De som styrer skuta

Det er ikke egentlig forskerne på skipet G. O. Sars som henter prøver fra dypet. Forskerne tar imot prøvene – det er mannskapet som henter dem.

Publisert
Hvordan hang egentlig håven fra ramma for fem minutter siden? Sjømann og forsker har hvert sitt inntrykk. Til venstre kameraet som til slutt avslørte fasiten. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Hvordan hang egentlig håven fra ramma for fem minutter siden? Sjømann og forsker har hvert sitt inntrykk. Til venstre kameraet som til slutt avslørte fasiten. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

forskning.no på tokt

Forskningsskipet G. O. Sars går denne våren fra Bergen, via Reykjavik til Nuuk, og den samme veien tilbake igjen.

Toktet ledes av Havforskningsinstituttet, i samarbeid med Universitetet i Bergen, og er en del av det felles europeiske prosjektet EURO-Basin.

Målet er å se økosystemene i de forskjellige havområdene i sammenheng.

forskning.no er med på toktet på veien østover, fra Nuuk til Bergen og kost og losji dekkes av Havforskningsinstituttet.

Artiklene i denne serien er:

– Det var noe tau her, har dere kutta det bort?

Lars Naustvoll, hangarsjef på vårens tokt med forskningsskipet G. O. Sars, ser på Håkon Andreassen. Andreassen er nettmann og dermed arbeidsleder blant mannskapet som er på vakt nå.

– Nei, det var ikke noe tau. Vi har ikke kutta bort noe som helst, svarer han.

– Jo, men enden hang jo over her i sted, det må ha vært noe tau! insisterer Naustvoll.

En av planktonhåvene har revnet langs siden. Det er for så vidt ingen krise. Du drar ikke på tre ukers forskningstokt uten ekstrautstyr. Problemet er bare at ingen helt kan huske nøyaktig hvordan håven var montert på metallramma som holder den åpen etter at den gamle er tatt av.

Tonen er spøkefull, men når to nordlendinger diskuterer må det hele likevel redigeres noe før det kan gjentas på trykk.

Etter noen minutter der ingen blir enige, må informasjonssjef Kjartan Mæstad fra Havforskningsinstituttet til pers. Han tok bilder da håven ble satt ut, og sitter derfor med fasiten på minnekortet.

Det viser seg at begge hadde rett: Det var tau der, men tauet var festa i selve håven, ikke i ramma. Dermed er heller ingenting kuttet bort.

Med kjappe håndvendinger på et åpent dekk, i isnende vind og uten hansker, flytter Andreassen og kollegene tauene fra den ødelagte håven til den nye.

– Er du fornøyd nå, eller?

– Ja, nå er det perfekt. Du skal få diplom!

– Æsj, det vil jeg ikke ha.

Glosene flyr mellom hangarveggene når Lars Naustvoll (t.v.) og Håkon Andreassen diskuterer håvoppsett. Men det ordnet seg til slutt. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Glosene flyr mellom hangarveggene når Lars Naustvoll (t.v.) og Håkon Andreassen diskuterer håvoppsett. Men det ordnet seg til slutt. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Tre varme måltider og oppredde senger

Når forskerne skal ha prøver, er det mannskapet som styrer fangstutstyret mens det er i havet. Når trålen kommer inn, er det de som får nota på dekk og fangsten i bøtta, og når en håv revner, er det de som fester nytt nett på ramma.

Det er nok ingen dum idé å overlate det tunge arbeidet til mannskapet. Det krever trening å operere tråler og vinsj med stålvaiere.

Forskerne tar ikke over showet før prøvene står på dekk, før den tid holder de seg i bakgrunnen og forsøker å unngå vinden.

@mg:5:right:size­[email protected]

Det er dessuten mannskapet, ved stuert Hans Petter Tysnes og forpleiningsassistentene Linda Ness og Brita Pletten, som sørger for tre varme måltider om dagen, nyoppredde senger hver dag (ja, faktisk!) og rene håndklær til forskerne om bord.

– Stadig nytt å lære

Fra brua har kaptein Preben Vindenes full oversikt over skipet. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Fra brua har kaptein Preben Vindenes full oversikt over skipet. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Sjef for dem alle er kaptein Preben Vindenes. Han og de andre kom på i Nuuk. Der var det mannskapsbytte, de to teamene som er mannskap på G. O. Sars går i en fire ukers turnus.

Mens toktleder Webjørn Melle er sjef for det faglige arbeidet om bord, er Vindenes sjef for mannskapet, sikkerhet og for det administrative.

I går samlet han for eksempel inn passene til deltagerne. Kapteinen oppbevarer dem til vi kommer inn i norsk sone, og rapporterer inn hvem som er på skipet til Kystdirektoratet.

Kapteinslua har Vindenes hatt siden 1990.

– Det er en veldig variert jobb. Vi har mye teknisk utstyr, farkoster som vi tauer bak oss, vi driver på med seismikk sammen med Universitetet i Bergen, vi kjører ROVer. Det har vært nye ting å lære hele tiden, og det liker jeg, forteller han.

ROV står for remote operated vehicle, eller på norsk: fjernstyrte undervannsbåter.

Knallvær har gitt suksess

Mens vi prater, styrer kapteinen krana i hangaren, tre dekk under oss, som trekker inn håven ved navn WP2. Her fra brua styres de store kranene og vinsjene, og så er det mannskapet på dekk som tar imot ustyret rent fysisk.

Det spraker i en walkietalkie. Mannskapet på dekk som forteller at det var siste håv for denne gang.

– Skal de ikke ha den algehåven? spør Vindenes.

Nei, de skulle visst ikke det, det er for tung sjø, spraker det fra andre enden. I dag blåser det frisk bris, for første gang på mer enn en uke.

– Ok, da er det krilltrål neste.

Det snakkes en del om været på tokt. Det er været som avgjør forskningsutstyr kan puttes i sjøen eller ikke, og dessuten hvordan deltagerne har det. Selv om du ikke blir sjøsyk kan mye bølger bli slitsomt. Du må hele tiden konsentrere deg litt ekstra, selv for å holde deg i stolen.

Denne turen har vi imidlertid hatt eksepsjonelt godt vær. Alle snakker om det: Det er ikke normalt at det er så blikkstille som det har vært nå i nesten tre uker i strekk.

Havet ligger fullstendig stille. Utsikt som dette er en sjeldenhet, selv for de erfarne sjømennene på G. O. Sars. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Havet ligger fullstendig stille. Utsikt som dette er en sjeldenhet, selv for de erfarne sjømennene på G. O. Sars. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

– Vår oppgave er å gi forskerne resultater, og på denne turen har de fått tatt masse prøver. Det er fint, da kan jeg komme hjem etter endt turnus og si at nå har vi gjort en god jobb, sier Vindenes.

Samme skip, men lite omgang

Som forskerne går mannskapet skift på seks timer, seks til 12 og 12 til seks. Noen må være der for å kjøre kraner og vinsjer, natt som dag.

Likevel omgås ikke de to gruppene hverandre så mye. Mannskapet har et eget pauserom ved trålgangen på akterdekket, og egne bord i messa. Mens forskere kommer og går, er det stort sett samme mannskap. Da er det fint å slippe å lete etter en ny spiseplass hver uke.

– Det er egentlig bare du og han Kjartan som har vært innom her dette cruiset, sier Andreassen når jeg avlegger en visitt på pauserommet.

Han byr på trakterkaffe fra Moccamasteren – et kjærkomment avbrekk fra automaten i messa.

Det er ikke alltid så adskilt mellom mannskapet og forskerne, forteller Andreassen.  Det kommer an på toktet. F/F Johan Hjort, et de andre skipene til instituttet, er litt mindre enn G. O. Sars. Da hender det at det blir både turneringer i kortspillet Amerikaner og felles kaffepauser.

– Det er jo litt hyggelig når de kommer for å slå av en prat, men på det toktet her holder de seg for seg selv. De har det vel travelt, sier Andreassen.

– Det er moro når vi fanger noe

Mye av det forskerne gjør, kan virke uforståelig for utenforstående. Det gjelder for journalister, og det gjelder for mannskapet. Den helt store entusiasmen for alger har ikke vært å spore i pauserommet eller på brua.

Tråling, derimot, det er stas for alle.

– Det er morsommere med trål, når vi faktisk fanger noe. Da blir det jo dessuten mat av det, sier Andreassen.

Det er tråling som er moro, selv om det ikke var mye sild å hente akkurat denne gangen. Kenneth Tusberg og Roy Helge Olsen tømmer fangsten, mens fiskeforsker Aril Slotte ser på i bakgrunnen. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Det er tråling som er moro, selv om det ikke var mye sild å hente akkurat denne gangen. Kenneth Tusberg og Roy Helge Olsen tømmer fangsten, mens fiskeforsker Aril Slotte ser på i bakgrunnen. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Ikke alltid. For noen dager siden fiska vi sild, men med unntak av den fisken som forskerne trengte til sine prøver, gikk fangsten rett over bord igjen. Forskningsskip som G. O. Sars en spesiell tillatelse til å dumpe fangst på den måten.

– Jeg synes det er fælt når de dumper, så om jeg har mulighet fileterer jeg det som kommer opp, enten det er frivakt eller arbeidsvakt, sier Andreassen.

Han kommer fra Vesterålen i Nordland. Der har de eldre fiskerne fått nyss om at skipet dumper fangst, forteller han, og det er ikke spesielt populært. Da gjelder det å komme hjem med noen kilo torskefilet for å vise at ikke alt går rett i sjøen.

Lite dumping denne gangen

På dette toktet har det likevel vært lite svinn, sier Vindenes: Vi har kastet ut mindre fisk enn det et kommersielt fiskeskip mister over ripa i løpet av ett trålhal.

– Vi forsøker så godt det går å ikke ta for mye, men samtidig må det jo være et representativt utvalg forskerne undersøker, påpeker kapteinen.

– Vi kan ikke bare fiske på små stimer om det er store stimer også.

Når forskerne tråler etter bunnfisk blir det mer fangst enn på dette toktet. Med bunntrål kan de få opp flere hundre kilo torsk. Da blir det nok til middag.

– Jeg har aldri sett noen som er så flink med fisk som stuerten her, han tryller opp noen fiskemiddager jeg aldri har sett maken til, skryter kapteinen.

Ett døgn til fast grunn under føttene

Vi er bare noen få nautiske mil fra Bergen, og selv om været har vært upåklagelig nesten hele toktet begynner det å spre seg en rastløshet på båten. Skiftarbeid i ukevis tar på, selv om du har valgt det som yrkesvei.

– Det kan bli lange vakter, men du må innstille deg på det. Du må bare stoppe opp på landgangen og finne roen når du kommer om bord, sier Andreassen.

Førstestyrmann Gunnleiv Midttveit har tilbrakt mang en lang natt på utkikk på brua. Nå er vi snart i Bergen, og fire uker ferie venter de fleste i mannskapet. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Førstestyrmann Gunnleiv Midttveit har tilbrakt mang en lang natt på utkikk på brua. Nå er vi snart i Bergen, og fire uker ferie venter de fleste i mannskapet. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Det er nok mange som synes det skal bli fint å få en bevegelsesradius på mer enn 50 meter igjen. Både forskere og mannskap har de siste dagene nevnt at en kald halvliter torsdag kveld ikke vil være å forakte.

Selv om G. O. Sars bruker absolutt minst drivstoff når den går med rundt 10-11 knops fart, hender det at hastigheten settes opp med både ett og to knop når skipet nærmer seg land.

Dermed blir også ankomsttid gjerne noen timer før annonsert.