- Det er rom for mer human asylpolitikk

Menneskerettighetene fungerer ikke i praksis for stats- og papirløse, og bør revurderes, ifølge ny doktorgrad.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Menneskerettighetene, retten til liv og til helse, skal være universelle, og i det daglige tar vi dem ofte for gitt.

Men slik er det ikke for alle.

For hvordan garanterer du de grunnleggende rettighetene til liv og helse, når ingen kan stilles opp som ansvarlige for å oppfylle dem?

Det er et av spørsmålene stipendiat Odin Lysaker ved Universitetet i Oslo har diskutert i sin doktorgrad om hvorfor statsløse har menneskeverd.

Statsløse er mennesker som ikke har noe statsborgerskap. Problemene Lysaker peker på i avhandlingen, gjelder imidlertid også i stor grad for de papirløse, som for eksempel Maria Amelie og andre som lever i samme situasjon.

- I dag havner papirløse og statsløse mellom to stoler, sier Lysaker.

- Menneskerettighetene er tett knyttet til statsborgerskapet, og dermed er det en del mennesker som i praksis, fordi de ikke har noe statsborgerskap, ikke har rett til disse rettighetene.

Fra demonstrasjon i forbindelse med saken til Maria Amelie (Foto: Rødt Nytt/Flickr Creative Commons)
Fra demonstrasjon i forbindelse med saken til Maria Amelie (Foto: Rødt Nytt/Flickr Creative Commons)

Ingen rettigheter, intet menneskeverd

- Da FNs medlemmer skrev menneskerettighetene, ble man enige om at de skulle gjelde for alle, forteller Lysaker.

- Men fordi FN ikke har noen håndhevingsmakt, ble oppgaven med å beskytte dem delegert til medlemsstatene. Dermed havner de som ikke har noe statsborgerskap utenfor - for hvem skal ta vare på deres rettigheter?

Odin Lysaker (Foto:
Odin Lysaker (Foto:

Disse statsløse, som FN har anslått å utgjøre et sted mellom 12 og 24 millioner mennesker, flyter i et transnasjonalt limbo, mellom stat og det overnasjonale.

Avhandlingen har sett på hvordan dette juridiske limboet påvirker en persons menneskeverd, den grunnleggende verdien i det å være et menneske.

- Menneskeverdet springer ofte ut fra menneskerettighetserklæringen. Det er det sentrale fokuset for hele erklæringen, og det er gjerne den vi referer til når vi snakker om menneskeverd, forklarer Lysaker.

- Men hvis menneskerettighetene i praksis kan ”tas ifra” noen, og det at du har verdi som menneske henger sammen med din juridiske status, blir du også stående som en person uten menneskeverd, forklarer Lysaker.

Må knyttes til personen, ikke statsborgerskapet

Lysaker mener menneskerettighetene og menneskeverdet må forankres i noe mer, slik at en person ikke lenger er avhengig av et statsborgerskap for at de skal gjelde.

- Om du har et statsborgerskap eller ikke, har ingenting å si for om du kan krenkes - om noen kan gjøre urett mot deg. Statsløse personer er i tillegg i en veldig spesiell situasjon, ofte er de eller har de vært på flukt, og gjennomlevd traumer som gjør at de er veldig sårbare og utsatte.

- Da er det flere hensyn som er viktige å ta enn bare om personen har et juridisk krav på beskyttelse, sier Lysaker.

I saken om Maria Amelie er det nettopp mangelen på et slikt juridisk krav som har vært i fokus.

Men er det legitimt at det juridiske er det eneste kriteriet for å vurdere hvem som får bli, og hvem som må reise?

- Om vi anerkjenner at menneskeverdet, slik det fremkommer i menneskerettighetserklæringen, også bør knyttes til sårbarhet og krenkbarhet i stedet for bare juridisk status, betyr det også at man må ha et bredere perspektiv på hva som skal telle i vurderingen av for eksempel Amelie-saken, sier Lysaker.

Både innsats og sårbarhet kan telle

Plakat fra demonstrasjon for papirløses rettigheter (Foto: lokha/Flickr Creative Commons)
Plakat fra demonstrasjon for papirløses rettigheter (Foto: lokha/Flickr Creative Commons)

Lysakers doktorgrad baserer seg mye på anerkjennelsesfilosofien til den tyske filosofen Axel Honneth. Han har forsøkt å sette seg inn i hva Honneth ville sagt dersom han hadde sittet og sett på de siste ukenes mediedekning av de papirløses situasjon i Norge.

I tillegg til rettslig anerkjennelse, snakker nemlig Honneth om to andre former for anerkjennelse han mener er like viktige.

- For det første handler det om de ytelsene du bidrar med – alle har egenskaper og kapasiteter som de bør kunne anerkjennes for. Det at du kan bidra, er en viktig del av det å være menneske, og det bør derfor i følge Honneth ikke overses, forteller Lysaker.

- Dessuten handler det om behovet for beskyttelse – et helt grunnleggende behov vi har som mennesker, helt fra barnsben av. Vi mennesker har et fundamentalt behov for å anerkjennes som sårbare og omsorgstrengende. Derfor bør de sterke menneskelige hensynene som nevnes i utlendingsloven tas mer på alvor, sier han.

Faren ved å ikke ha med disse to aspektene, er at loven blir for mekanisk og fjernet fra virkeligheten.

- Om lovverket blir abstrakt og ikke ser på den spesifikke verdien til det individuelle mennesket, blir det ubalanse. Man mister essensen av menneskeverdet, mener Lysaker.

Også bokskriving

Mange har poengtert at det ville vært feil å la Maria Amelie bli i Norge, bare fordi hun har skrevet en bok. Dette er å sette problemstillingen litt på hodet, ifølge Lysaker:

- Dette er ikke enten-eller, man skal ikke enten vurdere henne utelukkende juridisk, eller bare legge vekt på hennes bidrag til debatten og så videre. Man må ha med begge deler, for de er begge aspekter som betyr noe for hennes menneskeverd.

- Men er det rom for en slik mer helhetlig vurdering i den virkelige verden?

- Ja, det virker som det er det. Paragrafen i utlendingsloven om ”sterke menneskelige hensyn” og ”særlig tilknytning til riket”, § 38, tilsier at det er rom for å ta disse hensynene mer på alvor.

Flyktningleir i Kongo (Foto: Julien Harneis/Wikimedia Creative Commons)
Flyktningleir i Kongo (Foto: Julien Harneis/Wikimedia Creative Commons)

Må ta menneskerettighetene på alvor

Det har vært mye diskusjon rundt åpningen for å la flere bli i landet av ”sterke menneskelige hensyn” siden Amelie-saken eksploderte i media.

- Det hadde jo vært interessant å gjøre en empirisk studie av bruken av den paragrafen under forskjellige regjeringer, sier Lysaker.

- Regjeringer skifter, men loven endrer seg mye sjeldnere. Har alle fått lik behandling ut ifra det samme lovverket?

- Skulle det vise seg å ikke være tilfellet, at sterke menneskelig hensyn blir mindre vektlagt under én regjering enn under den neste, hadde det vært et interessant utgangspunkt for en mer prinsipiell diskusjon av nettopp denne tolkningsmuligheten, sier Lysaker.

Lysaker legger vekt på at han ikke mener det er noe galt med menneskerettighetene som konsept.

- Men hvis man skal ta menneskerettighetene på alvor, og man aksepterer at de ikke fungerer for stats- og papirløse slik det var tenkt, så må man finne nye løsninger, avslutter han.

–—

Lysaker forsvarer sin avhandling ”Sårbar kropp – verdig liv. Anerkjennelseskampers eksistensielle kosmopolitikk” den 18. februar 2011, ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo.

Powered by Labrador CMS