Annonse

Havets mesterjeger i aksjon

Verdens raskeste fisk har slått ny rekord – videoopptak avslører at bevegelsene under jakt er de raskeste man noensinne har observert hos et havdyr. 

Publisert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Seilfisk:

  • Seilfisk (Istiophorus albicans) tilhører sverdfiskfamilien Istiophoridae og har en forstørret ryggfinne og en forlenget, sverdlignende overkjeve.
  • Seilfisk kan bli opp til tre meter lange.

Seilfisk er ikke bare verdens raskeste fisk – med en toppfart på 110 km/t (Usain Bolt ligger på 44 km/t) – den kan også framvise en fangstteknikk som krever en ubegripelig høy akselerasjon. Faktisk er farten den høyeste som noensinne er observert hos et havdyr.

Det har forskere fra blant annet Københavns Universitet avslørt gjennom en rekke videoopptak.

– Opptakene har gitt oss helt ny kunnskap om seilfiskens fangstteknikker – og ikke minst den ekstreme hurtigheten, sier professor John Fleng Steffensen på marinbiologisk seksjon ved Københavns Universitet i en pressemelding.

Resultatene er nettopp publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Proceedings of the Royal Society B, men har også blitt omtalt i blant annet Nature News.

Sardinene har ikke en sjanse

Den internasjonale forskergruppen fra Canada, Danmark, Italia og Tyskland brukte undevannskameraer som kan ta opp hele 240 bilder per sekund. Dermed viste de at seilfisken (Istiophorus albicans) bruker sin forlengede overkjeve som et verktøy til å fange raske fisker, blant annet sardiner.

Videoopptakene viste at seilfisken fanget sardinene ved først å bevege sine snutelignende kjever inn blant sardinene, for deretter å svinge hodet og dermed treffe flere sardiner.

Spissen på snuten beveger seg i opp mot 125 km/t.

De fascinerende opptakene ble gjort utenfor den meksikanske kysten like ved Yacatan-kanalen.

Referanse:

P. Domenic et.al.:How sailfish use their bills to capture schooling prey, Proceedings of the Royal Society B (2014), DOI: 10.1098/rspb.2014.0444

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS