Gjennom årtusenene har oppfinnsomme mennesker kommet på et vell av forskjellige teknikker for å få vite hva som skal komme. De gamle grekernes orakler er berømte, men den antikke verden vrimlet av veier til kunnskap om morgendagen - enten det var snakk om å “lese” i innvollene til et offerdyr eller i svalenes flukt.

Spådom + religion = …

Det burde ikke forbause noen at spådommene ofte henger sammen med religion, og Bibelen er da også full av spådommer om hva som skal komme. Men Bibelen kan også fungere som et spådomsredskap i seg selv ved, at man slår opp på en tilfeldig side og bruker det første og beste skriftstedet man kommer over som grunnlag for en fortolkning som skal si noe om det man leter etter.

Noen religiøse tekster og tradisjoner egner seg imidlertid bedre enn andre til spådomskunst, og den kinesiske I Ching, Forandringenes bok, inneholder et sinnrikt system for å forutse fremtiden.

Sakens kjerne er at alt som inneholder et element av tilfeldighet, og som gir et vagt nok resultat til at det kan fortolkes, er tilstrekkelig for den som vil spå. Dette er lett å se i en av de mest kjente spådomsmetodene i dag, nemlig å spå i kaffegrut eller teblader: Rene Rorschach-testen, som nok sier ganske mye om hva som finnes i hodet på den som skuer ned i bunnen av koppen.

Spår i mugg

En av undertegnedes favoritter er tiromanti, en spådomsmetode som går ut på å tolke hullene og mønstrene i mugg på oster. Men ostefortolkningen sier nok mer om denne skribentens apetitt enn om fremtiden, og tiromanti er ikke så utbredt i dag. Mindre trivelige spådomskunster kunne gå ut på å ofre et dyr eller menneske og lese fremtiden i offerets dødskramper.

En variant av spådomskunster som stadig har et trofast publikum er tarotkortene, som finnes i et utall utgaver. En av de mest berømte er utviklet av den britiske okkultisten Aleister Crowley.

Den moderne tarotstokken kan spores tilbake til et kortspill som var populært i 1400-tallets Italia, men tarotkortene har eldre røtter enn som så. Ganske enkelt fordi de ser ut til å ha samme røtter som de kortene som brukes til vri åtter.

Alt går med litt velvlilje

I dag er tarotkortene et viktig våpen i okkultismens arsenal, og det er ikke uten grunn. En kasting av tarotkort har alle spådommenes klassiske trekk; resultatene er såpass vage at de med litt velvilje kan tolkes til å passe på nær sagt hva som helst. I tillegg har selve tarotstokken en mystisk aura som kan få selv svorne skeptikere til å ta et skritt ut av hverdagen, og det kan jo være nyttig - enten man tror kortene kan forutsi fremtiden eller ikke.

Så har da også mange som driver med klassiske spådomsteknikker sluttet å hevde at de kan si så mye om fremtiden, men at de heller kan se ting i nåtiden som du ikke har tenkt på selv. Og det skal sies at mange av dem er gode menneskekjennere.

Selv om verden ikke akkurat mangler mennesker som påstår at de kan spå om fremtiden, er det få som virkelig blir berømte for det. Den mest kjente av alle spåmenn er Michel de Nostredame, født i 1503 i Frankrike. Som alle lærde menn på sin tid hadde de Nostredame et latinisert navn, og det er under dette han er mest kjent: Nostradamus.

Lege og astrolog

Nostradamus var lege og astrolog - et produkt av at han levde på et tidspunkt da skillet mellom vitenskap og overtro var mindre knivskarpt enn det er i dag. Nostradamus hjalp til med å lindre pestens herjinger, og han samlet Traite des Fardmens, verdens første katalog over leger og helbredere over Europa.

Det var imidlertid ikke yrkesregistere Nostradamus skulle bli kjent for å skrive. For i 1555 hadde han gjort ferdig første del av boken som skulle samle spådommene hans. Og da boken kom, traff den en nerve hos kondisjonerte europeere, og selveste dronningen av Frankrike konsulterte Nostradamus.

Nostradamus var på mange måter en arketypisk spåmann. Hans profetier er ført i et språk og en form som er så tåkete at man med litt velvilje kan tolke nær sagt hva som helst ut av dem - og velvilje er noe Nostradamus’ fans sjelden mangler.

Mange spådommer små…

borte mot Noe annet man kan lære av Nostradamus, i tillegg til det tåkete språket, er at hvis man kommer med mange nok spådommer, er det garantert at en av dem slår til. Og når en av dem gjør det, kan man skryte av sin klarsynthet.

Spåmenn (og -kvinner) er nemlig litt som bingospillere, som gjerne er stolte av den gangen de vant en kaffekanne og behendig glemmer alle de kveldene de gikk hjem med lettere lommebok.

I dag er det få mennesker som virkelig tror på at det er mulig å forutsi fremtiden i noen større grad enn ved mer eller mindre kvalifiserte gjetninger. Men vi kommer nok alltid til å synes at det er moro å lese om slikt. Ikke minst du, som jo har lest helt til hit i denne artikkelen?