Langt tilbake på vårt slektstre finnes fiskene som tok steget opp på land og ble til landdyr. De er for lengst utdødd. I Stillehavet finnes imidlertid en landlevende fisk i beste velgående.

Fisken med det latinske navnet Alticus arnoldorum tilhører samme familie som tangkvabbe - en vanlig fisk på deler av norskekysten. Men i motsetning til vår hjemlige tangkvabbe, som holder seg i det våte element, er Alticus arnoldorum blitt en landkrabbe.

Den vesle fisken har ikke føtter, men kan tross det bevege seg kjapt i den steinete fjæresonen på øyene i Mikronesia i Stillehavet.

En fersk studie publisert i tidsskriftet Ethology gir ny kunnskap om landkrabbe-fisken.

Studien er gjort på Guam, der den er tallrik mange steder.

Beveger seg raskt

Landkrabbe-fisken Alticus arnoldorum er en av få nålevende fisker som lever på land. Den trives i fjæresonen, der den stadig må hoppe unna bølgene som truer med å skylle den ut på havet.

Den kan hoppe flere ganger sin egen kroppslengde, takket være en avansert teknikk der den vrir på bakkroppen. Fisken har velutviklede brystfinner og halefinne som gjør at den kan klore seg fast på de glatteste steiner.

Den puster gjennom gjeller og er derfor avhengig av at huden er fuktig. De stadige bølgeslagene som kaster vann opp på berget i fjæresonen tilfører hele tida fuktighet og gir et ideelt livsmiljø.

Når det er flo sjø er imidlertid bølgene kraftige og fisken bruker mesteparten av tida på å holde seg fast på land. Når det er fjære sjø står fisken i fare for å tørke ut.

Derfor den mest aktiv i timene midt mellom flo og fjære.

Ekte landkrabbe

Landkrabbe-fisken vil ikke tilbake til havet. Forskerne observerte aldri at den frivillig gikk ut i vannet og dessuten at den brukte mye tid på å unngå å bli tatt av bølgene som slo inn over land.

Når den blir truet - for eksempel av forskere som vil fange den - er reaksjonen ikke å hoppe på havet, men å hoppe over steinene og gjemme seg på land.

Hannene forsvarer et lite territorium og er ivrige til å invitere hunnene ned i små hulrom i fjellet for å legge egg.

Kjønnsrollefordelingen består antagelig av at hannene passer de befruktende eggene til de klekkes.

Hunnene er mer aktive med å spise alger som vokser på steinene og krangle med andre hunner om de beste plassene.

- Unik mulighet

Terry Ord ved University of New South Wales (UNSW), som har ledet studien, sier at fisken gir en unik mulighet til å studere hvordan overgangen fra et liv i havet til et liv på land har foregått.

Det er svært interessant fra et evolusjonsmessig synspunkt.

Fiskene i tidsalderen Devon (416 til 359 millioner år siden), som man antar ble opphav til de landlevende virveldyra, hørte riktig nok til en annen hovedgruppe fisker enn Alticus arnoldorum og de fleste andre nålevende fisker.

Likevel kan studiet av landkrabbe-fisken og dens slektninger i tangkvabbefamilien gi mye ny kunnskap om tilpasning til livet på land, sier Ord i en pressemelding.

I tangkvabbefamilien er det noen arter som lever utelukkende i vann, noen som er amfibiske – det vil si at lever delvis i vann og delvis på landjorda, og noen som altså er nesten helt tilpasset liv på land.

Et så vidt spekter av livsførsel innenfor genetisk nært beslektede arter gjør forskerne nysgjerrige.

Ikke som fisk på land

Det som er helt sikkert er at stillehavsfisken har blitt en ekspert i sitt nye element.

I studien fanget forskerne inn individer for å studere lengde og utseende.

Forskerne forklarer i den vitenskapelige artikkelen at fangstraten var lav. De greide bare å få tak i 60 prosent av individene de ønsket.

- Dette gjenspeiler hvor raske disse fiskene er på land og evnene dens til å unngå å bli fanget av selv den mest innbitte forsker, skriver de.

Se Terry Ords område på YouTube med video av hvordan fisken hopper på land.

Fisken heter på engelsk Pacific leaping blenny, som på norsk kan oversettes med hoppende stillehavstangkvabbe.

Referanse:
Terry J. Ord og Shi-Tong Tonia Hsieh: “A Highly Social, Land-Dwelling Fish Defends Territories in a Constantly Fluctuating Environment,” Ethology, 26. august 2011.

Bildet på forskning.nos forside er tatt av Courtney Morgans ved University of New South Wales og gjengitt med fotografens tillatelse.