Hver vår samles forskere og kulturpersonligheter i American Museum of Natural History i New York for å diskutere de store spørsmål. I år handlet diskusjonen om det største av dem alle: ingenting.

Samuel J. and Ethel LeFrak Theater var stappfullt. Det var også to tilstøtende rom med overføring på storskjerm.

Ingenting er tydeligvis i stand til å vekke den virkelig store interessen i verdensmetropolen.

Arrangementet kalles Isaac Asimov Memorial Debate. Det holdes til minne om den jødiske russiske immigranten, professoren i biokjemi og science-fiction-forfatteren Isaak Judovitsj Ozimov. Han er kjent for blant annet for sine romaner og noveller om roboter.

Fysikeren og filosofen

I år hadde den karismatiske direktøren for Haydeplanetariet, Neil deGrasse Tyson, hentet inn blant andre de to kamphanene fysikeren Lawrence Krauss og filosofen og forfatteren Jim Holt.

- Hvis du forsøker (..) å forestille deg at hele innholdet i universet blir sakte utslettet, at stjernene slukner, at atomene forsvinner, at livet forsvinner, at tiden og rommet forsvinner, selv når du prøver å strekke fantasien ut mot begrepet ingenting, så er det likevel et lite lys av din egen bevissthet som kommer krypende inn under dørsprekken, sa Holt.

- Det er mye i vitenskapen som det er umulig å få et intuitivt grep om, men det betyr ikke at de ikke finnes, kommenterte Krauss, og tenkte blant annet på kvantemekanikken.

- Ingenting finnes ikke

Og nettopp kvantemekanikken skaper problemer for definisjonen av ingenting. Ifølge teorien er selv det mest perfekte vakuum et sydende inferno av virtuelle partikler som oppstår og går til grunne hele tiden.

Dessuten - om vi ser vekk fra virtuelle partikler, så sier den generelle relativitetsteorien at selve tidrommet har en fysisk eksistens i seg selv.

Med andre ord: Ingenting finnes faktisk ikke.

Vondt i hjernen

Denne absurd motsetningsfylte og samtidig selvinnlysende påstanden ble formulert allerede av filosofen Parmenides 500 år før vår tidsregning.

For å snakke om noe, må dette ”noe” finnes, mente Parmenides. ”Ingenting” er noe. Med andre ord finnes det, og er noe annet enn ingenting, som per definisjon ikke finnes.

- Det gjør vondt i hjernen min, skrev en av kommentatorene i en artikkel om temaet på Scientific American.

Et halvt minutts pause

Jeg tenkte at det kunne være smertedempende å finne fram den gamle FM-radioen fra kjelleren.

Inne i FM-radioen lever en kanalkakofoni av stemningsfulle melodier og velvalgte ord. All denne vellyden kan vi kalle for radiouniverset.

I riktig gamle dager hendte det også at hallomannen til NRK annonserte en helt spesiell programpost: ”Vi får et halvt minutts pause”.

Og så ble det stille. Slett ikke uhørt den gangen. Jo bedre mottaker, og jo sterkere signalet fra senderen var, desto mindre støy og bedre stillhet.

Med andre ord: Stillheten var ikke ingenting. Den var noe, både på NRKs sendeskjema og i radioteknisk forstand.

Stillhet og null forstørrer

Dro du opp til radiosenderen, ville du nemlig kunne måle at den strålte ut like stor effekt, flere tusen watt for de sterkeste senderne, når den var helt stille som når den gikk for full trafikk og musikk.

Jeg savner det halve minuttet med pause på radioen. Denne stillheten ga fylde og betydning til programmet som kom etterpå.

Den samme effekten kan utnyttes av dyktige talere. Prøv det selv i en samtale: Lag en lang pause midt i en setning, før et nøkkelord.

Du vil se at samtalepartneren spisser ørene, halvt forventningsfull og halvt litt engstelig. Hva kommer nå? Og ordet som følger etter stillheten, blir tidobbelt større.

Det samme skjer i talluniverset.  Et null forstørrer tallet foran seg med ti. Null er et tall på tallinja. Null er ikke ingenting.

Den tomme mengde

Tilbake til den gamle FM-radioen. Den manglet noe så avansert som lagring av stasjoner. Du måtte skru på søkeren.

Hvis du skrudde vekk fra kringkastingsmonopolets velgjørende halvtminutts pause, ble ørene dine dusjet med en fresende foss av støy.

Denne støyen kom ikke ute fra radiouniverset. Når mottakeren ikke var stilt inn på stillheten fra radiosenderen, så prøvde den å forsterke opp det som ikke var noe radiosignal. Den forsterket opp sin egen støy.

Med andre ord: Støyen var fravær av radiouniverset. Jim Holt formulerte det tilsvarende i matematikken: Fjern null, så får du den tomme mengde.

Ingen til å oppleve

Men den tomme mengde er en mengde med null elementer. Det er et matematisk begrep som krever en hjerne for å tenke seg ut.

Støyen mellom radiostasjonene krever også en radiomottaker, og et øre som kan høre. Men hva så om vi fjernet både radiomottakeren og lytteren?

Da har vi ingenting. Problemet er bare at det ikke er noen der til å oppleve det.

Alt, sett utenfra

Hva så? Gjør det egentlig noe? Vi har både oss selv og en gammel FM-radio. Vi har til og med nye DAB-radioer, og flatskjermer og nettbrett og hvem vet hva til å fylle oss med kunnskap og opplevelser for et helt liv og langt bortenfor.

Men jeg har spart det frykteligste til slutt. Alt er nemlig som ingenting, sett utenfra.

Og vi ser verden utenfra. Filosofen Immanuel Kant skilte klart mellom verden slik vi oppfatter den, og verden slik den egentlig er.

Ifølge Kant kunne vi bare erfare verden ut fra vår egen hjernes evne til å strukturere den, for eksempel med begreper som tid og rom.

Det betyr at sansene våre og hjernene våre, som tolker sansene, er utenfor.  Vi kan like lite si noe om altet, som vi kan si noe om ingenting.

Lyden som ble borte

Tilbake til den gamle FM-radioen. Vi har aldri på noe tidspunkt opplevd lydsvingningene fra høyttaleren.  De ble nemlig utslettet idet energien av dem utløste mekaniske svingninger i øret vårt.

Men heller ikke disse mekaniske svingningene opplevde vi. De ble nemlig overført til stimuleringer av nervefibre i den flytende væsken i det indre øret.

Men heller ikke disse nervesignalene opplevde vi. Opplevelsen ble nemlig til opplevelse først når neurotransmittorene fløt fra dendritt til akson i hjernens hørselssenter.

Og hvordan oppstår opplevelsen av lyd der inne? Det kan vi kanskje heller ikke si noe meningsfullt om, så lenge vi på denne måten insisterer på å se alt sammen - eller ingenting - utenfra.

Umulig, men sterk posisjon

Det er først når vi er tilstede i oss selv, opplever oss selv innenfra, at trykkvariasjoner i luft, mekaniske svingninger i øret, nervesignaler, nevrotransmittorer og hjerneaktivitet blir til en opplevelse: lyd.

Samtidig er det den umulige utenfra-posisjonen som har gjort oss i stand til å gripe og begripe verden med forskning og teknologi. Den er vår sterkeste posisjon, vårt beste verktøy for å forme livet, på godt og ondt.

Derfor er det heller ikke meningsløst at Samuel J. and Ethel LeFrak Theater og to tilstøtende saler var stappfulle av tilhørere som lyttet til blant annet en fysiker og en filosof som diskuterte - ingenting.

Lenke:

2013 Isaac Asimov Memorial Debate: The Existence of Nothing, opptak på YouTube