1+1="tre"

Historier kan være mer enn summen av delene. Er det noen forskjell på myk diktning og hard naturvitenskap?

Publisert

Blipp som glapp


 

Hver uke sveiper en journalist fra forskning.no over saker som det ikke ble tid til å følge opp videre.

Her plottes inn noen av de beste radarblippene som glapp.

 

- De virkelige, ekte historiene handler om at en og en er lik tre. Det er disse historiene jeg er interessert i, sier dokumentarfilmskaperen Ken Burns i en liten perle av en kortfilm, publisert på Vimeo av Sarah Klein og Tom Mason.

Og - ja - dette er mannen som har gitt navn til den kjente Ken Burns-effekten, med langsom bevegelse over stillbilder.

- Vi lever i en rasjonell verden der vi er absolutt sikre på at en og en er to, og slik er det også.

- Men det som betyr mest for oss, noen kaller det kjærlighet, noen kaller det Gud, noen kaller det fornuft, det er den andre tingen, hvor helheten er mer enn summen av delene, sier Burns.

Tre og “tre”

For ham er altså 1+1 lik “tre”. Jeg har satt tretallet i hermetegn for å vise at det er mer enn et tall, mer enn en aritmetisk sum av 1+1.

“Tre” er nemlig ikke det samme som tre. “Tre” er tre sett utenfra. “Tre” er tre betraktet som fenomen, av et tenkende menneske.

Så er spørsmålet: Finnes tre, eller finnes bare “tre”?

Sagt med andre ord: Finnes det noe tretall uten et menneske til å tenke på et tall?

Det er her koblingen mellom Ken Burns sine historier og naturvitenskapen kommer inn.

Vi ser bort fra …

Helt fra barnsben av er jeg blitt oppdratt til å se på naturvitenskapen som noe objektivt, noe evig sant, noe som er der ute, uavhengig av meg og min forståelse.

Men etterhvert som jeg slet baken mot stadig oppjusterte trebeinte respatexstoler i klasserommene, begynte en tvil å gnage i den andre enden av meg.

Den spiste seg for alvor utover i hjernevinningene i ungdomsskolen, med de første fysikkeksperimentene.

Klosser skulle gli mot skråplan. Vi ser bort fra ujevnheter i underlaget, befalte instruksjonene så kjekt i øvingsboka.

Klosser falt fra stor høyde. Ny befaling: Vi ser bort fra luftmotstanden.

Spørsmål: Hvorfor i pokker ser vi bort fra det?

Enkelt nok

Svaret var enkelt: Enkelhet. Målet var å bekrefte allerede vel etablerte fysiske lover om hvordan såkalte legemer - les slitte treklosser og fettete metallkuler med små rustflekker - beveger seg.

Og disse lovene - som altså måtte se bort fra det som etter min mening var vesentlige elementer i en virkelighet som for en tenåring fortonte seg svært så rotete og full av feilkilder - var formulert med ett mål for øye:

De skulle være så enkle og elegante som mulig.

Og her begynner de virkelig interessante spørsmålene: Hvem har bestemt at vi skal lage naturlovene så enkle som mulig? Og hva vil det si at de er elegante?

Gripe og begripe

Svaret ligger ikke der ute. Det ligger her inne - i menneskers behov for å begripe verden. Og for å gripe den.

Med enkle og elegante naturlover kan vi nemlig nemlig både begripe og gripe.

Vi kan gripe verktøyene våre og bygge broer mellom mennesker der tyngdekreftene er perfekt utlignet i luftige spenn.

Og vi kan løfte oss opp på luftstrømmene med vinger som lystrer aerodynamikkens lover. Naturlovene er nyttige for oss.

Og vi kan begripe: De enkle og elegante lovene er vakre for vårt sinn. De gir oss et mentalt løft, en flytur over virkeligheten der hverdagens rot blir usynlig, og de rene rissene, de store linjene strekes opp i det mentale landskapet.

Selv på mitt enkle gymnasiale nivå finner jeg stor skjønnhet i å derivere sinusfunksjonen og oppleve dens gjenklang i alt fra fysiske og syntetiske musikkinstrumenter til årstidene.

Men er det noen sinusfunksjoner der ute? Er det noen tall der ute?

Prøve og kræsje

Sukhoi SU-27, kodenavn Flanker (Foto: US. Department of Defence, Wikimedia Commons)
Sukhoi SU-27, kodenavn Flanker (Foto: US. Department of Defence, Wikimedia Commons)

For noen år siden møtte jeg en legendarisk flykonstruktør i en mørk hall i Novosibirsk. Hallen var fylt av delvis demonterte fly. Noen fikk jeg fotografere, andre ikke.

Mannen hadde vært med på å utvikle blant annet det legendariske og fryktede Sukhoi SU-27 Flanker, flyet som kan gjøre kobramanøvren, plutselig sette nesa rett til værs - og stikke.

Og foran en vindtunnel forklarte han meg noe viktig: Aerodynamikkens lover er lite tess når et nytt fly skal bygges.

De er for enkle. Konstruktøren må prøve og feile, prøve og feile, først i vindtunnel, og så med modige testflygere, hvorav noen prøver og fortsatt feiler, noen ganger med dødelig utgang.

Ti bokstaver

Den aldrende flykonstruktøren fra Sovjets storhetstid kunne ikke unne seg den samme luksus som forfatterne av mine elevøvingsbøker: Se bort fra den rotete, uberegnelige virkeligheten. Da ville Flanker flunket, som amerikanerne sier.

Så kan man innvende: Jovel, men i framtida vil forskerne finne nye og mer avanserte lover som vil innarbeide også dette som foreløpig er uberegnelig. Fly kan takse rett fra tegnebrett og ut på rullebanen. Testflygeres liv kan spares.

Det er mulig, men det endrer ikke det grunnleggende ønsket til naturvitenskapenes lovbyggere: Å formulere virkeligheten så enkelt og elegant som mulig.

Altså: Å beskrive virkelighet som “virkelighet”. Uendelig komplisert, men sammenfattet med elleve bokstaver.

Manipulere

- Min interesse er å gjøre ting kompliserte, sier Ken Burns i videoen. Men i likhet med forskerne er ikke målet å gjøre historiene kompliserte.

Burns går fryktløst ut i den kaotiske virkeligheten, graver i den, blir møkkete på hendene, men gror fram en rendyrket historie: Dokumentaristens versjon av en elegant teori. Og målet er å gripe og begripe.

Jackie Robinson i Dodgers-uniform, 1954. (Foto: Look/US. Library of Congress, Wikimedia Commons)
Jackie Robinson i Dodgers-uniform, 1954. (Foto: Look/US. Library of Congress, Wikimedia Commons)

Slik som i dokumentaren om baseballspilleren Jackie Robinson. Han var den første svarte spilleren på det hvite laget Brooklyn Dodgers i 1947.

- For en rasist (i Brooklyn Dodgers) var det et dilemma:  Hva skal du gjøre med Jackie Robinson, sier Burns.

- Du kunne slutte helt med baseball, du kunne endre laget, eller du kunne … bare endre deg.

Burns har et viktig mål med dokumentarene: Han vil manipulere.

- Jeg tror at historiefortellingen jeg bruker, stoler på  (…) at folk kan forandre seg. Jeg håper det er en positiv versjon av manipulering, sier han.

Burns vil, akkurat som naturforskeren, gripe og begripe. Lage et verktøy å forandre virkeligheten med, og noe vakkert.

- Folk sier de ble rørt til tårer av filmen min. Det er bra. Jeg manipulerte det. Det hører med i historiefortelling. Jeg gjorde det helt ekte og oppriktig. Jeg er rørt av historien også. Det er manipulering, sier Burns.

Sim-balls og symboler

1+1 er lik “tre”. Historie er destillert virkelighet. Men historie er mer enn rå, ubearbeidet virkelighet, akkurat som destillert korn og malt er noe mer enn korn og malt, nemlig whisky.

I boka I Am A Strange Loop beskriver forskeren Douglas Hofstadter hvordan tankene våre bygger seg opp etter det samme umulige regnestykket.

Han leker med begrepet sim-balls, små baller som simulerer nerveimpulsene i hjernens hundrer av milliarder av hjerneceller.

Men hvordan blir sim-balls til symboler, til tanker? For Hofstadter er denne overgangen kvalitativt grenseoverskridende. Men andre ord: 1+1=”tre”.

- Jeg tror vi samler oss rundt historier som ser ut til å være overskridende, sier Burns.

Dårlige historier

Men ikke alle historier er overskridende eller nyttige.

For en stund siden hadde vi i forskning.no besøk av en eldre, høflig herre. Han ville presentere oss for nyere forskning som ble fortiet av de etablerte tidsskriftene.

Etter å ha kastet bort en halvtime på å høre at verken gravitasjonskraften eller kontinentalplatene egentlig finnes, gikk jeg fra møtet, skikkelig provosert.

Det er nemlig ikke alle historier som er gode historier. De kan ikke brukes til å gripe og begripe verden.

Dårlige historier kan bryte oss ned, i bøker, blader, på film eller TV.

Dårlige produkter kan lure penger av folk som håper å bli friske eller lykkelige.

Dårlige vitenskapelige teorier kan ikke omsettes i nyttig verktøy, selv om de kan være besnærende vakre.

Vi bestemmer

Ikke all forenkling funker. Noen ganger er det faktisk ikke riktig å si at 1+1=3. Men det er ikke virkeligheten som bestemmer hvilke regnestykker vi godtar, og hvilke vi forkaster.

Det er oss. Det er vår “virkelighet”.