Norsk atlantisk laks overlever ofte første gyting, og noen individer kan komme tilbake til hjemelva flere ganger for å gyte.

Det er ikke vanlig i lakseverdenen.

Stillehavet har en rekke laksearter i slekt med vår egen Salmo salar. Hos stillehavslaksen er hovedregelen at laksen dør etter å ha kjempet seg opp elva for første gangs gyting.

Fra naturprogrammer på TV er mange kjent med de årlige vandringene av laks opp elvene i Canada og Alaska og påfølgende massedød.

Også hos atlantisk laks lenger sør i Europa antar man at laksen dør etter første gangs gyting. Slik er det ikke i Nord-Europa.

Multigytere

Her er det registert laks som har gytt så mye som seks ganger. Det forteller biolog Elina Halttunen til forskning.no.

Hun har skrevet doktorgrad ved Universitetet i Tromsø om laksen i en av Norges beste lakseelver, Altaelva.

Superveteranene som gyter flere ganger er viktige for hele bestanden i elva. Eldre laks er større og har høyere gytesuksess.

- Jo større laksen blir, jo flere egg legger den. Eggene er kanskje større også, noe som er bra siden det gir en større matpakke for yngelen, sier Halttunen.

Ikke bare produserer de eldste hunnlaksene flest egg, siden de er store er de også mer sexy. Størrelse er attraktivt hos laksen.

- Livsforsikring

De største hunnene er dessuten mest aggressive og kaprer derfor de beste gyteplassene i elva. Det bidrar ytterligere til økt gytesuksess.

- I min doktorgrad konkluderer jeg med at flergangsgytere er en slags livsforsikring for en laksebestand, sier Halttunen.

I år med dårlig innsig av førstegangsgytere kan flergangsgytere redde dagen ved å fylle elva med levedyktige avkom.

Halttunen sier at det er beregnet at man for Altas del bare trenger 1000 flergangsgytere for å fylle elva med egg.

Laks med radiosender

Det kan være vanskelig å se på laksen om den har gytt én eller flere ganger. I Altaelva har Halttunen og kollegaer fra Universitet i Tromsø og Norsk institutt for naturforskning (NINA) derfor merket laks med sendere som sender ut lydsignaler som forskerne kan fange opp.

Mer enn tusen Alta-laks har vært merket på denne måten i en studie som har gått over fem år. Dette har vært en del av et større forskningsprosjekt som har involvert mer enn 20 forskere fra åtte nasjoner.

Ved hjelp av et teppe av mikrofoner tvers over den innerste delen av Altafjorden har man kunnet registrere når og hvor mange ganger laksen har vendt tilbake fra havet.

Forskerne har også lyttet med mikrofoner i elva etter signaler fra merket laks. De har brukt båt om sommeren og snøscooter på den islagte elva om vinteren.

Mange kom tilbake

I gjennomsnitt kom hele 35 prosent av de merkede laksene tilbake for andre gangs gyting.

- Det er et oppsiktsvekkende høyt tall, mener Halttunen.

Noen kom tilbake så mye som fire ganger.

Det er en bragd å overleve sexakten. Den tar nemlig 60 prosent av laksens energi. De fleste av de som overlever går på sparebluss i den kalde elva vinteren igjennom.

Laksen i denne fasen kalles støinger og biologen understreker at det er veldig viktig at fiskerne slipper denne ut igjen om de får den på kroken.

Noen steder har det ifølge Halttunen vært en ukultur med å kaste denne slunkne og utgytte fisken på land, men undersøkelser har vist at støingene ofte greier seg bra om de tas av kroken og settes ut igjen i elva.

De smarteste?

Forskerne har også fulgt laksens vandringer i havet mellom utvandringen fra elva og returen for gyting. Studien har derfor gitt mye ny kunnskap om laksen liv i havet.

Flergangsgyterne har vist seg vanskelige å få på kroken for sportsfiskerne i elva.

- Det kan være tilfeldigheter. Men kanskje flergangsgytere er mindre bitevillige? De har jo allerede overlevd en sesong uten å bli fanget, sier Halttunen.

Årsaken til at atlantisk laks har en annen gytestrategi enn mange andre laksearter kan ligge i særegne faktorer i miljøet.

Sprer risiko

Med store endringer fra år til år kan det være lurt å ikke satse alt på ett kort.

For eksempel kan vårflommen her til lands noen år være så kraftig at den ødelegger leveområdene til yngelen i elva.

Man antar at atlantisk laks er en eldre art evolusjonsmessig enn mange av stillehavsartene.

Flergangsgyting antas å ha vært utgangspunktet og engangsgyting en evolusjonsmessig nyvinning i lakseverdenen. Engangsgyting er altså det vanligste i de tallrike bestandene i Canada og Alaska.

- Det er litt av et mysterium hvordan dette har utviklet seg, sier Halttunen.

Når en art går over til engangsgyting er det imidlertid ingen vei tilbake.

Den finskfødte forskeren tar formidling på alvor og vant i fjor konkurransen Forsker grand prix i Tromsø. Lenke til video om forskningen her.

Referanse:
Elina Halttunen: Staying alive: the survival and importance of Atlantic salmon post-spawners, doktorgradsavhandling, Universitetet i Tromsø, 2011.

Forsidebildet viser utstyr for merking av laks. Foto: Audun Rikardsen.