Europeisk ål (Anguilla anguilla) er en fredet og rødlistet fiskeart her til lands. Bestanden er betydelig redusert og antall åleyngel har gått ned med rundt 90 prosent siden 1980.

Dette skyldes antakelig en blanding av overfiske, vannkraftreguleringer, forurensninger, klimaendringer og kanskje også japanske mordermarker.

Marken (Anguillicoloides crassus) er en parasitt og de voksne, kjønnsmodne individene lever og reproduserer i svømmeblæren til ål. De feite markene suger blod og reduserer ålens svømmeblærefunksjon, og dette gjør livet hardere for ålen.

Den mister oppdriften den trenger for å komme seg til gyteplassen sin, som ligger en lang svømmetur unna, i Sargasso-havet nordøst for Cuba og Bahamas.

Parasitten sprer seg

Når ålemarkens egg er klekket, beveger mange små larver seg fra ålens svømmeblære til tarmen, hvor de forsvinner ut med avføringen. NIVAs Espen Lund forklarer hva som så skjer.

- Larvene synker så ned til bunnen, hvor de kan spises av diverse dyr, og dyreplankton spesielt.

- Larvene lever og utvikler seg i planktonet, og ålen får et problem. Små ål spiser nemlig plankton og får i seg dødelige larver på denne måten, sier han.

Når larver kommer seg inn i ålen utvikler de seg på ny til feite mark, som bukter seg rundt i svømmeblæren. Da svekkes ålens oppdrift og mulighet til å reprodusere seg.

Ålen spiser seg syk

Det er ikke bare ålen som er glad i dyreplankton. Mange andre fiskearter spiser også plankton i store mengder. Dermed får annen fisk også i seg ålemarklarver.

Stor ål spiser gjerne denne fisken, og kan dermed bli smittet av parasitten på den måten.

Det er blant annet ved å undersøke annen fisk enn ål at forskere i NIVA kan finne ut hvor langt ålemarken har spredd seg i Norge. Der man finner larver i fisk vet man at det er stor fare for at ålen i samme område er smittet av ninjaparasitten.

DNA-koden gir svar

Når ålemarkene har kommet seg inn i ålens svømmeblære og vokst seg store er de lette å få øye på hvis man skjærer opp ålen. Marklarvene som fisken bidrar til å spre er derimot mikroskopisk små.

NIVA-forskerne har derfor benyttet seg av en genetisk metode for å finne larvene i fisk.

- Basert på DNA-koden til et mitokondrielt gen er det utviklet en genetisk test, som er helt spesifikk for ålemark. Testen er så sensitiv at bare noen få DNA-molekyler fra ålemarken er nødvendig for vise at den er tilstede i fisken, sier Lund.

På jakt i Drammen og Tvedestrand

Plankton og fisk er eksempler på såkalte mellomverter for ålemarken, som bruker dem som taxi på vei til intetanende åler.

Parasittens spekter av mellomverter har vært undersøkt andre steder i Europa, men frem til nå ikke i Norge. NIVA har så langt funnet ålemarken i fisk fra Drammensfjorden og Tvedestrand.

- Vi har brukt den genetiske testen og funnet ålemarklarver i abbor, hork, mort, laue, stam, sik, skrubbe, laks og ørret.

- Det er spesielt interessant at vi fant marken i laks og ørret, det har ingen gjort tidligere. Metoden fungerer også på avføring fra ålen, og vi slipper nå å drepe ål for å undersøke hvordan marken sprer seg, fastslår Lund.

Og akkurat det er jo særlig viktig når man undersøker en fredet art.