Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Antarktis er et eksempel på at stater kan samarbeide for å ivareta miljøet. Filosof Alejandra Mancilla spør hvorfor ikke pingviner, sel og hval skal ha territoriale rettigheter.(Foto: Derek Oyen / Unsplash)
Filosof: – Klimaendringene krever at dyr og natur gis juridisk beskyttelse
Økosystemer som er sentrale for at jorda skal fungere, trues av klimaendringer. Nå må verdens stater ta et felles ansvar for å beskytte naturressurser fremfor å utnytte dem, mener filosof Alejandra Mancilla.
Hva skjer med territorier når havet stiger? Hvordan kan vi beskytte økosystemer som er viktige for alle på jorda?
– Klimatoppmøtet COP27 i Sharm el-Sheikh tydeliggjør at dette er relevante spørsmål nå, forteller Alejandra Mancilla, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.
I forskningsprosjektet Dynamisk territorium søker hun og teamet hennes å utvikle prinsipper for territoriale rammer i en situasjon med stigende havnivåer, ørkenspredning, tørke, avlingssvikt, flom og ekstremvær.
Det innebærer å stille spørsmål til etablerte tenkemåter om menneske og natur.
Alejandra Mancilla mener klimaendringene gjør at man må tenke nytt om territoriale rettigheter.(Foto: Julie Lucie Liljeroth / UiO)
Snur om på tanken om naturressurser
Som filosof har Mancilla god trening i å finne antagelsene som ligger til grunn for våre måter å tenke på.
– Når man leser om territoriale rettigheter omtales hele naturen primært som naturressurs. Så det er en antagelse om at det er mennesker som deler verden mellom seg, og så er natur og dyreliv primært instrumenter for mennesket, forklarer Mancilla.
Hun mener imidlertid det er noe ganske arrogant i å tenke at mennesker er de eneste som teller og at vi heller må tenke nytt om hvordan vi forholder oss til naturen.
– Når det antas at det er en byrde å beskytte naturen, så spør jeg heller: Hvorfor ikke tenke at det er en byrde å utnytte den, og at å beskytte naturen skulle være standarden i stedet? Og hvis vi skal benytte oss av den: bør vi ikke argumentere for hvorfor vi må det?
Et felles ansvar for jordas viktige økosystemer
Professoren utforsker det uforutsigbare. Hva bør vi gjøre for eksempel når klimaet og geografien forandrer seg dramatisk og med det også demografien?
– Inntil nå har teorier om territorier vært basert på at stabile befolkninger bor et stabilt sted med et stabilt klima. Men hva skjer når det ikke lenger er sånn? spør hun.
Slik Mancilla ser det, er et av problemene i dag at det er mer vanlig for stater som kontrollerer naturressurser å utnytte dem fremfor å beskytte dem.
Hun tror denne praksisen bunner i den klassiske typen suverenitet der individuelle stater har en eksklusiv rett til å bestemme innenfor områdene sine.
– Ideen om at statene har permanent suverenitet over naturresurser, som de kan bruke som de vil uten å tenke på hva slags effekter det har utenfor sine områder, er problematisk. Det må være noen grenser for hva land kan gjøre med ressursene de råder over, sier hun.
Hun tror veien i fremtiden er at statene tenker mer som verger av et gode som ikke bare tilhører dem.
Denne tanken er vesentlig for å bevare økosystemene som er viktige for jordens funksjoner, som for eksempel regnskogen i Amazonas, mener hun.
– Hvis regnskogen er tildelt mange forskjellige land, har man et felles ansvar for å beskytte den fra avskoging. Gjør man ikke det, vil det skape negative konsekvenser for hele verden, forklarer hun.
Annonse
Hun sier videre at hvis vi følger det demokratiske prinsippet om at alle som er påvirket av visse beslutninger skal delta i beslutningsprosessen, så er det klart at viktige økosystemer som disse, bør styres annerledes enn i dag.
Antarktistraktaten gjør områdene sør for 60 grader sør til det mest beskyttede stedet på jorda. Samtidig forandrer det seg raskt på grunn av klimaforandringene.(Foto: Jurgen Pfeiler / Unsplash)
Antarktis som eksempel
Enkelte steder virker det spesielt vanskelig å få til et samarbeid på tvers av nasjoner. Men Alejandra Mancilla er inspirert av et eksempel der stater har fått til å samarbeide for å beskytte naturen, 60 grader sør for ekvator i Antarktis.
– Eksemplet med Antarktis er fint fordi landene som er del av traktaten, har beskyttet en hel verdensdel for å ivareta miljø, vitenskap og et fredfullt samarbeid. Selv om noen land som er med i den, inkludert Norge, krever territoriale rettigheter, så oppfører de seg mer som verger av Antarktis, forteller hun.
Likevel er det et paradoks hvordan denne verdensdelen ivaretas: Samtidig som det skal være det mest beskyttede stedet på jorda, er det også et av stedene som forandrer seg raskest på grunn av klimaforandringene.
– Det viser at det ikke er nok å beskytte bare Antarktis – man må åpenbart se hva som skjer andre steder. Så hvis statene virkelig vil beskytte Antarktis, må man forandre hvordan man oppfører seg hjemme fordi det har en negativ effekt der, forklarer hun.
– Det interessante er at det som gjelder for beskyttelsen av Antarktis, også gjelder for beskyttelse av andre steder. Dette antyder at vi ikke bare kan tenke på lokalt eller nasjonalt nivå når målet er å beskytte komplekse økosystemer.
Nasjonalparken Te Urewera i New Zealand har juridiske rettigheter og er et eksempel til etterfølgelse, mener Alejandra Mancilla.(Foto: David Tip / Unsplash)
Forandre måten vi tenker om rettigheter
– Selv om forvaltningen av Antarktis er en modell vi kan la oss inspirere av, finnes det viktige forskjeller mellom Antarktis og andre steder i verden. Den viktigste forskjellen er at det ikke er noen mennesker der, sier Mancilla.
– Så hvem skulle et styresett representere?
Hun henter frem to eksempler fra New Zealand: Elven Whanganui og nasjonalparken Te Urewera som begge har juridiske rettigheter.
– Hvorfor tenker vi at bare mennesker skal ha territoriale rettigheter? Antarktis kan jo ha rettigheter i seg selv? Det er jo pingvin, hval og sel der, sier hun.
Annonse
Alejandra Mancilla mener at på samme måte som man må tenke nytt innenfor hennes fag, politisk filosofi, er det på tide med en større samtale om hvem juridiske rettigheter skal gjelde for.
Dyr og steder bør inkluderes i politisk rammeverk og avgjørelser.
– Politisk filosofi i den vestlige forståelsesmåten har alltid handlet eksklusivt om mennesket. Men jeg tror politisk filosofi må integrere miljøfilosofi fra bunnen og opp og tenke utover mennesket. Vi må inkludere andre som rammes av politiske avgjørelser selv om de ikke kan snakke for seg og gi sin mening.
– På samme måte som barn indirekte er en del av politikken, bør det gjelde for dyr, økosystemer og naturen. Dette er et viktige aspekt som man må tenke på når man revurderer territorielle normer, slår hun fast.
