Oppdrettslaksen kan bli bærekraftig ved at man bytter ut store deler av fiskemelet i fôret med vegetabilske råvarer og biprodukter fra fiskeindustrien.
Oppdretterne har også store muligheter til å styre slaktekvaliteten hos laksen ved hjelp av både fôret og fôringsregimet.
En av hovedkonklusjonene i Chris André Johnsens doktorgradsoppgave ved Universitetet i Nordland (UiN), er at man med fordel kan redusere antall måltider til oppdrettslaksen.
Et annet viktig funn i Johnsens forskning, er at andelen av fiskeråstoffet (fiskemel) fra villfanget fisk i fôret til oppdrettslaksen gjerne kan reduseres betraktelig uten at det reduserer tilveksten, forutnyttelsen eller kvaliteten på den ferdige fileten.
– Når man gjør en slik erstatning av fiskemel med vegetabilsk råstoff fra for eksempel soya, erter, hvete og solsikker, vokser fisken like fort, den utnytter fôret like godt, og den blir av like høy kvalitet, forteller Johnsen.
Johnsens forsøk viser at en halvering av mengden fiskemel i laksefôret til ti prosent, fra dagens kommersielle nivå på 20 prosent, kan gjennomføres uten at det får negative konsekvenser for slaktekvaliteten.
Foreløpig er det ikke hensiktsmessig å foreta en fullstendig erstatning av fiskemelet med vegetabilske alternativer, ettersom andre forsøk har vist at det kan gå ut over appetitt og tilvekst.
Han understreker betydningen av at fisken får tilført tilstrekkelige mengder av de essensielle aminosyrene, byggesteinene for dannelsen av proteiner, som det er lite av i vegetabilsk råstoff sammenlignet med fiskemel.
En bærekraftig næring
– I tillegg kan vi øke bruken av biprodukter (avskjær) fra fiskeindustrien i produksjon av fôret til oppdrettslaksen og gjøre lakseoppdrett til en bærekraftig næring, eller en netto produsent av både marin fiskeolje og fiskeprotein, understreker Johnsen.
Når man erstatter store deler av fiskemelet i fôret på denne måten, vil oppdrettsnæringen bli bærekraftig, fordi man vil bruke mindre villfisk for å produsere samme mengde oppdrettsfisk.
– Vekst i næringen trenger derfor ikke bety at bruken av marine råvarene øker, sier Johnsen.
Sjeldnere fôring – bedre fisk
– Færre fôringer gjør at kvaliteten i fiskekjøttet blir bedre ved at vi oppnår mindre filetspalting og får et lavere fettinnhold i fiskekjøttet. Dette har vi avdekket gjennom storskala forsøk som har gått over to år, sier Johnsen.
Testing av fasthet og tekstur i laksekjøttet. (Foto: Chris André Johnsen)
Han understreker at et ”strengere” fôringsregime heller ikke betyr at fisken vokser saktere enn den som fôres etter dagens normer, noe som er svært viktig for oppdrettsnæringen.
Under forsøkene har laksen blitt fôret én gang per dag i sommerhalvåret, mot det vanlige to til tre ganger, og i vinterhalvåret annenhver dag, mens det vanlig er én gang daglig.
Bedre fisk, men redusert tilvekst
Annonse
Gir man derimot laksen mindre mat vil den vokse saktere, samtidig som den får en bedre slaktekvalitet. Et slikt fôringsregime basert på redusert fôrmengde har vist seg å være et svært effektivt produksjonsverktøy for å kunne få en fastere filét.
Klarer man å redusere andelen bløt fisk, et fenomen som periodevis skaper betydelige utfordringer for laksenæringen, vil dette komme både forbrukerne og næringen til gode.
For mye gaping mellom muskelskivene forårsaker mange reklamasjoner til industrien. (Foto: Chris André Johnsen)
Forskningen til Johnsen har skapt en bedre forståelse rundt ”bløt fisk-problematikken” i næringen, samt hvordan praktiske produksjonsverktøy kan brukes for å redusere problemene.
– Vi har identifisert tre sentrale faktorer med stor betydning for fasthet eller ”tekstur” i laksemuskel, sier Johnsen.
– Man snakker her om konsentrasjon av en spesifikk ikke-reduserbar kryssbinding i muskel, størrelsesfordelingen av hvite muskelfiber, og fettinnhold i muskel, sier han.
Og bedre økonomi
Chris André Johnsen. (Foto: Helge Grønmo)
– Det vi ser er at fisken får et lavere fettinnhold og at filetkvaliteten blir bedre og fastere, man unngår spalting av fileten, noe som er viktig for kunden og dermed hele næringen, sier Johnsen.
Spalting, eller ”gaping” i filetene har periodevis vært et problem for oppdrettsnæringen. Det har skapt til dels mange reklamasjoner, med påfølgende tap av inntekt. Johnsens forskning viser altså at mye av dette kan unngås bare ved å fôre fisken sjeldnere.
Det kreves samtidig bevissthet gjennom alle ledd i verdikjeden for å kunne opprettholde en høy kvaliteten helt ut til kundene, slik at også disse får nyte godt av kunnskapen.
