Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
De ser kanskje enkle og ensartede ut, de små ørretynglene som i en stim av brødre og søstre skal prøve å overleve og bli store, feite og fiskeklare.
Men det er bare på overflaten. Under vannflaten skjuler det seg nemlig både bøller og pyser, eventyrere og feiginger.
– Det er ikke bare mennesker og pattedyr som har personlighet. Også ørreter er forskjellige når det gjelder grad av aggressivitet, og de reagerer ulikt på endringer i omgivelsene, sier Bart Adriaenssens.
Møte med det ukjente
Han har studert ørret fra vassdrag i Vest-Sverige. Ved å plassere småfisken i vanntanker har han sett hvordan de oppfører seg når de blir introdusert for noe ukjent.
– Noen ville umiddelbart utforske fremmedelementet, mens andre gjemte seg i et hjørne og prøvde å unngå all kontakt, sier Adriaenssens i en pressemelding fra Universitetet i Göteborg.
Den enkelte yngelen oppførte seg på samme måte enten de møtte et fremmed objekt, et ukjent bytte eller stilt overfor sitt eget speilbilde.
En liten ørret som oppførte seg vågalt når fremmedelementet, i dette tilfellet en skive på 12 millimeter i diameter, ble sluppet ned i tanken, var også raskere til å innta fremmed mat og mer aggressiv mot bildet av seg selv i speilet.
Vokste raskere
Det har vært antatt at slik risikoatferd kan være en fordel i kampen for å vokse seg stor, også for fisk. Studien til Adriaenssens tyder på at det ikke er tilfelle.
– De vågale og aggressive fiskene er ikke alltid de mest fremgangsrike. Da vi merket ørreten og satte den ut i det fri, var det de beskjedne som vokste raskest, sier han.
Miljøet fisken lever i er nemlig avgjørende for hvilken personlighetstype som egner seg best.
I en beskyttet tilværelse i et oppdrettsanlegg, vil for eksempel den store og vågale fisken kapre mer mat.
– Men i et mer komplekst miljø, som i en strømmende elv, kan den beskjedne personligheten være mer vellykket, konkluderer Adriaenssens.
For der er det jo mange farer som lurer. For eksempel glupske storfisker som ønsker at få en bitte, liten fiskestek til middagsmat. Da er det kanskje ikke lurest å stikke seg nysgjerrig fram.
Heller ikke å gape over alt som kommer drivende forbi. For hvilken personlighet tror du den har, fisken som biter på kroken din?