I Midt- og Nord-Norge i 1970 oppdager fiskere en masseoppblomstring av kråkeboller. På menyen står favoritten til kråkebolla, tare.

I årene som kommer, beites over 2000 kvadratkilometer med tareskog ned. Konsekvensene er store og varer i flere tiår. Tilbake står en marin ørken – et rikt matfat og oppvekstområder for yngel er vekk. Og ingen vet hvorfor. Helt til nå.

Fant ny kunnskap i gamle tall

Forskerne Kjell Magnus Norderhaug og Even Moland ville komme til bunns i mysteriet. De har utgitt en rekke artikler om tareskog og hva fiske kan gjøre med økosystemet. De vet at når ett nivå i økosystemet forsvinner, får det ofte konsekvenser for andre nivåer.

– Hvis vi ikke forstår hvordan arter påvirker hverandre, kan vi heller ikke forstå de endringene vi ser, forteller Norderhaug.

Noe lignende det som skjedde på 70-tallet, har ikke blitt observert så langt tilbake det finnes kilder om temaet.

– Tareskogen forsyner kysten med mat, og leve- og oppvekstområder for mange arter. Konsekvensene av nedbeiting var store. Det er derfor viktig for forvaltningen å finne ut hvorfor det skjedde, sier Norderhaug.

Sammen med kollegene Kjell Nedreaas og Mats Huserbråten ved Havforskningsinstituttet gikk forskerne helt tilbake til femtitallet.

Svaret fant de i statistikk fra Fiskeridirektoratet på leveranser fra norske fiskebåter frem til i dag. Ved å kombinere funnene med ny kunnskap om fiskebestanders sårbarhet har de kommet frem til konklusjonen.

– Overfiske førte til at de store rovfiskene som spiste kråkeboller, ble færre. Dermed fikk kråkebollene meske seg i fred på tarestilkene og slik skape en marin ørken, sier Norderhaug.

Steinbitens popularitet som matfisk økte

For å forstå sammenhengene viser forskerne til hvordan fisket foregikk frem til 1960-tallet. Antall fartøyer steg kraftig, og modernisering av flåten gjorde kystfisket mer effektivt.

Samtidig gjennomgikk arten steinbit et statusskifte. Fra å ha blitt sett på som ufisk, ble den en populær matfisk fra midten av 1960-tallet. Prisene steg, og fisket ble plutselig attraktivt.

Et målrettet linefiske etter steinbit ble drevet i kystnære områder, særlig utenfor sesongen for de mer tradisjonelle fiskeriene. Bestandene som var mål for fisket, var ofte små, lokale og sårbare.

Steinbit er særegne arter, med sen kjønnsmodning og indre befruktning. Det at de legger få egg, og hannen vokter eggballen frem til klekking, fører til begrenset spredning av avkommet.

Konsekvensen ble at steinbit, kysttorsk og hyse ble fisket ut i område etter område. Dermed ble det fritt frem for kråkebollene å beite ned tareskogen.

– Da de store rovfiskene ble fisket ut, forsvant trykket som holdt kråkebollebestandene under kontroll. Denne funksjonen var kritisk for å unngå overbeiting av våre marine skoger, sier Norderhaug.

Må se mer helhetlig på økosystemer

Forskerne mener funnene viser at det er viktig at en mer helhetlig tilnærming til økosystemer brukes i fiskeriforvaltning.

– Før nedbeitingen hadde et knippe fiskearter overlappende funksjon i økosystemet. Alt gikk fint så lenge disse spiste kråkeboller. Da flere viktige arter ble svekket samtidig, som følge av fiske, gikk det galt, sier Even Moland.

Kartlegging og overvåking er sentrale stikkord ifølge Moland, som var en av initiativtagerne til arbeidet.

– For å lykkes må vi ha god kunnskap om essensielle funksjoner og koblinger i næringskjeden, og sørge for at forvaltningstiltakene greier å bevare disse, sier han.

Han mener dette arbeidet understreker hvorfor det er viktig å ta hensyn til lokale prosesser og bevare en bred sammensetning av alder og størrelse i fiskebestander.

– For å sikre variasjon i økologisk funksjon trengs det små og store fisk, med små og store munner. Små steinbit vil spise små kråkeboller, men bare de største fiskene kan spise de store.

Tilnærmingen i denne studien viser også hvor viktig det er å ha systematiske undersøkelser tidsserier og statistikk, i dette tilfellet hentet fra databasene til Fiskeridirektoratet, mener forskningsdirektør Karin Kroon Boxaspen.

– Det gjør slike gode studier mulig. Det man på engelsk kaller «data mining» - å gå på jakt i gamle data og sette det sammen med ny kunnskap, kan gi flotte og interessante resultater som dette, sier Kroon Boxaspen.

Referanse:

Kjell Magnus Norderhaug mfl.: Depletion of coastal predatory fish sub-stocks coincided with the largest sea urchin grazing event observed in the NE Atlantic. Ambio, 2020. doi:10.1007/s13280-020-01362-4

Artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet

Havforskningsinstituttet er én av 77 eiere av forskning.no.
Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra Havforskningsinstituttet?

• 

  Havets overgangsalder: Surere, med hetetokter og åndenød

• 

  Ny teknologi forbedrer overvåkingen av skadelige alger

• 

  Nå finner havforskerne mye asiatisk penselkrabbe i Oslofjorden

• 

  Slik beveger gravide haier seg langs norskekysten

• 

  Dette kan skje når de største fiskene forsvinner fra fjordene

• 

  Da fartøyet «Frigg» målte brisling i Hardangerfjorden, satt kapteinen på et rom i Bergen

Les flere saker fra Havforskningsinstituttet her.