Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd - les mer.
Professor i medie- og dokumentasjonsvitenskap, Holger Pötzsch, ved UiT Norges arktiske universitet.
(Foto: Privat)
Krig på skjerm kan skape fred
Krigsfilmer og krigsspill kan påvirke hvordan vi oppfatter krig og konflikt.
Krig er et uunngåelig naturfenomen. Det er ofte oppfatningen som filmer og spill skaper, ifølge professor i medie- og dokumentasjonsvitenskap, Holger Pötzsch, ved UiT Norges arktiske universitet.
Han forsker på hvordan kulturuttrykk påvirker vår forståelse av hva krig og konflikt er og hvordan antikrigsfilmer kan gjøre oss mer positive til krig som eneste løsning, eller de kan fremme ikke-voldelige alternativer.
– Det trengs mer enn bare å vise at krig er grusomt. Ideen om krig som et trist, men nødvendig instrument til konfliktløsning, må utfordres for at en film skal kunne kalles en antikrigsfilm, sier han.
Smarte konsumenter kan også påvirkes
Én krigsfilm eller ett krigsspill kan ikke endre hvordan vi tenker om krig og konflikt.
– Det skal mer til, forklarer forskeren.
Selv om publikum er smarte og aktive fortolkere, og ikke passivt gulper i seg propaganda, kan den overveldende mengden kulturuttrykk som promoterer en viss holdning til krig, forandre folkemeningen:
– Bilder og historier fra fiksjonsfilm blander seg med politisk propaganda og måten nyheter blir produsert på. Det dannes en strøm av kulturuttrykk hvor delene tilsynelatende bekrefter hverandre, forklarer han.
Han peker på hvordan krigsretorikken fra både demokrater og republikanere i USA ofte ligner framstillingene og fordommene i Hollywoods krigsfilmer og AAA-titlene fra spillindustrien.
AAA eller Triple-A videospill, er for spillverdenen det store filmer er for filmindustrien
– Kulturuttrykk som Hollywood-filmer eller dyre spill-produksjoner forankrer gjerne makthavernes perspektiv på krig, invasjoner og militære intervensjoner som det eneste alternativet i den type konflikter som også kan løses uten krig eller tap av menneskeliv, sier Pötzsch.
Falsk kunnskap
Se for deg dette: En gutt på 16 som ser filmen Black Hawk Down, en krigsfilm om USAs intervensjon i Somalia. Denne gutten har aldri hørt om det afrikanske landet, men vet at det han ser på er underholdning.
Likevel får han passiv kunnskap fra filmen, som lett kan aktiveres, mener Pötzsch.
– La oss si at 16-åringen noen måneder senere lærer om Somalia på skolen. Hvilke ideer, konfliktforståelser og fiendebilder dukker opp i hodet hans? Det 16-åringen tror er sant om Somalia, kan selvsagt raskt korrigeres av en god lærer. Men neste gang han møter emnet, er det ikke i en skoletime, men som krigspropaganda som bevisst spiller på en implisitt bakgrunnskunnskap som er skapt av kulturindustrien, sier Pötzsch.
Forskningsdagene 2021
Denne artikkelen er skrevet i forbindelse med Forskningsdagene, hvor årets tema er fred og konflikt. Forskningsfestivalen arrangeres over hele landet og varer fra 22. september til og med 3. oktober.
Her kan du lese mer om årets arrangement
Helt eller monster?
Heldigvis finnes det filmer som ikke promoterer krig, men som viser begge partene i konflikten som menneskelige og rasjonelle.
Ifølge Pötzsch viser disse filmene hvordan ondskap er en nødvendig konsekvens av krig som system.
– Terrence Malicks film Thin Red Line fra 1997 kan sees som en direkte kommentar til krigsfilmsjangeren, mener Pötzsch.
Pötzsch forklarer hvordan filmen starter med klassiske sjangerkonvensjoner. Vi blir kjent med sympatiske amerikanske soldater og følger dem gjennom brutale slagscener. Alt er sett gjennom deres øyne.
Men så snur det.
– Når amerikanerne kommer over en bakketopp etter å ha vunnet et slag, skrur tempoet i filmen seg ned, og vi ser amerikanerne betrakte de døende japanske soldatene på bakken. Vi ser nærbilder av japanske soldater og hører voice over med japanere som forteller sine historier, forklarer Pötzsch.
Han mener Thin Red Line blir en ekte antikrigsfilm som flytter ansvaret for grusomheten fra soldatene og over på de som har tatt avgjørelsen om å gå til krig.
Fredsskapende spill?
Også i spillverdenen finnes det to typer krigsframstilling.
De vanligste spillene går ut på å utføre voldshandlinger som legitimeres og ufarliggjøres, gjerne med henvisning til fiendens uforklarlige ondskap.
– Så har du en type spill som bryter med disse konvensjonene og tvinger spilleren til å møte konsekvensene av egne handlinger. Disse spillene er det blitt flere og flere av de siste årene, forklarer Pötzsch.
– Det som er interessant med spillet som medium, er at der er det du selv som tar avgjørelsene, som skaper lidelsene. I anti-krigsspill som for eksempel Spec Ops: The Line fra 2010 tvinges man til å forstå at krig er et system som fremtvinger feil valg og grusomme handlinger på begge sider, sier han.
Hvordan spill og film kan være fredsskapende verktøy
1) Ved å ikke reprodusere en rådende og hegemonisk forestilling om krig som en naturgitt nødvendighet påtvunget oss av en ondsinnet fiende.
2) Ved å vise at ikke-voldelig konfliktløsning avhenger av at vi behandler motstanderen med samme respekt og varsomhet som vi selv vil bli behandlet med.
3) Ved å vise fram ikke-voldelige handlingsalternativer og spekulere i alternative mekanismer for konfliktløsning.
4) Ved å vise de reelle kostnadene av krig for sivilsamfunn, kultur, økonomi og sosial struktur.
5) Ved å avsløre hvem som tjener på fortsatt opprustning og krigshissing både økonomisk og politisk.
Referanser:
Holger Pötzsch og Emil Hammar: Playing Perpetrators: Interrogating Evil in Videogames about Violent Conflicts. Kapittel i boka The Routledge International Handbook of Perpetrator Studies (red.), 2020.
Holger Pötzsch og Philip Hammond: Approaching the War/Game Nexus. Game Studies, 2016.
Holger Pötzsch: Selective Realism: Filtering Experiences of War and Violence in First- and Third-Person Shooters. Games and Culture, 2015. (Sammendrag) Doi.org/10.1177/1555412015587802
Holger Pötzsch: A Tale of Two Versions. ‘I Am Legend’ (2007) and the Political Economy of Cultural Production. NordLit, 2019. DOI: https://doi.org/10.7557/13.5011
Holger Pötzsch: Of Monsters and Men: Forms of Evil in War Films. Kapittel i boka The Enemy of Contemporary Film, 2018. DOI: 10.1515/9783110591217-004.
Holger Pötzsch og Vít Šisler: Playing Cultural Memory: Framing History in Call of Duty: Black Ops and Czechoslovakia 38-89: Assassination. Games and Culture, 2016. Doi.org/10.1177/1555412016638603
Fikk du med deg disse artiklene fra Forskningsrådet?
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
