Hvorfor finnes universet? Det vet vi, sier fysikeren. Arrogant å svare sikkert, sier filosofen. Er det noe her’a? spør gaterangleren, engstelig for at festen er over.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Spiralgalaksen NGC 4414 i stjernebildet Berenikes hår (Coma Berenices), fotografert av Wide Field Planetary Camera 2, 60 millioner lysår fra jorda. (Foto: NASA/ESA)
Hver uke sveiper en journalist fra forskning.no over saker som det ikke ble tid til å følge opp videre.
Her plottes inn noen av de beste radarblippene som glapp.
De siste ukene har filosofer og fysikere røket uklare i spaltene til amerikanske aviser og blogger. Det hele startet med at fysikeren Lawrence Krauss kom ut med boka A Universe from Nothing: Why There Is Something Rather Than Nothing.
Så kritiserte filosofen David Albert boka til Krauss nord og ned i New York Times.
Essensen i kritikken hans går slik: Når fysikeren Krauss skriver om ingenting, skriver han om et univers uten en eneste partikkel.
Et slikt univers kan tenkes, ved å jenke til kvantefelt-teoriene. Men selv om dette universet uten partikler er mulig, er det ustabilt, ifølge Krauss. Altså må universet finnes, med partikler, med oss.
Men et univers uten partikler er ikke ingenting, innvender filosofen Albert. Det er fortsatt et univers. Og det finnes fortsatt teorier som beskriver universet. Vi kan ikke tenke oss ingenting. For i ingenting er det ikke tanker, ikke teorier.
Fysikere og sopper
Men Krauss vet å bite fra seg. I et intervju i The Atlantic sier han: Filosofi er et felt som dessverre minner meg om den gamle Woody Allen-spøken, om at de som ikke klarer å få til noe selv, blir lærere, og de som ikke kan lære bort noe, blir gymlærere.
- Den verste delen av filosofi er vitenskapsfilosofi, fortsetter han. – Den har ingen betydning for fysikk overhodet.
- Filosofi skal ikke være nyttig for vitenskapen, like lite som mykologi skal være nyttig for sopper, kommenterer fysikeren og kosmologen Sean Carroll i sin blogg
- De (vitenskapsfilosofene) har enhver rett til å føle seg truet, for vitenskapen skrider framover mens filosofien ikke gjør det, kontrer Krauss.
PEQ
Det er på dette tidspunktet at den fulle gaterangleren kommer sveivende innom, med sitt hese, lystne brøl.
Og festen er ikke slutt. Det er mer enn nok kake igjen, for meg og deg og alle andre som rangler rundt det siste og største spørsmål: PEQ.
Annonse
PEQ er den dannede varianten av gateranglerens grunnleggende snøvvel: Er det noe her’a?
Primordial Existential Question, det opprinnelige eksistensielle spørsmålet, er et begrep som ifølge Sean Carroll kan spores tilbake til Gottfried Leibniz og hans essay fra 1697: Om tingenes endelige opprinnelse.
PEQ lyder: Hvorfor er det noe istedenfor ingenting?
Og ordfesten fortsetter. Caroll reflekterer intelligent rundt striden mellom fysikeren Krauss og filosofen Albert. Han er venn med begge, skriver han.
Jeg ruser meg på argumentene til Caroll, slik flere festdeltakere i kommentarspalten tydeligvis har gjort før meg.
Caroll advarer mot den demonstrative antisnobbismen bak forakten for filosofi i enkelte forskermiljøer.
Den er bare en annen variant av den folkelige forakten for intellektuelle som også kan slå tilbake på forskerne selv.
- Det er en skam når smarte folk som er enige om de viktigste sakene, ikke kan være uenige om noen andre saker uten å kaste fornærmelser på hverandre. Vi burde klare bedre enn det, skriver Caroll.
Myrvassing
Annonse
Tja, si det? Caroll tar tydelig side når han lar festdeltakerne vasse spaltelangs utover i filosofiens myrlendte drag av tvil og uvisse.
For ordberuselsen blir raskt nykter når de store spørsmålene blir redusert til hva de er – ord.
- I siste instans er det spørsmålet selv som er det store spørsmålet. ”Hvorfor er det noe istedenfor ingenting” har ingen mening, skriver Caroll.
Vi blir villedet av å innbille oss at vi kan anvende det språket vi bruker på betingede deler av verden omkring oss, på universet som helhet.
- Det gir mening å spørre om hvorfor denne bloggen finnes, istedenfor en annen blogg, men det er ikke noe ytre utkikkspunkt som vi kan iaktta den relative sannsynligheten for forskjellige eksistensmåter for universet fra, sier Caroll.
Vellykket dårskap
Og han sier det innenfra bloggen. Ordene i bloggen snakker om seg selv.
Denne selvrefererende dårskapen har mennesker henfalt til, helt siden vi ble selvbevisste, slik det fortelles med syndefallslegendens geniale symbolikk.
Og vi har gjort det med stort hell, selv om det i prinsippet er umulig, slik Kurt Gödel viste da han fikk Principa Mathematica til å snakke om seg selv, til å motsi seg selv.
Hele vår kultur, hele vår evne til å bygge kunstige mentale og fysiske virkeligheter, ord og symbolske meninger, alt fra fysiske til fysikalske institutter, er bygget på den samme umulige posisjonen som Caroll, Krauss, Albert og de andre deltakerne i ordfesten rangler seg gjennom.
Barnets angst
Og Caroll innrømmer det selv. I slutten av artikkelen forteller han om hvordan han som barn fikk høre om Big Bang, og ble skremt av PEQ: Hva hvis universet ikke eksisterte i det hele tatt?
Annonse
- Noen barn blir skremt av klovner, andre av eksistensielle spørsmål, skriver Caroll. – På en måte har hele karrieren min som fysisk kosmolog vært en eneste stor forsvarsmekanisme.
Og i snøvlingen til gaterangleren aner vi den samme stumme skrekken. Skrekken for at festen er over, skrekken for ingenting, som Obstfelder så i sitt dikt, og som Sartre beskriver som angsten for friheten.
Vi er alene, fordømt til frihet. Og da kan vi jo alltids lage en teori. Eller skrive en blogg.
