Torskeører på kottet avslørte gammel hemmelighet

Torsk har årringer i øret, som forskere på Grønland har tatt vare på i snart 100 år. De gamle beina skjulte hemmeligheten om hvordan landet kan unngå en ny fiskekollaps.

Publisert
Peter Schmidt Mikkelsen ved Grønlands Naturinstitut viser frem instituttets torskeøresamling. Her er det samlet hyllemeter på hyllemeter med ørebein. De avslørte at det ikke finnes én grønlandstorsk, men fire. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Peter Schmidt Mikkelsen ved Grønlands Naturinstitut viser frem instituttets torskeøresamling. Her er det samlet hyllemeter på hyllemeter med ørebein. De avslørte at det ikke finnes én grønlandstorsk, men fire. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

På toppen av en bergknaus utenfor Nuuk ligger Grønlands Naturinsitut, eller Pinngortitaleriffik, som det egentlig heter. Og inne på instituttet, bak en helt anonym dør, ligger en av verdens største samlinger av ørebein fra torsk.

Hylle opp og hylle ned med pappesker med mange tusen små, brune papirposer med fiskeørebein. De eldste er fra 1920-tallet. På posene er det sirlig nedtegnet hvor torsken ble fanget, og når, og hvor stor den var.

Og i posen ligger altså det som mest ligner på skjell – hvite, svakt bueformede beinrester som en gang satt inne i hodet på den skjeggete fisken.

Forskerne har i årevis visst at ørebeina til torsk får et nytt lag med kalk hvert år, og at antall lag forteller hvor gammel fisken er. Dårlige tider og gode tider står dessuten også skrevet i lagene, på samme måte som vekstforholdene kan avleses i årringene på et tre.

Da Nina Overgaard Therkildsen, en dansk forsker som i dag befinner seg hos Danmarks Tekniske Universitet (DTU Aqua), kom over samlingen, fikk hun imidlertid en annen idé.

Hva om beina kan fortelle grønlandstorskens historie, og forklare hvorfor fisken plutselig forsvant?

Blod og vev ga fire typer torsk

På bildet under kan du se at ørebeina, også kalt otolitter, har et slags gulbrunt belegg på seg. Det er rester etter blod og vev som fulgte med da beina ble tatt ut av fiskens hode. Blod og mykt vev betyr DNA.

På disse otolittene kan rester etter blod og annet vev sees som noen brune avleiringer. I dem var det DNA å finne. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
På disse otolittene kan rester etter blod og annet vev sees som noen brune avleiringer. I dem var det DNA å finne. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

– Jeg visste at det fantes DNA på øresteinene, og at andre forskere har klart å rense opp i det og analysere rundt ti genetiske markører, sier Therkildsen til forskning.no.

– Men jeg visste ikke om det ville være mulig analysere variasjonen i hundrevis av gener på en gang med metoder som ikke tidligere har vært brukt på historiske fiskeprøver.

Den korte versjonen av historien er at, jo, det var mulig. Det var nok rester på nok bein til at Therkildsen kunne lage et genetisk kart over fisken som har levd i de grønlandske farvann de siste tiårene.

Da analysene ble sammenlignet med DNA fra nyere torsk viste at det ikke har vært én grønlandstorsk, men fire.

Forskjellige gytesteder, forskjellige tålegrenser

Grønlandstorsken vært delt opp i fire grupper som ikke gyter med hverandre. To av gruppene har gyteområdene sine på fiskebankene utenfor kysten, mens den tredje lager barn innaskjærs, i fjordene.

Den siste gruppen gyter sannsynligvis utenfor Islands kyst, og fraktes over med havstrømmene som egg og larver.

– Forekomsten av torsk på Grønland har variert utrolig mye gjennom tidene. Hvis vi skal si noe om hvordan klimaendringer kan påvirke fisken, er det viktig å vite hvor torsken som var ved Grønland tidligere kom fra, sier Therkildsen.

De forskjellige torskestammene gyter forskjellige steder, og de er dessuten sannsynligvis tilpasset til forskjellige miljøforhold.

– Det betyr at på et gitt tidspunkt kan noen av bestandene trives, mens andre trues av overfiskeri eller miljøforhold som er ugunstige for nettopp dem. Hvis vi vil maksimere langsiktig fangst er det derfor smart hvis vi kan fiske på bestandene som har det godt, og beskytte dem som trenger det, sier Therkildsen.

Ny torsk i slekt med den gamle

Nina Overgaard Therkildsen (Foto: Mary Wisz)
Nina Overgaard Therkildsen (Foto: Mary Wisz)

Det var en torskefiskeboom på vestkysten av Grønland på 1950- og 60-tallet, men bestanden kollapset ganske plutselig på slutten av 80-tallet.

Nå begynner bestanden imidlertid sakte å ta seg opp:

– En del av den nye torsken kommer fra Østgrønland, men våre resultater antyder at noe av torsken som har dukket opp er i slekt med fisk vi fant der under den store torskeboomen, sier Therkildsen.

– Det tyder på at det i hvert fall til dels skjer en oppblomstring av en lokal bestand, og ikke innvandring fra for eksempel Island.

Kan beskytte gytebestanden, men samtidig fiske

Hvis grønlandstorsken gyter på Island, spiller det mindre rolle hvor mye fisk man fanger på Grønland – det er uansett ikke fisken man finner der som lager neste generasjon.

Når det motsatte er tilfellet, må fiskerne derimot være varsomme.

– Når man vet at det er grønlandsgytende torsk, kan man sørge for å beskytte gytebestanden, og ikke bare fiske løs fordi man tror det er islandsk fisk man fanger, påpeker forskeren.

Oppdagelsen har ført til en ny hverdag for forskerne som overvåker Grønlands torskebestand, og som holder til i samme bygg som øresteinsamlingen.

– Naturinstituttet har nå endret praksis, slik at de lager en separat biologisk rådgivning og setter separate kvoter. Det betyr at man kan tillate fiske inne i fjordene, samtidig som at man beskytter torsken ute på bankene, der bestanden er i ferd med å bygge seg opp, avslutter Therkildsen.

Kilde:

N. O. Therkildsen: Insights from the past. Retrospective monitoring of genetic variation in Atlantic cod (Gadus morhua). Doktorgradsavhandling, Danmarks Tekniske Universitet (2012)