Labukt har nylig forsvart sin filosofiske doktorgrad ”Hedonistic Egoism – A Theory of Normative Reasons for Action” ved Universitetet i Bergen.

Hedonisme er en morallære som streber mot lystfølelse og nytelse. Egoisme er rendyrket egeninteresse.

Tanken er altså at regnestykket nytelse minus lidelse må komme ut i pluss for ens egen del. Dette er det gyldige kriterium for den enkeltes handlinger og valg, sier Labukt.

Tomhet og frihet

Bak de filosofiske fagtermene skjuler det seg en personlig opplevelse, beskrevet av Labukt i forordet til avhandlingen.

”En dag fant jeg meg selv, plutselig overbevist om at det ikke er noen grunn til å være opptatt av hensynet til andre mennesker. Jeg ville ikke nå fram til denne konklusjonen; jeg bare gjorde det.”

- Denne innsikten gav meg en følelse av tomhet. Det var også et element av frihet. Men det var en overbevisning som gikk på tross av mine egne følelser, ikke på grunn av dem, sier Labukt til forskning.no.

”Jeg fant det til og med ganske vanskelig å forstå nøyaktig hva det var jeg hadde trodd på tidligere. Jeg forestiller meg at mange mennesker har hatt lignende opplevelser når de har gitt opp troen på Gud”, skriver Labukt videre i forordet.

Egennytten i bunnen

I avhandlingen problematiserer Labukt slike illusjoner som er basert på følelser, illusjoner som forteller oss at det finnes et moralsystem som er overordnet interessene til det enkelte menneske.

”Det er ingen gyldige grunner for handling, bortsett fra de som er grunngitt i ens egne hedonistiske interesser”.

Dette er den grunnleggende påstanden som Labukt bygger avhandlingen rundt. Men hva er egentlig en gyldig grunn i denne sammenhengen?

- Med gyldig grunn mener jeg noe som kan rettferdiggjøre våre handlinger, ikke bare noe som kan forklare dem. Jeg påstår altså ikke at alle mennesker faktisk er hedonistiske egoister, men at de bør være det, sier Labukt.

Opplyst egoisme

Men når Labukt snakker om nytelse og lidelse, mener han ikke bare sanselig nytelse og fysisk lidelse.

- Det finnes mange gode og dårlige opplevelser som har lite å gjøre med hva som foregår i kroppen vår. Tenk for eksempel på hvordan det føles å snakke med en god venn eller å ha det skikkelig kjedelig, sier han.

Men hvor slutter jeg, og hvor begynner andre? Er ikke min nytelse avhenging av andres nytelse? Trenger jeg ikke å være sammen med andre som har det bra, for selv å ha det bra?

- Jo, men det er fortsatt slik at bare du opplever din egen nytelse, svarer Labukt.

– Du kan være en opplyst egoist, som forstår at den beste måten å oppnå nytelse på, er å engasjere seg i velferden til andre. På denne måten får du det i siste instans bedre selv, på lang sikt, sier han.

Interessemotsetning

Ifølge denne tankegangen skal jeg likevel ikke handle uegennyttig. Fellesnytte er ønskverdig bare så lenge den er nyttig for meg selv.

Men det springende punktet blir: Hva gjør jeg hvis det er en interessemotsetning mellom meg og andre?

- Hvis du vet at du kan leve et bedre liv ved å fremme dine egne interesser, din egen nytelse foran andres, bør du gjøre det. Du kan ofre livet for andre, men da har du som regel gått lenger enn ditt eget beste, sier Labukt.

Illusjoner om nytelse og lidelse

I avhandlingen viser han også hvordan forventningen om nytelse, assosiasjoner til nytelse i mange tilfelle kan styre handlingene våre like mye som direkte opplevd nytelse.

Slike framskutte forventninger om framtidas nytelse eller assosiasjoner til nytelse er for Labukt grunnlaget for illusjoner som er hedonistisk motiverte.

De er illusjoner basert på et ubevisst ønske om egennytte, projeksjoner som er kjent fra psykologien.

- Det positive ved nytelse oppleves feilaktig som en egenskap ved de tingene som over tid har gitt oss nytelse, snarere enn ved nytelsen selv, sier han.

- Vi kan for eksempel ha et inntrykk av at kunnskap har egenverdi, men årsaken til at vi har denne oppfatningen er at vi på forskjellige måter assosierer kunnskap med nytelse. Vi lider under å se andre mennesker bli skadet, og dermed blir vi etter hvert overbevist om at det å skade andre er galt i seg selv, utdyper Labukt.

Det ultimate offer

”Etter å tenkt over om mine egne ikke-egoistiske overbevisninger simpelthen bare kunne være hedoniske projeksjoner, har jeg inntrykk av at de er nettopp det. (…) Jeg opplever ikke hva andre mennesker opplever, og dermed trenger jeg ikke å bry meg om det – så enkelt er det”, skriver Labukt i avhandlingen.

Labukt har også en liten sønn. Vil ikke det å ofre seg for sønnen, å gi sitt liv for ham, være genetisk nedlagt i enhver forelder? Vil ikke et slikt offer stride med det egoistiske prinsipp?

- Det er mulig jeg ville gjort det av ren impuls, men ifølge teorien jeg forsvarer, burde jeg ikke gjøre det, og jeg kan nesten ikke gjøre noe unntak bare for akkurat dette tilfellet, svarer Labukt.

– På den andre siden, hvis du visste at det ville gi deg et dårlig liv å redde deg selv framfor barnet ditt, at dårlig samvittighet og savn ville gi deg mye lidelse, da ville du faktisk kunne være best tjent med å ofre livet ditt, legger han til.

Uten returbillett

Er det ikke et selvplageri med en så nådeløs fornuft?

- Jo, det kan være et lite element av det, medgir Labukt. - Egoistisk hedonisme er ikke noe populært standpunkt. Hvis jeg skulle tenkt rent hedonistisk, kunne det kanskje vært bedre å fortsette å leve i illusjonenes verden!

- På den annen side synes jeg det har vært veldig interessant å arbeide med avhandlingen, og det å søke og å oppnå filosofisk kunnskap er en verdifull kilde til nytelse for meg, sier han.

Men for Labukt har det vært en reise ut i filosofiens fornuftslandskap uten returbillett.

- Da jeg begynte å studere filosofi, ville jeg finne sannheten for sannhetens egen skyld. Dette er jo faglig interessant også. Det å ha filosofisk kunnskap som jeg kan vie livet mitt til, er en verdi for meg, sier han.

- Når du først har tatt spranget og glemt illusjonene, da er det ingen vei tilbake.

Referanse:

Ivar Russøy Labukt: Hedonistic Egoism. A Theory of Normative Reasons for Action, Dissertation for the degree philosophiae doctor (PhD) at the University of Bergen, 2010