Det var altså ikke Darwin som utviklet evolusjonsteorien - den ble utviklet av Darwin og Wallace - det var to stykker av dem.

Dette er selvfølgelig ikke noen sensasjon - men det er likevel mange som ikke vet det - Wallace har av en eller annne grunn gått i glemmeboka. Derfor desto viktige å trekke ham fram igjen, hvilket Peter Raby gjør på forbilledlig vis i sin bok “Alfred Russel Wallace - A life”.

Alfred Russel Wallace var en av de mer spesielle personligheter blant viktoriatidens vitenskapmenn, et miljø som ellers ikke hadde noen mangel hverken på genier eller eksentrikere. Wallace' frenetiske vesen og ustoppelige trang til stadig å finne nye ting å brenne for, gjorde ham ikke bare til en av sin tids fremste naturforskere, men også til en pioner for sosialismen, en foregangsmann for nasjonalisering av jord, en forkjemper for kvinners frigjøring - og - pinlig nok, som Darwin nok tenkte - en budbringer for spiritismen.

En sammensatt mann!

Alfred Russel Wallace ble født i 1823, i Wales, - av foreldre som ikke var søkkrike, så allerede her skilte han seg ut fra sine kolleger i samtidens vitenskapelige elite. Da Wallace 25 år senere legger ut på “Den store oppdagelsesferden” var det derfor under helt andre økonomiske betingelser enn de Darwin hadde måttet forholde seg til, da han la ut med H.M.S. Beagle 16 år tidligere. Wallace og hans venn Henry Walter Bates (kjent for den batesiske mimikry) var de to eneste betalende pasasjerene da barken med det megetsigende navnet Mischief satte seil mot Amazonas. De to unge mennene var uten sparepenger og aktet å betale seg videre gjennom livet ved å selge det de måtte finne på sin vei. Noe de også klarte: Insekter, fugler, fisk, pressede planter og annet ble sendt tilbake til England, hvor en trofast agent solgte det hele videre til museer og samlere.

Etter 4 år hadde Wallace fått nok, og gikk ombord i briggen Helen, med store samlinger og vitenskapelige journaler. Tre uker fra land tok båten fyr og sank under beina hans. Etter 10 dager i livbåt ble Wallace og mannskapet reddet ombord i en annen båt - for så nesten å gå til bunns igjen, før Wallace, nå eier av en klokke, et par mynter, noen få notater og en boks med insekter, etter 80 døgn endelig satte sine bein trygt på britisk jord.

Men, som noen kanskje aner, Wallace var ikke en mann som hadde det med å gi opp. To år senere var han på plass i Malay-arkipelaget, hvor han i årene som fulgte samlet 125 660 fine museumseksemplarer, definerte Wallace-linja, en hypotetisk linje som skiller de biogeografiske regionene Sørøst Asia og Australia (et pionerarbeid) og utviklet - ja, nettopp - evolusjonsteorien!

Det sies at svaret kom til ham under et malariaanfall, at han, etter at han kom på bedringens vei, begynte å fundere over overlevelsesdriftens betydning for livets utvikling. Det sies ogå at han, som Darwin, fant fram til evolusjonsteoriens genistrek - “det naturlige utvalg” - gjennom inspirasjon fra Thomas Robert Malthus, sosialøkonomen som i 1798 hevdet at befolkningen vil øke raskere enn vår evne til å produsere mat - befolkningsmengden vil derfor alltid presse mot næringsgrunnlaget og resultatet blir nedgang i folketallet på grunn av sult. Mekanismen fikk altså både Darwin og Wallace til å tenke på hvordan naturen regulerer artenes utvikling - det naturlige utvalg.

Vi skriver nå imidlertid 1858, og Darwins evolusjonsteori har vært ferdigformulert lenge. Men så langt var intet publisert. Darwin forsto så alt for godt hvilken storm han ville skape og han ble aldri ferdig med å skaffe stadig nye og bedre resultater og argumenter. I 1858 begynte han imidlertid å føle at tiden nærmet seg.

Så, plutselig en dag ble hans liv rystet i sine grunnvoller: Et brev, som lyn fra klar himmel: Kunne mesteren tenke seg å gi noen kommentarer til en artikkel Alfred Russel Wallace hadde skrevet? Den het “On the Tendency of Varieties to Depart Indefinitely from the Original Type”.

Det mest fantastiske i denne saken er kanskje det som skjedde nå: Møtet mellom to ekte gentlemen! Wallace ønsket ikke sin artikkel publisert før Darwin hadde fått den ære han fortjente. Darwin, på sin side, insisterte på at de to skulle publisere sammen og samtidig. Hvilket også skjedde, i The Linnean Society senere samme år.

Æren tilfalt imidlertid Darwin. Kanskje ikke urettferdig. Hans arbeid hadde uten tvil vitenskapelig prioritet, hans tanker var langt mer gjennomarbeide enn Wallaces, og Darwin som vitenskapsmann hadde langt større gjennomslag - i kraft av sitt renome.

Wallaces liv fortsatte i mer beskjedne former. Mens gentlemanforskeren Darwin aldri led noen materiell nød, hanglet Wallace og hans familie avgårde, nærmest fra uke til uke. Han hadde vanskelig for å få jobb, en uheldig egenskap for en mann som stadig får det for seg at han må flytte for å bygge et større og bedre hus. Løsningen kom først da Darwin og hans venner overtalte dronningen til å gi ham en mindre pensjon. Dette til tross for at de hadde visse problemer med ham: Det var vanskelig for et miljø av ateister, skeptikere og prestehatere, å akseptere at mannen var spiritist.

Spiritismen - denne amerikanske farsotten av åndemaning og medier, nådde selvsagt også England, der Darwin følte seg høyt hevet over det hele og TH Huxley snart etablerte et rykte som mannen som avslørte falske medier. Wallace var - ikke uventet - mottakelig på en ganske annen måte: I hans hjem danset bordene og friske blomster dukket opp - fra “den andre siden”. Et fenomen som trigget forskeren: Blomstene ble analysert og logført.

Darwin og andre begynte etterhvert å unngå ham - men det gjør ikke Alfred Russel Wallace til noen mindre fascinerende person. De som har lyst til å la seg fascinere ytterligere, kan med fordel skaffe seg Peter Rabys biografi “Alfred Russel Wallace - a life”.

Alfred Russel Wallace: A Life
av Peter Raby
Princeton University Press, 2001/2002. 340 sider ISBN: 0-691-00695-4