Denne artikkelen er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet - les mer.

Med en satellittsender på ryggen kunne forskerne følge rundt 300 laks på deres lange vandring. Det gir mye viktig kunnskap.
Med en satellittsender på ryggen kunne forskerne følge rundt 300 laks på deres lange vandring. Det gir mye viktig kunnskap.

Nå er laksens utrolige reise kartlagt

For første gang i historien har forskere endelig klart å kartlegge laksens årelange vandring i havet.

Etter flere års rundreise i Atlanterhavet vender den store laksen tilbake til elva den forlot som liten smolt.

En vitenskapelig artikkel om studien er nylig publisert det vitenskapelige tidsskriftet Nature Scientific Reports. Det er resultatet av et svært omfattende og arbeidskrevende prosjekt over 14 år.

– Det er mitt viktigste vitenskapelige arbeid noensinne, som gir ny kunnskap og forståelse om laksens vandring i havet, sier Audun Rikardsen, professor i arktisk og marin biologi ved UiT Norges arktiske universitet.

Han har ledet arbeidet i samarbeid med forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og flere internasjonale forskningsmiljøer.

Over en periode på 14 år merket forskerne hundrevis av laks med satelittsendere. Her er Audun Rikardsen (t.v.) og kollegene John Fredrik Strøm (tidligere ph.d.-student UiT) og Egil Liberg (Lakselv grunneierforening) i felten for å merke laks.
Over en periode på 14 år merket forskerne hundrevis av laks med satelittsendere. Her er Audun Rikardsen (t.v.) og kollegene John Fredrik Strøm (tidligere ph.d.-student UiT) og Egil Liberg (Lakselv grunneierforening) i felten for å merke laks.

Ny teknologi åpnet for sporing

Til tross for at laks sannsynligvis er den mest studerte fiskearten i verden, har vi inntil nylig hatt svært lite kunnskap om dens viktigste livsfase i livet, nemlig havvandringen, ifølge Rikardsen.

Tidligere var det nærmest en umulig oppgave å spore laksen. Metoden da var å merke laks og prøve å gjenfange dem.

– Det var som å finne en myggskitt i Vestfjorden, illustrerer Rikardsen.

Med ny avansert teknologi, åpnet mulighetene seg:

Fra 2008 kunne forskerne for første gang merke laksen med såkalte pop-up satellittmerker. Det gjorde at de kunne følge laksen i havet helt til merket falt av og sendte dataene den hadde samlet opp, til forskerne via satellitter. Siden den gang har de merket cirka 300 laks rundt det nordlige Atlanterhavet, inkludert seks steder i Norge fra nord til sør.

Slik har forskerne fått en helt unik innsikt i laksens vandring: fra elva der den blir født, til den som liten smolt på to-tre år legger ut på en reise ut i Atlanterhavet. Denne reisen kan vare i ett til fire år før den vender tilbake til elva si for å gyte.

Noen laks drar også ut på en andre og tredje reise etter at de har formert seg i elva.

Eva Thorstad setter ut en laks med «pop up-merke». Hun er ansatt ved NINA og er også professor II ved UiT.
Eva Thorstad setter ut en laks med «pop up-merke». Hun er ansatt ved NINA og er også professor II ved UiT.

Hvordan reiste laksen?

For å gi et eksempel på ei reiserute vandret en laks fra Altaelva først mot Bjørnøya, før den vendte nordover mot Svalbardkysten. Etter en vinter der, svømte den mot Grønland, passerte Jan Mayen-området og deretter langs både nord og sør for Island, før den vendte tilbake til elva si i Norge.

Fra laksen drar ut første gang, til de er tilbake og klare for en ny reise, har kroppsvekta økt opp mot 1000 ganger. Fra noen titalls gram når de vandret til havet opptil 20- 30 kilo når de returnerte.

Drar lenger nord enn antatt

– Hva kunne merkene fortelle?

– Jeg ble mest overrasket over hvor langt nord laksen faktisk vandrer. De søker mot polarområdene og drar helt opp til 80 grader nord og lengre øst enn tidligere rapportert, forteller Rikardsen.

Forskerne har dokumentert at den såkalte polarfronten - der det kalde polvannet møter den varme Golfstrømmen - er svært viktige beiteområder for laks.

Oppvarming av havet kan true bestanden

Et annet svært viktig funn gjelder klimaendringer.

– Oppvarming i havet som påvirker plasseringen av polarfronten, vil trolig kunne ha dramatisk effekt på laks. Dette gjelder spesielt for de sørligste bestandene som må svømme både lenger og gjennom varmere vann. Dermed bruker de mer energi. Det kan bety ytterligere nedgang i disse bestandene, forteller professoren.

Dykker dypere enn antatt

En annen interessant oppdagelse, var at laksen dykker mye dypere enn forskerne visste.

– Laks svømmer hovedsakelig nær overflaten, men merkene viste at de om vinteren kan dykke helt ned mot tusen meter for å finne næring, forteller Rikardsen.

Laks fra mange land møtes

Prosjektet har vært internasjonalt. I tillegg til i Norge, merket Rikardsen laks i elver på Grønland og i Irland. Han samarbeidet dessuten med forskere som merket laks i Danmark, Spania, Island og Canada.

– Møttes laksene fra de ulike landene i havet?

– Laksens vandring i havet overlappet noe, men mer mellom nærliggende enn fjerne bestander. Dette vil bidra til variasjon i vekst og overlevelse innad i og mellom populasjoner, mener Rikardsen.

Figuren viser vandringene til alle laksene som var med i prosjektet, hvor fargene representerer laks fra de ulike stedene. Den stiplete sorte linjen indikerer grensen for polarfronten hvor vannet er kaldere enn 2C. (De hvite trekantene viser hvor forskerne er i gang med nye merkinger, i et prosjekt kalt SeaSalar. Dataene herfra vil publiseres senere).
Figuren viser vandringene til alle laksene som var med i prosjektet, hvor fargene representerer laks fra de ulike stedene. Den stiplete sorte linjen indikerer grensen for polarfronten hvor vannet er kaldere enn 2C. (De hvite trekantene viser hvor forskerne er i gang med nye merkinger, i et prosjekt kalt SeaSalar. Dataene herfra vil publiseres senere).

Viktig miljøbarometer

Forskningsresultatene er viktige fordi laks fungerer som et slags miljøbarometer på havets helsestatus i områdene den bruker, mener Rikardsen.

Dette er fordi laksen lever både i ferskvann og saltvann. Hele bestanden kan overvåkes i elvene når de svømmer ut og kommer tilbake dit. Fisk som bare lever i havet, kan ikke overvåkes på samme måte.

Laksen lever hovedsakelig av fiskelarver og krepsdyr og er selv et viktig byttedyr for mange andre marine arter, som fisk og fugler.

– Derfor, hvis det går bra med laksen, er det sannsynlig at havområdene den bruker også gjør det bra, og omvendt, sier Rikardsen.

Og ikke minst: Siden villaks er en truet art, er forskninga også viktig for å kunne ta best mulig vare på bestanden.

Slik kunnskap er også viktig for andre havnæringer.

– Det gir et viktig grunnlag for å forstå hvordan ulike områder i havet påvirker de ulike bestandene og for å kunne minske menneskelig påvirkning, for eksempel fra lakseoppdrett, sier professoren.

Spist av hval

Hver gang en ny sender sendte data til en satellitt, plinget det i e-posten til Rikardsen:

– Det var som julaften hver gang, forteller Rikardsen ivrig.

Hver eneste laks har sin egen «personlighet» og gjør gjerne ulike ting.

Rikardsen og kollegene fikk seg også noen overraskelser da noen av de merkete laksene ble spist av store rovdyr i havet.

– Vi oppdaget noen ganger at temperaturen registrert av merket plutselig kunne øke drastisk. Noen ganger opp til 37 grader en periode. Da kunne vi påvise at laksene var blitt spist og gått gjennom fordøyelsessystemet til hval, hai, sel eller tunfisk.

Barnebok om laksen

Rikardsen og kollegene har gjort mange funn i løpet av disse årene med forskingsprosjektet Salmotrack. I dag er dette arbeidet videreført i prosjektet SeaSalar.

Salmotrack-prosjektet har resultert i rundt 30–40 publikasjoner, herunder flere doktorgrader og et titalls masteroppgaver. Denne siste publikasjonen er imidlertid den viktigste og mest arbeidskrevende, ifølge Rikardsen.

Audun Rikardsen er også en prisbelønnet naturfotograf og noen av bildene hans ser du i denne saken.

Han har også vært med å forfatte en barnebok om Villaksen Salomon for noen år siden. Den gis nå ut i ny utgave med den aller ferskeste kunnskapen om villaksen.

Referanse:

Audun H. Rikardsen mfl.: Redefining the oceanic distribution of Atlantic salmon. Nature Scientific Reports, 2021. Doi.org/10.1038/s41598-021-91137-y

Powered by Labrador CMS