Det gikk rykter om at filmen «Fiskerlivets farer» Shadde premiere høsten 1908 på en kino i Stortingsgaten.

Likevel har ingen klart å finne spor av filmen som angivelig var Norges første fiksjonsfilm.

– Den blir omtalt som en kjempesuksess og som populær over hele Norden, blir det gjengitt på 1930-tallet, sier Arthur Tennøe, leder for visuelle medier og konservering hos Nasjonalbiblioteket.

Men ingen hadde funnet noen annonse for premieren i norske aviser.

Ikke de første som leter

– Det var noe som skurret der, rett og slett. Kan dette her stemme? undret Tennøe.

– Det hagler jo med annonser og informasjon fra den perioden. Det har også vært lett spesifikt etter den, sier Tennøe.

Etter mange lange timer med søking er Tennøe og Hanche ikke lenger i tvil: Jo da, filmen har eksistert. Vi får trolig aldri se den.

Full forvirring

Det var mye snakk om «Fiskerlivets farer» også på midten av forrige århundre. Og i 1954 ble filmen rekonstruert på ren hukommelse fra dem som hadde hatt noe med originalen å gjøre. Målet var å få den til å ligne så mye som mulig.

Og den skulle vise seg å bli bensin på forvirringens bål.

På mange måter erstattet den nye versjonen den gamle.

– Veldig mange har sett 1954-versjonen og trodd at de har sett den originale versjonen, fordi det tidligere ikke ble snakket så høyt om at det var en film som ble laget nesten 50 år senere på hukommelse, sier Øivind Hanche, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket.

– Så denne filmen her må vi egentlig bare slette fra hukommelsen. Eller plassere den på riktig sted i alle fall, i 1954.

Dramatisk handling

Originalfilmen var produsert av Hugo Hermansen, som også eide flere kinoer på begynnelsen av 1900-tallet. Den skulle også være fotografert av Julius Jaenzon, som senere ble svært kjent som fotograf i Sverige.

Filmen skulle handle om en far og en sønn som dro ut på havet for å fiske i Frognerkilen i Oslo. Sønnen faller over bord og drukner, og en fortvilet mor har sett alt fra land. Seeren fikk i kinosalen oppleve hennes fortvilelse og sorg.

Jaenzon døde i 1961, men før det fortalte han i flere intervjuer om filmen.

– I et intervju på 1930-tallet får du inntrykk av at dette var en actionfilm og at det var så store bølger at båten veltet, men det er ikke noe som indikerer det i det vi har funnet, sier Tennøe.

Interessen for kino eksploderte

Filmen ble raskt en svært populær kunstform. Den aller første kinoen ble åpnet i Frankrike i 1895. I 1904 åpnet Kinematograf-Theateret i Stortingsgaten i Kristiania.

– Og det var Hugo Hermansen sammen med noen andre som startet den. Etter hvert ble Hermansen sjef for dette, og i løpet av et år eksploderte det med kinoer. Det tok ikke mange år før det var 15-20 kinoer i Oslo, sier Hanche.

– Da folk så at dette slo litt an, ble det veldig mange kinoer.

Filmene endret seg også raskt. Midt på 1910-tallet ble de lange filmene til. Før det ble det gjerne vist flere korte filmer i samme seanse, forteller Hanche.

Men så dukket det opp en avisside fra Tidens Krav anno november 1909.

Tro og tvil

Noen begynte å tvile på om filmen i det hele tatt har eksistert. En av dem var professor i filmvitenskap Gunnar Iversen ved Carleton University i Canada. Han skriver om Tennøe og Hanches funn i Rushprint.

«I mange år tenkte jeg at den filmen har kanskje aldri eksistert. For hvordan kunne man forklare alle de paradoksene og uklarhetene som var knyttet til Fiskerlivets farer?»

«Selv om den som oftest ble regnet som Norges første spillefilm, var alle opplysninger om filmen motsigelsesfulle, uklare og hemmelighetsfulle», skriver Iversen.

Mer tungvint for noen få år siden

Som filmhistoriker har Hanche jobbet med film siden 1980-tallet. Både han og flere kolleger har tenkt på denne filmen en stund og forsøkt å finne ut noe mer.

På 1990-tallet satte han seg ned og undersøkte noen aviser for å se om han kunne komme på sporet av noe.

– De som har prøvd å se på mikrofilm, vet at det er et ganske anstrengende arbeid. Man blir ganske sliten av å se gjennom alt dette, sier Tennøe.

Hanche kan bekrefte det:

– Jeg gikk gjennom en 1907-årgang og fant ikke noe. Men saken er jo at når du gjør dette, må du velge én avis. I Kristiania og i Oslo kom det ut mange aviser.

– Så går man litt lei fordi man skjønner at man ikke finner noe, og så tar det litt tid igjen før det dukker opp nye spørsmål. Finnes det andre måter å gjøre det på, en annen metode?

Det skulle bli et nytt årtusen før teknologien dramatisk endret måten å jobbe på.

Et nytt søkeverktøy ble deres viktigste redskap.

Aviser på løpende bånd

Hanche og Tennøes funn er også gjort i gamle aviser. Men veien frem har vært veldig annerledes fra mikrofilm-letingen som frem til vårt årtusen var den eneste måten. Man måtte manuelt skumme gjennom teksten for det man søkte etter.

– Det er en tøff jobb for et menneske å bla seg gjennom alle disse sidene og lese hele teksten. Da skal du leve lenge.

Det blir stadig mer søkbart materiale etter hvert som digitaliseringen av gamle, norske aviser går fremover. En stor jobb som har allerede har foregått i ti år.

Maskin tar bilder av tekst og leser den

– En maskin gjør fotografier og leser teksten som er fotografert. Da blir det mulig å søke i materialet, forklarer Tennøe. Metoden heter OCR – optical character recognition.

– Men Norge er et land med veldig mange aviser, og det tar rett og slett en del år å digitalisere alle avisene, sier Tennøe.

Nytt materiale og nye aviser blir lagt inn i arkivet hver dag. Derfor har de måttet gjøre de samme søkene om igjen flere ganger for å se om det har kommet inn noe nytt og interessant.

Hanche og Tennøe demonstrerer hvordan de har brukt Nasjonalbibliotekets nettbibliotek. Før du begynner å trykke inn søkeord, kommer det godt over fire millioner treff i avisene.

Søke-utfordringer som krever forkunnskaper

Arbeidet til Hanche og Tennøe krever imidlertid litt forkunnskaper. For det første er ikke tekstgjenkjenningen perfekt. OCR skal lese mange slags skrifttyper, og noen ganger blir det feil.

Gotisk skrift har vært en utfordring. Derfor må man iblant gjøre kreative søk for å kanskje komme over noe man misser ved et søk på riktig stavet ord.

Mange begreper stemmer ikke overens med dem vi kjenner i dag. I stedet for kino og film, snakket man om kinematograf og levende lysbilder. Man må bruke mange søkeord.

Dessuten fikk de mange flere treff på «Fiskerlivets farer» enn dem som angikk filmen. Fiskerlivet kunne være farlig, og frasen kunne godt brukes for å sette ord på det i en avisartikkel om en hendelse fra virkeligheten.

– Så det er greit å ha litt forkunnskap for å kunne beherske det her, og så er det greit å ha litt nysgjerrighet og våge seg ut på feil årstall, sier Hanche.

Feil årstall viste seg å være helt rett.

Åpenbart en norsk film – og ingen dokumentar

– Det første treffet som åpenbarte seg, var faktisk fra 1910 i avisa Sarpen, forteller Tennøe.

Der fant de både en annonse og en omtale som kunne stemme overens med det som var sagt om filmen. Det stod at «Fiskerlivets farer er et arrangert, norsk stykke».

Filmen ble vist på Verdens-Teatret i Sarpsborg.

– Produsenten eide altså dette Verdens-Teatret. Hvis filmen skulle gå på en kino, var det naturlig at den var satt opp der, sier Tennøe.

– De som eide kinoene, produserte også filmer for å vise på sine egne kinoer. Man både produserte film og importerte fra utlandet, forteller Hanche.

Utenfor boksen

Det var altså helt tydelig at de hadde kommet på sporet av en norsk fiksjonsfilm. Det var likevel ett problem. Avisen var fra februar 1910.

– Vi har aldri lett i 1910. Vi har lett i 1907, og 1908 har vært sagt mange ganger. 1906 har muligens også vært nevnt, sier Hanche.

– Så dukker den åpenbart opp på en kino i 1910. Det var nok Arthur som var flink til å ikke tenke innenfor boksen og tørre å gå litt utenfor årstallene.

Da enda en annonse dukket opp i avisen Tidens Krav fra november 1909, begynte det å gå opp for dem at de var på sporet av noe.

En sjelden anmeldelse

Det var et sjeldent funn de gjorde i Tidens Krav, avisen for Kristiansund. Filmen skulle gå på Central Kinematograf, og journalisten skrev en omtale av filmen og følelsene den spilte på.

– Den er interessant fordi det er veldig uvanlig at filmer blir omtalt eller nærmest anmeldt i avisen i 1909, sier Hanche.

Denne annonsen var en god indikasjon fordi den sier noe om hva filmen handler om. Det stemmer ganske godt overens med informasjonen Tennøe og Hanche satt på fra før, om ting som var sagt om filmen.

– Omtalen gir filmen en tyngde og betydning, sier Tennøe.

For godt til å være sant?

Samtidig var det litt vanskelig å fatte. Kunne svaret ligge her, rett foran nesene deres?

– Nei … dette har vært lett etter i hundre år. Det kan umulig være så enkelt, tenkte Tennøe.

– Vi er kritiske til andres informasjon, så vi må ikke selv bare hoppe på det første og det beste, sier han.

De tenkte først at det kunne være en annen film.

– Men når det ble snakk om et arrangert, norsk stykke begynte det å bli litt kjøtt på bevis-beinet, fortsetter Tennøe.

Fortsatt ubesvarte spørsmål

Øivind Hanche og Arthur Tennøe er ikke lenger i tvil: «Fiskerlivets farer» var å se i flere norske kinosaler, fra øst til vest, tidlig i forrige århundre.

– Vi regner med at dette er samme film i en så kort periode over noen få måneder.

– Det eneste de sier som ikke har blitt nevnt før er at det er en hytte som de bærer den døde sønnen til. Det er et spennende element her, sier Hanche.

Det er mange spørsmål som gjenstår. Kanskje får vi flere svar i årene som kommer.

– Det kommer jo hele tiden nye aviser, og hver dag er det nye muligheter, sier Tennøe.

Hanche avslører at «Fiskerlivets farer» ikke rent sjelden ligger fremst i skallen når han kommer på jobb.

Én persons ord kan nå langt

Hanche og Tennøe er ganske sikre på at vi aldri finner originalfilmen igjen. Og det kan virke litt rart at den aller første norskproduserte fiksjonsfilmen ikke ble tatt vare på. Mange av Hermansens andre filmer finnes fortsatt.

Men mye handler nok om spillefilmenes status. De hadde ikke status som bevaringsverdige på samme måte som dokumentarfilmene, forteller de to.

Hvorfor årstallet ble så feil, har ikke de to noe klart svar på. Det kan være så enkelt som at én person har sagt at filmen hadde premiere i 1908.

Etter hvert som tiden gikk og filmen etter hvert ble glemt av de fleste, kan det ha blitt et faktum.

Videoen under er laget av Nasjonalbiblioteket. Der oppsummerer Hanche og Tennøe det de har funnet.