerne skiller mellom det man tradisjonelt har forstått som omsorgsarbeid, som krever en relasjonell kompetanse og det usynlige omsorgsarbeidet. Det første er kjennetegnet ved at man tar vare på barn, eldre eller syke. Dette kalles «nurturant care» i artikkelen. Det usynlige omsorgsarbeidet blir omtalt som «reproductive care». Det handler om renhold og matlaging og fordrer ikke relasjonell kompetanse.

• Les også i Kildens nyhetsmagasin: Løfter frem kvinners rolle i industrihistorien

Mens det mindre synlige omsorgsarbeidet ofte er mer fysisk krevende og dårligere betalt, har det som handler om relasjonell omsorg høyere status og lønn, forteller Orupabo.

Undersøkelsen de tre har foretatt baserer seg på registerdata fra SSB fra 2004 til 2017. Fortsatt er omsorgsyrkene sterkt kvinnedominerte. Men sammensetningen av arbeidstakere har endret seg over tid. Norskfødte kvinner forlater omsorgsyrkene som er dårligst betalt, mens andelen kvinner og menn med innvandrerbakgrunn blir større i de samme yrkene.

– I yrkene vi omtaler som det usynlige omsorgsarbeidet, ser vi en vekst i andelen menn, særlig innvandrermenn. Samtidig tar innvandrerkvinner også over jobber som norskfødte kvinner tradisjonelt hadde.

I den samme perioden har kvinnedominerte omsorgsyrker vokst. Blant annet fordi behovet for å ta vare på en aldrende befolkning har blitt større. Isolert sett ville det bidratt til å forsterke kjønnsdelingen i omsorgsyrkene ytterligere, sier Orupabo. I stedet har kjønnsdelingen blitt litt mindre.

– Vi mener at ved å bruke det brede omsorgsbegrepet, blir nye former for endringer i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet synliggjort, sier forskeren.

Dersom man tar med alt det usynlige omsorgsarbeidet, det vil si de som gjør rent eller tilbereder mat, blir bildet av det kjønnede arbeidslivet annerledes. I reproduktivt arbeid, som renhold eller tilbereding av mat, utgjør andelen innvandrere 50 prosent; i ansikt-til ansikt-omsorgsarbeid er andelen 15 prosent.

Renhold: Ikke lenger et kvinneyrke i byene

– Studien gjør det tydelig at innvandring betyr mye for endringer i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og viser at innvandrermenn kommer inn i de dårligst betalte omsorgsyrkene.

Et eksempel er renhold, som tidligere var et «kvinneyrke». I Oslo er nesten halvparten av de som gjør rent, menn. De fleste av disse mennene har innvandrerbakgrunn.

– Vasking har vært kvinnedominert, men i dag ser vi at det er flere og flere menn som jobber som renholdere. Det er heller ikke hvilke som helst menn. Det er innvandrermenn, forteller Orupabo.

• Les også i Kildens nyhetsmagasin: – Kvinners historiske bidrag blir fortsatt glemt

Denne trenden ser man særlig i de store byene, forteller hun. Innvandring har blant annet bidratt til at dette yrket har blitt mindre kjønnsdelt, mener hun.

– En sentral forklaring på hvorfor yrker har blitt mindre kjønnsdelte over tid, er at majoritetskvinner inntar klassiske mannsdominerte middelklasseyrker i arbeidsmarkedet, for eksempel legeyrket. Mye av forskningen har vært opptatt av hvordan kvinner velger kjønnsutypiske studier og bidrar til et mindre kjønnsdelt arbeidsliv. Men vi ser også at endringen i kjønnssammensetning gjelder i de yrkene med særlig dårlig vilkår. Det handler om at innvandrermenn kommer inn og overtar dette arbeidet.

Glassheisen er ikke for alle

Orupabo sier at tendensen er aller sterkest på bunn: Over tid er majoritetskvinnene nesten borte fra disse jobbene.

– En tolkning av disse endringene handler om at noen grupper får flere muligheter, som kvinner med etnisk majoritetsbakgrunn. Mens endringene i den nedre delen av hierarket kan tyde på at både kvinner og menn med innvandrerbakgrunn har en sårbar posisjon i dette hierarket.

Et vanlig uttrykk er at kvinner sliter med å nå helt til toppen i mannsdominerte yrker, å bryte gjennom glasstaket. Motsatt har menn i kvinnedominerte yrker hatt en tendens til å havne raskt på topp – man sier at de trer inn i en glassheis.

Men «glassheisen» er ikke åpen for alle menn. Har du innvandrerbakgrunn er sannsynligheten større for at den er lukket.

Orupabo er opptatt av at dette handler om muligheter: Hvilke muligheter har du i livet som arbeidstaker? Og hvordan skiller mulighetsrommet til en ung innvandrermann seg fra en ung kvinne med etnisk majoritetsbakgrunn?

– Innvandrere har ofte en veldig mye svakere forhandlingsposisjon på arbeidsmarkedet, sier Orupabo.

Det handler om diskriminering, men også om språk, botid i Norge og andre individuelle kjennetegn som utdanning og arbeidserfaring. Med lengre botid stiller man sterkere, men man kan likevel møte motstand og barrierer, og diskriminering.

Muligheter og diskriminering

– Kvinner jobber i større grad i offentlig sektor, som for eksempel undervisning og helseyrker, mens menn i større grad er representert i privat sektor, hvor lønnsnivået ofte er høyere, sier Are Skeie Hermansen.

Han er sosiolog på Universitetet i Oslo og forsker på kjønn, innvandring og lønnsforskjeller.

– Så har man også segregering på etnisk bakgrunn. Både nyere arbeidsinnvandrere og mange grupper som ankom som flyktninger og asylsøkere jobber ofte i lavtlønnede og manuelle yrker.

De første arbeidsinnvandrerne gikk inn i industriarbeid, men samtidig ble mye av den sektoren redusert fra 80-tallet og framover, der mange fabrikker ble flyttet til utlandet, utdyper han.

I dag befinner mange innvandrere seg i eksempelvis ufaglært helsearbeid, rengjøring og dessuten er en stor andel i byggebransjen, ifølge Hermansen. Samtidig finnes det også høytlønte bransjer med høy innvandrerandel, som universitetssektoren. Men ofte kommer de fra Vest-Europa eller Amerika.

– Generelt er det mange som går inn i ufaglærte yrker, blant annet fordi de har lite formell utdanning, fortsetter han.

Det tror han er en utfordring for mange innvandrere i et samfunn der det – relativt til en del andre land – er få ufaglærte jobber. Og der mange kan ha problemer med å få godkjent eventuell utdanning fra hjemlandet.

– Samtidig er det godt dokumentert at det forekommer diskriminering fra arbeidsgiversiden, sier han.

– Den diskrimineringen rammer særlig menn.

Likevel er det vanskelig å tallfeste hvor stor del av skjevhetene i arbeidsmarkedet skyldes diskriminering.

– Det finnes noen studier som ser på grenselandet mellom klassisk diskriminering og nettverksstrukturer der arbeidsgivere har noen tanker om hvem som passer inn og rekrutterer deretter.

Det handler om at enkelte grupper anses som spesielt egnet til arbeidet eller ses på som «enkle å ha med å gjøre», utdyper han.

– Samtidig blir informasjon om jobbmuligheter ofte spredd i sosiale nettverk blant innvandrere fra samme opprinnelsesland og blant naboer som omgås mye. Slike nettverksprosesser kan bidra til en selvforsterkende trend.

– Men blant innvandrernes norskfødte etterkommere er det stadig flere som går inn i profesjonsutdanninger. Og vi ser at dette forplanter seg inn i arbeidslivet ved at de i mye større grad jobber i yrker og på arbeidsplasser, hvor de omgås norskfødte kolleger med etnisk majoritetsbakgrunn.

Vi må se på mer enn kjønn

– Omsorgsyrkene er fortsatt kvinnedominerte, selv om bildet kan nyanseres noe, understreker Orupabo.

Men for å forstå hele bildet må vi også ta inn over oss hvordan innvandring har påvirket hierarkiet i tradisjonelle kvinneyrker, mener hun.

– Vi må ha en breiere forståelse enn å bare se på kjønn. Hvis man er opptatt av endring, handler det om at noen grupper får mer muligheter. Andre blir mer begrenset og konsentreres i de lavtlønte gruppene i samfunnet. Man må se folks muligheter og begrensninger i et bredt, flerdimensjonalt perspektiv.

Artikkelen ble først publisert på Kildens nyhetsmagasin. Les originalen her.